KRIGER SOM KAN KOMME. Da våpenhvilen mellom Israel og Hizballah trådte i kraft, erklærte Aftenposten på lederplass at krigen var over. Det samme kommer vi til å lese i historiebøkene: Krigen i 2006 varte noen grusomme sommeruker og endte i en FN-resolusjon. Ser man regionen i større perspektiv og over et litt lengre tidsrom, vil 2006 føye seg pent inn rekken av kriger, muligens etterfulgt av en krig som direkte involverer både Iran, Syria, Israel og USA.

Bakenforliggende årsaker.

Som Erna Solberg påpeker i sitt debattinnlegg i Aftenposten 17. august, begynte konfliktene i Midtøsten lenge før staten Israels opprettelse i 1948. Man kan gå så langt tilbake i historien man vil, og alltid være trygg på å finne bakenforliggende årsaker til hat og uro. Et historisk tilbakeblikk kan gi nyansert innsikt i Midtøsten, men historie kan ikke alene forklare bakgrunnen for dagens blodsutgytelse.Det er mange andre forhold som også spiller inn, blant annet statenes religiøse og etniske sammensetning, identitetsmotsetninger og regional maktkamp.

Påvirker utenrikspolitikken.

Regimene i Midtøsten har alle sine interne stridigheter. Den politiske ledelsen i hvert enkelt land er avhengig av støtte i egen befolkning, og på den måten spiller de interne forhold også inn på utenrikspolitikken, i demokratier så vel som i diktaturer. Den iranske president Mahmoud Ahmadinejad, den israelske statsminister Ehud Olmert og den syriske president Bashar al-Assad forsøker alle å styrke sine maktposisjoner i regionen, samtidig som de prøver å opprettholde en nasjonal enhet i hjemlandet. En samlet nasjon er en sterk nasjon.

Samhold på tvers.

Med den USA-ledede "krigen mot terror" er samholdet i mange av Midtøstens stater blitt satt på alvorlige prøver. Da Saddam Hussein ble revet ut av palasset, forsvant også det skjøre limet som holdt sunniene og shiaene i Irak sammen. Det har aldri vært noe tett vennskap mellom shia- og sunni-islamske samfunn, men da Saddams pisk ikke lenger virket og da sekteriske uttalelser ikke lenger ble straffet, polariserte befolkningen seg enda tydeligere enn før.Saddam Husseins Irak var tuftet på en sekulær idé, og et samhold på tvers av religiøs tilhørighet. Når det sekulære Baath-partiet ikke lenger hadde makten, og den nye irakske nasjonalstaten viste seg for svak til å beskytte sine borgere, var trossamfunn eller etnisk gruppering naturlige steder å vende seg. Man var sunni eller shiamuslim, dernest iraker.

Mange tilhørigheter.

Det er mange religiøse og etniske grupperinger i Midtøsten, og de fleste er spredt over landegrensene. Hvert enkeltmenneske opererer med flere identiteter, og kan for eksempel være både kurder, kristen og syrer på samme tid.De politiske forholdene vil til enhver tid påvirke hvilken tilhørighet som er viktigst. For noen vil det alltid være religionen, mens det for andre kan veksle mellom nasjonalitet og trossamfunn. I Libanon har de religiøse samfunnene spilt en så sterk rolle i politikken at en stadig frykter for at konfliktene vil blusse opp igjen langs religiøse skillelinjer. Innbyggerne i Libanon må konstant minnes om at de er libanesere, og at både kristne, shiamuslimer, sunnier og drusere utgjør en felles nasjon. På syttitallet gikk polariseringen mellom de religiøse grupperingene over i borgerkrig. Det samme har skjedd i Irak, og det kan fort komme til å skje i Syria. Dessverre kan ingen garantere for at det ikke på ny vil skje i Libanon.

Svakere nasjonalstat.

"Krigen mot terror" har gitt den religiøse ekstremismen svært gode vekstvilkår i Midtøsten. De retoriske og militære angrepene på landene i regionen, oppfattes som urettferdige og dobbeltmoralske, særlig når det settes i sammenheng med den ufravikelige støtten til Israel. Når den amerikanske administrasjonen i tillegg har gått inn for å skvise de tidligere stabile diktaturene, som Syria og Irak, er nasjonalstaten blitt stadig svakere.Utad er syrerne fortsatt lojale mot regjeringen og den syriske nasjonale enhet, men når presidenten presses for hardt og den amerikanske krigsretorikken lover straffetiltak, blir folk redde for fremtiden. Hva skjer hvis landet blir angrepet av ytre fiender? Hva skjer hvis presidenten skulle miste makten? Hva skjer hvis maktkonstellasjonene forandrer seg? Store deler av befolkningen har allerede begynt å trekke seg inn i sine religiøse samfunn, samtidig som de vender ryggen til medborgere med annen religiøs tilhørighet.Dermed svekkes det nasjonale samholdet: Ideen Syria, der kristne, muslimer, drusere og alawier skal leve sammen som en nasjon, er truet.

All sympati hos Hizballah.

Nå, etter krigen mellom Israel og Hizballah, fremstår de religiøse splittelsene i Midtøsten som mindre dominerende. De er der fortsatt, men som et resultat av Israels voldsomme maktdemonstrasjon disse ukene, har Midtøstens befolkning samlet seg igjen, på tvers av religiøs tilhørighet.All sympati ligger hos shiamuslimske Hizballah, som høster støtte fra både sunnier, shiaer, alawier, og kristne. Man har samlet seg mot en felles fiende, og i Syria er presidentens stilling styrket. Med sine støtteerklæringer til Hizballah og sitt mantra om at et samlet syrisk folk står sterkt mot erkefienden Israel, har Assad fått fornyet fotfeste.

Stor intern misnøye.

Det samme er tilfellet i Iran. Eksterne trusler mot landets myndigheter har pågått over lengre tid, og internt har misnøyen med regimet vært stor.Med Hizballahs seier over Israel har imidlertid president Ahmadinejad vunnet fremgang. Han har ervervet ny støtte i egen befolkning, og står nå i posisjon til å bli en "muslimenes" redningsmann i kampen mot det amoralske Vesten, der USA og Israel gjerne tegnes som giftslangens hode.

Syria og Iran.

Erna Solberg spør - hun stiller flere viktige spørsmål, blant annet: "Vil Syria og Iran forsøke å oppnå gevinster ut av krisen?" Svaret er ja. Syria og Iran har allerede oppnådd mye. De kan faktisk utropes som seierherrene i sommerkrigen.Gjennom kamphandlingene mellom Israel og Hizballah har Iran og Syria vunnet styrke både nasjonalt og regionalt. De har på nytt samlet vreden mot en ytre fiende, og samtidig kommet nærmere hverandre. Den nære alliansen mellom Iran og Syria er først og fremst strategisk og politisk, men den er også tuftet på religiøse bånd mellom shiaene i Iran og alawiene i Syria. Landene er begge i samme truede situasjon, og har få andre å gå til.

Iran og Syria neste?

De vil trenge hverandre i tiden som kommer. For med krigsretorikken som preger dagens amerikanske Midtøsten-politikk, kan vi ikke vente annet enn at Iran og Syria faktisk står på listen over land som planlegges nedlagt, på den ene eller andre måten.Med mindre noen har begynt å ta lærdom av hva irakske hengemyrer og palestinske demokratiske valg faktisk kan frembringe.