OVERRASKENDE MOTSTAND. Ja, reaksjonene på Jostein Gaarders kronikk om Israel har vært overraskende sterke. Gaarder er blitt beskyldt for antisemittisme, for å skrive seg inn i tradisjonen etter "Mein Kampf", og for å gjøre narr av jødedommen.Etter å ha lest motinnleggene, måtte jeg lese kronikken både to og tre ganger for å være sikker på at det ikke var noe der jeg hadde gått glipp av. Slik jeg leser den, er kronikken hverken mer eller mindre enn en hard kritikk av det israelske regimets apartheidlignende politikk overfor palestinerne og bombing av sivile mål i Libanon, utformet i et litterært språk som gir assosiasjoner til Bibelen.

Kultur versus stat.

Flere av dem som kritiserer Gaarder, insisterer på å skille mellom kultur og religion på den ene siden og stat og politikk på den andre siden. Man kan med andre ord være jøde og antisionist, og man kan være ikke-jøde og sympatisere med Israels såkalte sikkerhetspolitikk.Det siste gjelder blant annet for en del kristne, som av obskure grunner mener at jødene er Guds utvalgte folk - hvordan kan kristne mene det? - og at Israel derfor må støttes med alle midler.

Sekulære stater.

Skillet mellom religion og politikk er imidlertid ikke så enkelt. Å påstå at staten Israel ikke har noe med jødisk religion å gjøre, er som å si at staten Pakistan ikke har noe med islam å gjøre. Israel ble grunnlagt som en sekulær jødisk stat, Pakistan som en sekulær muslimsk stat.I begge land finnes det ikke desto mindre store og mektige pressgrupper som går inn for en sterkere religiøs komponent i det politiske. En påstand om at religion er uviktig i israelsk politikk, er empirisk feil.

Har folkeretten med seg.

Mange har også reagert på at Gaarder ikke ønsker å anerkjenne staten Israel av 1967, mens han sier at staten Israel av 1948 er legitim. Det han sikter til, er naturligvis Israels ulovlige okkupasjon av Vestbredden, Gaza og Golanhøydene. Her har han både folkeretten og det meste av verdensopinionen med seg. Det har han formodentlig også i kritikken av Israels bombing av Libanon. Å bombe store deler av Libanon sønder og sammen for å skade Hizballah er like effektivt som å bombe Sicilia for å bli kvitt mafiaen (eller for den del å bombe Afghanistan for å ødelegge Al-Qaida - alle husker vel hvor vellykket det var?). Selvfølgelig må Israel forsvare seg, men det kan ikke bety at målet helliger alle midler.

Som et totalitært regime.

Hva er så årsaken til raseriet hos mange av dem som har svart Jostein Gaarder? Er det ikke greit å kritisere et land som rutinemessig slipper bomber på sivilbefolkning, fordriver naboer for å sikre seg mer jord og vann, og som har utviklet et kontrollsystem verdig et totalitært regime? Siden svaret på dette retoriske spørsmålet må være ja, er det åpenbart noe annet enn det politiske innholdet i Gaarders kronikk som har skapt bølger. Er det skammen etter annen verdenskrig som fremdeles gjør det vanskelig å kritisere en jødisk stat? (I så fall kan tutsiene gjøre hva de vil med hutuene i fremtiden, bare for å nevne ett eksempel.)Er det en forestilling om at israelerne er "våre gutter", mens Hizballah og Hamas er "de andre"? Israel er jo nærmest blitt adoptert som et europeisk land i eksil, og deltar bl.a. i Eurosong ("Melodi Grand Prix") og europacupene i fotball.

Tabubelagt å kritisere jøder.

Jeg har ikke svaret, men man kan ikke fri meg fra tanken om at dersom muslimske regimer hadde hatt like ivrige norske forsvarere som det israelske, ville norsk utenrikspolitikk har sett nokså annerledes ut. Hvis det hadde vært like tabubelagt å kritisere muslimer som det tydeligvis er å kritisere jøder, ville nok karikaturstriden på senvinteren ha tatt en annen retning, for å si det slik.Man merker seg også at mens norske muslimer kommanderes til å stå skolerett og sverge troskap til norskheten når grusomheter begås i Allahs navn, utsettes norske jøder aldri for lignende ydmykelser.

Fortvilelse og avmektighet.

Jostein Gaarders kronikk uttrykte en fortvilelse og avmektighet som deles av humanister verden over. Konflikten i den vestlige delen av Midtøsten fremstår jo som uløselig. Det lever for mange mennesker på et for lite område, det er for lite vann og for mye våpen, og folkegruppene stoler ikke på hverandre. Noen står med ryggen mot Middelhavet og sugerør i den amerikanske statskassen, mens andre har strength in numbers .

Med kolonimaktens velsignelse.

Da britene i sin tid vurderte å gjøre sitt mandatområde Palestina til et hjemland for jødene, lenge før annen verdenskrig og holocaust, var det største problemet at det bodde folk der fra før. Enkelte i den britiske koloniadministrasjonen mente at man burde tilby jødene et relativt folketomt område i stedet, for eksempel regionen øst for Lake Rudolf (nå Lake Turkana) i det nordlige Kenya.Uansett begynte europeiske jøder, på flukt fra den voksende antisemittismen i deler av Europa, å slå seg ned i Palestina i 1920-årene, under inspirasjon av sionismens grunnlegger Herzl og stort sett med kolonimaktens velsignelse. Araberne som bodde i området (nå kjent som palestinere) protesterte da som senere, uten å bli hørt.

"Realistisk" politikk.

Jeg har i senere tid hørt flere pro-israelske jøder si at det er bedre å være levende og foraktet enn å være død og beundret. En slik maksime er uttrykk for en tradisjon i internasjonal politikk som kalles "realisme" og kan føres tilbake til filosofen Thomas Hobbes. Den andre hovedtradisjonen, som gjerne føres tilbake til Kant, har et kosmopolitisk ideal om dialog, samarbeid og gjensidig respekt tross forskjeller.Både Israel og landets fiender fører en "realistisk" politikk overfor hverandre, mens folkeretten er basert på ideen om at det eksisterer et internasjonalt samfunn.

Paranoid politistat.

Gaarder vil at Israel skal følge Kant snarere enn Hobbes; spørsmålet er hvor realistisk det er. Partene har hatt snart førti år på å gjøre noe med situasjonen som oppsto da Israel okkuperte Gaza, Vestbredden og Golanhøydene. Israel har i denne perioden utviklet seg til en paranoid politistat med klare likheter til apartheidregimet i Sør-Afrika. I Hebron, hvor 600 israelske settlere lever blant 240 000 palestinere, har settlerne tilgang til 85 prosent av vannet.Palestinere og andre fiender av systemet svarer på ydmykelsene med terroraksjoner og nå også rakettangrep. Det burde nå være åpenbart at de som bor i dette området ikke er i stand til å løse sine egne problemer. Hvis en internasjonal militær intervensjon noen gang har vært berettiget, må det være her.

Under FN-administrasjon.

Det beste ville være om FN kunne sette hele Israel/Palestina under administrasjon, forby politiske partier basert på religion eller etnisitet, sørge for at alle får statsborgerskap og at landet får en grunnlov som klart og tydelig sier at alle mennesker er født like og med de samme rettigheter, og forøvrig sende inn en halv million politifolk fra hele verden.Jøder og palestinere har hatt mange sjanser til å ordne opp selv, og de har bokstavelig talt brent alle sammen.Inntil da er det gode grunner til å slutte seg til Jostein Gaarders syn om at hvis vi klarte oss uten Outspan-druer på åttitallet, skal vi saktens klare oss uten Jaffa-appelsiner i dag også.