PROVOSERT. Jeg blir både provosert og opprørt av Walid al-Kubaisis kronikk "Gjengenes rå machokultur" i Aftenposten 7. september.

Utfordrer politikerne.

Han forteller hvordan han for ti år siden kunne forutse innvandrergjengenes voldelige utvikling og oppfordrer politikere til å slå hardt ned på machokulturen som han mener innvandrer fra Pakistan, India og Afghanistan.Hans reaksjon er forståelig, akkurat som hans behov for å markere at han ikke er som "dem". Men al-Kubaisi bidrar med lite konstruktivt i debatten. Nettopp denne tilnærmingen styrker innvandrerungdommenes opplevelse av å bli sett på som annenrangs borgere.

Mellom to kulturer.

Å vokse opp mellom to kulturer er ikke lett. Mange innvandrerungdommer fra ikke-vestlige land opplever et stort gap mellom hjemmekulturen og utekulturen. Foreldrenes begrensede språkkunnskaper kan vanskeliggjøre samfunnsdeltagelse.Ungdommen kan sitte inne med opplevelser som de ikke får delt med sine foreldre. Disse opplevelsene forblir dermed ubearbeidet.

Foreldrenes forventninger.

Hvilke utfordringer som kan vente en når en flytter til et nytt land, har foreldrene ofte ikke fått tid til å reflektere over. De kan ha høye forventninger til barnets prestasjoner, spesielt på utdanningssiden. Men de har selv ofte ikke fått tatt høyere utdanning fordi de har vært nødt til å prioritere andre grunnleggende behov.Dermed kan de ha vanskelig for å vite hvordan de kan bidra til å gi barnet den nødvendige stimulering.

Foreldrenes skuffelse.

Skuffelsen kan være enorm hvis ungdommen ikke evner å møte opp til deres forventninger. Ungdommen kan på sin side bli sittende med en følelse av ensomhet og utilstrekkelighet.Velger de å gi opp foreldrenes drøm eller bryte ut av sin sosiale kontekst, kan de bli møtt med utstøtelse.

Samfunnets rolle.

I tillegg til kravene og forventningene fra hjemmet, blir ungdommen møtt med et sett av krav og forventninger fra storsamfunnet. Mens det norske samfunnet verdsetter idealer rettet mot å realisere selvet, idealiserer ikke-vestlige kulturer menneskets evne til å tenke for et fellesskap. Her blir egenskaper knyttet til selvoppofrelse og lydighet verdsatt.Idealene og forventningene i familien og i samfunnet for øvrig skaper visse behov hos oss som enkeltindivider, som vi jobber mot å oppnå. Innvandrerungdom utvikler dermed behov knyttet til begge kulturene. Hvis de opplever å ikke bli møtt med forståelse for dette, kan de føle seg forbisett og isolert. Ensomhetsfølelsen kan lett skape et behov for å bli sett. Gjennom møtet med annen ungdom i samme situasjon som dem selv, får de dette behovet dekket. Sammen står de sterkere og kan støtte og forsterke hverandres opplevelser. Vennegjengen blir en erstatning for familien.

Leve mellom to kulturer.

Som annengenerasjons innvandrer med pakistansk bakgrunn, opplever jeg selv det å leve mellom to kulturer. Mine behov knyttet til det å realisere selvet, kan bringe meg lenger bort fra min familie, samtidig som mine behov knyttet til det å vise lydighet og respekt for min gruppe, kan skape større avstand mellom meg og storsamfunnet. Jeg kan oppleve å leve i parallelle samfunn, med spor som aldri møtes, på én og samme tid. Å leve som minoritet i et majoritetssamfunn kan beskrives som å opptre på en scene med et stort publikum som både ser, bedømmer og evaluerer ens handlinger. En blir alltid lagt merke til, og alle har en oppfatning om en. En kan kjenne på savnet knyttet til det å møte andre i samme situasjon som en selv og å kunne forsvinne i mengden.

Voldens årsaker.

På samme måte som depresjon kan forstås som aggresjon rettet innad, kan vold forstås som aggresjon rettet mot samfunnet. I mangel på gode verbale evner eller andre formidlingsmåter, velger en dessverre å ty til vold. Når samfunnet og familien svikter, tar en makten i sine egne hender.Volden blir en ikke-verbal måte å uttrykke sinne og frustrasjon på.

Opplevelse av avmakt.

Gjennom voldshandlinger får en utløp for indre uro, samtidig som en får overført sin følelse av frustrasjon over på andre; en lar andre få smake på sin opplevelse av avmakt. Slik klarer en å skjule angst og usikkerhet. Indre balanse blir gjenopprettet og en opplever mestring av tilværelsen. Men utad viser innvandrerungdom med vold- og aggresjonsproblemer alt annet enn dette. Gjennom fete biler og dyre merkeklær utstråler de makt, autoritet og kontroll.Fordi de opplever liten tilhørighet til storsamfunnet og fordi de har liten tilknytning til familien, er det ingen sosiale bånd som holder dem tilbake. Reaksjonene blir dermed voldsomme og fremprovoserer fordømmelse og straff fra storsamfunnet.

Forklare voldsproblemene.

I oktober 2004 skrev psykolog Lee-Heidi Lauritzen og jeg en hovedoppgave i psykologi med tittelen "Innvandrerungdommenes prosjekt bak volden". Vi ønsket å få tak i psykologiske prosesser bak volden og å se på hvordan innvandrerungdommens situasjon kan bidra til å forklare deres voldsproblemer. Hovedfunnene i oppgaven var at innvandrerungdom, i tillegg til de klassiske problemområdene som gjelder all ungdom, opplever forhold som er unike for dem som minoriteter i et storsamfunn. Fordi de utseendemessig skiller seg fra majoritetsbefolkningen, opplever de å bli møtt med diskriminering, utestengning, rasisme og forskjellsbehandling. Innvandrerungdommenes situasjon er dermed unik og skiller seg fra annen ungdoms, og en opphopning av risikofaktorer kan gjøre denne gruppen mer sårbar for å begå voldshandlinger.

Opplever diskriminering.

Nesten samtlige av ungdommene i studien forteller at de opplever å bli møtt med diskriminering og forskjellsbehandling fra politiet, noe også annen vitenskapelig forskning underbygger. Voldsforskeren Ragnhild Bjørnebekk forklarer på sin side ungdommens hat til politiet med at "ungdommens negative holdning til autoriteter gjør samarbeid med denne gruppen vanskelig" (Tabloid på TV 2, 30. august). Dette er et typisk eksempel på at innvandrerungdom opplever ikke å bli tatt på alvor. Deres handlinger blir forklart ut ifra en sykdomsmodell, de mangler rett og slett evnen til å samarbeide. Bjørnebekk velger å tildele ungdommen personlige karakteristikker istedenfor å forstå deres handlinger ut ifra den situasjonen de befinner seg i.

Ansvarliggjøring.

Til dels må samfunnet ta ansvar for å ha skapt et bilde av innvandrermenn som farlige og truende personer. Det er nødt til å gå galt når politikere utelukkende iverksetter tiltak - ikke fordi de har et ønske om å forstå voldsutøverne - men fordi de ønsker å beskytte samfunnet mot dem. Foreldrenes manglende deltagelse i samfunnet og samfunnets manglende evne til å ta dem på alvor, fører sammen til at ungdommen føler seg forbisett. Jeg ønsker på ingen måte å forsvare eller bagatellisere volden. Like lite ønsker jeg å skyve ansvaret ene og alene på foreldre eller politikere. Vold og kriminalitet er uakseptable handlinger og bør ikke tolereres av noen. Straff og fordømmelse er forståelige reaksjoner på deres voldshandlinger. Men straff og fordømmelse er også noe ungdommen allerede får for mye av.

Behov for å bli sett.

Gruppen har et enormt behov for å bli sett. Hvis en ønsker å få bukt med volden, er det helt grunnleggende å behandle denne innvandrergruppen med medmenneskelig respekt, og ikke som annenrangs borgere.