RØTTER FØR 1948. Knapt noen er uenig i at dagens tragedier i Midtøsten har røtter også i tiden før etableringen av staten Israel i 1948. Mistroen til Vesten ble næret av løftebrudd allerede etter første verdenskrig.Da ble araberne lovet selvstendighet, men fikk i stedet nye herrer fra Vesten. De krevet at undertrykte arabere skulle avstå fra all vold. Men da de ikke gjorde det, måtte Vesten etter annen verdenskrig akseptere mer reell selvstendighet for arabiske stater.

Vestlige oljeinteresser.

I Iran kan noen huske europeeres forsøk på å dele landet mellom seg. Senere infiltrerte USA deres samfunn for å sikre et styre som beskyttet vestlige oljeinteresser. Også USAs hjelp til Saddam Hussein under hans krig mot Iran i 1980-årene kan medvirke til holdninger i vår tid. Men begivenhetene i Palestina fra og med 1948 overskygger det meste som årsak til senere tragedier i hele regionen. Allerede før staten Israel ble grunnlagt, startet jødiske terrorister massakre mot palestinere. Israel drev over 700 000 arabere fra deres hjem, og nektet dem å vende tilbake, i klar strid med FNs vilkår for den nye staten.Dette ble begynnelsen til det enorme flyktningeproblemet som har forgiftet regionen hele tiden senere. Mange av de fortvilte hjemløse dro til Libanon, og noen ville bruke vold mot dem som hadde fordrevet dem ved vold.

Ødeleggelser og død.

Israel mente at Libanon dermed ble en trussel mot dem selv, og har invadert nabolandet flere ganger. Angrepet i 1982 førte til spesielt store ødeleggelser og tap av menneskeliv. Særlig fryktelige var massakrene i Sabra og Shatila. Der slapp Israels forsvarsminister Ariel Sharon inn massemordere som avlivet 1500 forsvarsløse palestinere. Etter dette okkuperte Israel deler av Libanon. Det førte til grunnleggelsen av Hizballah, som fikk hjelp fra Iran til å gjøre voldelig motstand mot okkupantene. Dette førte igjen til nye israelske angrep mot Libanon i 1993 og 1996, som drepte tallrike libanesere og styrket Hizballah. De israelske okkupasjonsstyrkene fikk så store tap at de trakk seg ut i 2000. Resultatet av de israelske invasjonene ble en farligere motstander i nord.

Sterkere militær kraft.

Oppslutningen om Hizballah viser at mange libanesere mente at det trengtes sterkere militær kraft i deres land enn bare den libanesiske hæren, som ikke kunne by israelske styrker nevneverdig motstand. Tilliten til internasjonal beskyttelse kan være svekket av at FN-styrken UNIFIL ikke har kunnet begrense okkupasjonsstyrkenes skadeverk. Også etter at okkupasjonen tok slutt i 2000 har det vært mange voldsepisoder langs grensen, men man klarte å håndtere dem uten å la dem utvikle seg til full krig. Situasjonen tilsa maksimalt politisk og diplomatisk engasjement for å sikre større stabilitet. Men så lenge Israel ble oppfattet som en felles fiende for arabere i Libanon og Palestina, kunne Israel ikke få trygg fred i nord uten samtidig å forhandle frem fred med palestinerne i Gaza og på Vestbredden.

Orden og forhandlinger.

Etter det palestinske valget i år fikk palestinerne en regjering med klar støtte fra et flertall i folket. Valgseieren for Hamas ga nye muligheter for orden i okkuperte områder, og deretter forhandlinger. Tross dette stilte USA og Israel vilkår for samtaler med Hamas som de måtte vite at motparten bare kunne godta som resultat av forhandlinger, ikke som innledning til dem. Israel krevet at palestinerne først skulle gi Israel forsikringer, som Israel selv ikke ville gi palestinerne, nemlig om avkall på vold, sikkerhet for en egen stat og respekt for tidligere inngåtte avtaler.Men det kom signaler om at Hamas kunne anerkjenne Israel, hvis Israel ville anerkjenne palestinernes rett til en egen stat med grenser i samsvar med FNs resolusjoner. Det ville Israel ikke forhandle om.

Mer nød og kaos.

Dermed utelukket Israel den fremgangsmåten overfor Hamas som hadde ført frem overfor en tidligere terrororganisasjon, nemlig PLO. Og ved stans i alle utbetalinger til den lovlige palestinske regjering, utdypet man nøden og kaoset i palestinske områder. Denne politikken fikk Israel og USA både EU og Norge med på.Grunnen kan ha vært at europeerne ikke ville utdype splittelsen i forhold til supermakten. Resultatet ble som man burde ha forstått at det ville bli: Meningsløse lidelser for millioner, og mer ekstremisme og terrorisme.

Kaoset gjøres verre.

Etter at Israel har fanget tusenvis av palestinere, kidnappet palestinere en israelsk soldat. Det ble brukt som begrunnelse for massive ødeleggelser og store tap av menneskeliv blant palestinerne. Israel, som beklager mangel på orden i palestinske områder, gjør det kritiserte kaos verre, ved bombing av offentlige kontorer, politistasjoner, kraftstasjoner, veier, boliger osv. På seks uker har israelerne drept over 200 palestinere i Gaza, og skapt en ubeskrivelig nød.Dersom man i stedet hadde valgt fredsforhandlinger mellom Israel og en lovlig valgt palestinske regjering, kunne grunnlaget for den uhyggelige tanken om avskaffelse av staten Israel smuldre bort. Og hvis Hamas kom i forhandlinger med Israel, ville det innebære en anerkjennelse av Israel som kunne øke presset mot Hizballah for å gjøre det samme. Men denne muligheten ville man ikke bruke.

Ufattelige lidelser.

Etter at de massive bruddene på internasjonal rett var begynt i Gaza, kom så en aksjon fra Hizballah mot en gruppe israelske soldater. Denne episoden skilte seg ikke avgjørende fra tidligere episoder som hadde passert uten å lede til krig. Etter tidligere mønster kunne konflikten vært løst ved utveksling av fanger.Men denne gangen utløste episoden det israelske angrepet i Libanon som stilte de ufattelige lidelsene for palestinerne i Gaza i skyggen. Det var ikke rakettregn fra Hizballah mot Israel som utløste det israelske angrepet, men omvendt.

Hat og manglende respekt.

Dette har skapt mer hat mot Israel i den arabiske verden, og andre deler av den muslimske verden. Respekten for USA er blitt ytterligere svekket. Terroristene i Irak vil føle seg enda sterkere motivert til kamp mot dem som vil samarbeide med USA. Iran og Syria vil bli mindre hemmet i sin antiisraelske politikk. Arabiske regimer som ønsker å samarbeide med Vesten, vil møte større vanskeligheter med dette i sine egne folk.Situasjonen vil bli kritisk for Israel dersom man ikke får bort dette hatet før Vesten har mistet evnen eller viljen til å hindre en katastrofe. Men de som alltid passer på at kritikken rammer alle parter like sterkt, og dermed gjør kritikken mot Israels massive maktbruk virkningsløs, øker risikoen for at Israel tar nye skritt mot katastrofe for seg selv og naboene.

Forutsetningen for fred.

Utviklingen har gjort det enda klarere at man ikke kan få fred i Midtøsten i bredere forstand, uten å få fred mellom Israel og palestinerne. Arbeid for fred kan ikke forutsette at de undertrykte først innstiller all vold. Verdenshistorien gjør det klart at mennesker som blir undertrykket, og fratatt håp om et verdig liv, ikke innstiller all vold.Freden er middelet til å hindre terrorismen i og fra de besatte områdene. Å prøve å presse de undertrykte palestinerne til lydighet ved nød og bomber er ikke bare dypt umoralsk, men motvirker også hensikten.

Forsvarsløst Libanon.

Forsøk på å tvinge Libanon til å bruke makt mot Hizballah kan også hindre en utvikling til en mer fredelig holdning. Overgangen til bare én militær libanesisk væpnet makt må ta tid. Noen vil frykte at Libanon kan bli liggende forsvarsløst dersom Hizballah blir avvæpnet fortere enn Libanons hær blir bygget opp, slik at den kan møte en eventuell ny invasjon. Man kan ikke vente full tillit til at FN kan beskytte Libanon, etter de nedstemmende erfaringer med UNIFIL, som ikke ga noen reell beskyttelse. Og noen kan huske at i Bosnia hindret FN ikke massemyrderier av muslimer, ikke ulike dem som Ariel Sharon lot skje i Beirut i 1982. Den amerikansk-israelske maktpolitikken i Midtøsten har nå skapt så enorme ulykker og så store problemer for Israel og Vesten i det hele,at andre makter bør kunne føle større frimodighet til kritikk og kraftige råd.