DE BESTE BØKENE. I sommer hadde Dagbladet en kåring av de 25 beste norske romaner og novellesamlinger de siste 25 årene. Mange fulgte prosjektet med nysgjerrighet.

Ingen norske er best.

Sett fra én vinkel er det imidlertid noe grunnleggende galt med denne kåringen. For hvis man skulle lage en liste over de beste romaner og novellesamlinger på norsk, kommer ingen norske bøker med blant de 25 første. Ikke engang blant de 50 første.Sagt annerledes: Det er utlendinger som skriver de ypperste norske bøkene. Ingen norske forfattere kan hamle opp med f.eks. "Sataniske vers" av Salman Rushdie eller "Underverden" av Don DeLillo eller "De grunnleggende bestanddeler" av Michel Houellebecq eller "Elskede" av Toni Morrison. Kan man si at tyrkiske Orhan Pamuk er Norges viktigste forfatter? I den verdenen jeg lever i, kan man si det.

De heroiske sliterne.

Dette skal følgelig handle om oversetterne, de heroiske sliterne som gir disse umistelige bøkene norsk språkdrakt, forvandler dem til norsk nasjonallitteratur. Disse oversetterne står nå midt oppe i en konflikt, ettersom de ikke har fått justert sine avtaler på mange år. Uten å komme inn på kroner og øre, vil jeg som leser mane både forleggere og myndigheter til å ta disse kravene langt mer seriøst enn de hittil har gjort. For selv om oversetterne er en usynlig gruppe, bidrar de som få andre til å skape det synlige Norge.Gode oversettere kan ikke verdsettes høyt nok.

Videreforedle språket.

Jeg skal argumentere på to plan for hvilken uvurderlig betydning oversetterne har for det norske samfunnet, og på begge plan skal jeg holde meg til de skjønnlitterære bøkene. Det første gjelder naturligvis språket. Ingenting er viktigere for et lite land enn å ta vare på språket sitt, jeg holdt på å si: Videreforedle det.Jeg har sagt det før, og jeg gjentar det gjerne: Jeg har lært mer norsk av oversetterne enn jeg har lært av mine skjønnlitterære kolleger. Ikke minst når det gjelder å tilegne seg et større vokabular, et komplett norsk. Les en bok oversatt av Kari og Kjell Risvik, og du har femti "glemte" ord på blokken din, ord du legger inn i ditt passive vokabular og en vakker dag bruker selv.

Gir en merverdi.

Men det lærerike gjelder like mye grammatikk og stil, i det hele tatt måten man anvender språket på. Vi tror jo vi er så gode i engelsk. Men les først Virginia Woolfs "The Waves", og les så Merete Alfsens oversettelse.Jeg vil påstå at hennes "Bølgene" gir en merverdi, jeg forstår faktisk Woolfs storhet bedre av å lese henne på norsk. Av og til kan oversetterne også vri på norsken slik at du sitter tilbake med et vitalisert språkredskap.

Et helt nytt norsk.

Jeg håper at mange vil lese fjorårets store oversetterbragd, Stian Omlands gjendiktning av David Mitchells roman "Cloud Atlas". Begrepet gjendiktning er her virkelig på sin plass. Les "Skyatlas" og legg særlig merke til midtpartiet. Her har Omland skapt et flunkende nytt norsk, utvidet mulighetene. Man sitter og glipper med øynene, nyter nyordene, klangen, stiltonen. Går det virkelig an å få så mye ut av vårt norske språk? Bravo.Eksemplene er mange, men konklusjonen er den samme: Hvis man skal lære seg bedre norsk, skal man lese de fremragende oversettelsene av gode utenlandske bøker.

Kunst kontra nyttestyrt kultur.

På et annet plan gjelder det noe enda viktigere, og jeg vil her knytte an til vårens dominerende diskusjon i Aftenposten, rundt Trond Giskes kronikk om å "bygge et velfungerende multikulturelt samfunn". Etter en kritisk kommentar av Linn Ullmann startet et ordskifte om kunst kontra nyttestyrt kultur, og om hvordan man skulle få flere innvandrerbidrag i den norske kulturen.I denne diskusjonen om integrering glemte man å peke på noe av det enkleste, likevel mest opplagte: Den oversatte litteraturen. For i bestrebelsene for et større kulturmangfold ligger problemet ikke så mye hos de "nye" nordmennene som hos de "gamle".

Utvidet bevissthet om verden.

Hvis vi skal skape et multikulturelt samfunn, er vi avhengige av å utvide vår bevissthet om verden. Så lenge vi, mentalt sett, har et bilde av at verden er Norge, skapes liten toleranse og interesse for andre tenke- og væremåter. Kanskje er ikke problemet bare å få integrert nye grupperinger i Norge, men å få integrert Norge, annerledeslandet, i verden. Derfor er det livsviktig å få oversatt den beste litteraturen fra andre kulturområder: Haruki Murakami fra Japan, Ben Okri fra Nigeria, Annie Proulx fra USA, João Guimarães Rosa fra Brasil.Og la meg i samme slengen knytte an til sensommerens hete debatt i Aftenposten, forårsaket av Jostein Gaarders Israel-kronikk. Hvor mye større nyansering av frontene får man ikke ved å lese to nye bøker, oversatt fra henholdsvis arabisk og hebraisk: Den libanesiske forfatteren Elias Khourys episke roman "Solens port" om det palestinske folkets nyere historie, og den israelske forfatteren Amos Oz' roman, "En fortelling om kjærlighet og mørke", som omhandler mye av den samme tiden. Ingenting kan som skjønnlitteratur utvide vår horisont, skape forståelse for en "motpart".

Kulturpolitisk genistrek.

I vårens debatt sa Trond Giske gjentatte ganger at det viktigste redskapet han hadde, var penger. Så jeg utfordrer deg, Trond Giske. Her har du en gyllen sjanse til en kulturpolitisk genistrek, du kan bidra med noe som virkningsfullt understøtter din kongstanke om et bedre flerkulturelt samfunn, og på det fundamentale planet.Du ser at oversetterne aksjonerer for en bedre kontrakt. Konflikten kan løses på flere måter, ikke minst ved at forleggerne kommer ned fra gjerdet.

Doble antallet oversatte.

Stillingskrigen ville imidlertid kunne bli avbrutt hvis f.eks. kulturministeren doblet det antallet oversatte skjønnlitterære bøker Norsk kulturråd hvert år kjøper inn. Det ville kunne gi forleggerne en økonomisk ryggdekning som gjorde det umulig for dem å ikke komme oversetterne i møte. For en kulturminister som leter etter merkesaker og viktige tiltak som kan styrke et multikulturelt samfunn, vil dette være den perfekte anledning. Og bemerkelsesverdig billig. Det koster en bagatell sammenlignet med hva vi bruker på kommunikasjon ellers (for ikke å snakke om broer, tunneler, veier).

Økonomisk gullalder.

Står Trond Giske for sine ord og viser seg som en ressursenes og handlingens mann, altså bidrar til å løse denne konflikten på den ene eller andre måten, skal jeg personlig skjenke ham et av det siste tiårets oversatte mesterverker, den boken som burde stått øverst på Dagbladets liste: José Lezama Limas "Paradiso" (tittelen er ikke tilfeldig valgt), oversatt av Kjell Risvik.Vi lever i en økonomisk gullalder. Måtte den kulturelle gullalderen, kanskje preget av nettopp det multikulturelle, være like om hjørnet.