AFRIKA BLE BORTE. Denne sommeren ble vi underholdt av et annerledes karneval av unødvendig død. En stund gled Afrika bort fra TV-skjermene og vi ble igjen forferdet over Midtøstens rennende sår.

Fornyet hat.

Nå, etter at noen tusen er døde helt unødvendig, har drepingen stoppet et øyeblikk, som vanlig uten at noen har vunnet noe annet enn fornyet hat. Men vi må - forutsigbart, motvillig og til det kjedsommelige - vende tilbake til Afrika, dette store åpne såret på verdens samvittighet.Noen ganger føler jeg at vi har gitt opp Afrika. At alt er håpløst. At ingenting kan oppnås. At skrekkhistoriene gjentar seg og blir enda verre. Sulten, sykdommen, korrupsjonen, den gnagende fattigdommen og, nå igjen, trusselen om folkemord. Men det ville være galt. Fortvilelse og kynisme er sengekamerater som bare fører til passivitet og dreper enda flere ved likegyldighet.

Også store fremskritt.

Afrika er ikke håpløst. Bare dette året er det blitt gjort store fremskritt på dette vakreste av kontinenter. Fremskritt som har sett millioner unngå sultedøden eller få behandling for sine sykdommer. Fremskritt som har sett millioner gå på skolen for første gang i sitt liv. Økonomisk vekst, demokratisk styring og slutt på noen konflikter. Mye av dette er oppnådd på grunn av resultatene av G8-toppmøtet i Gleneagles i fjor, men mye gjenstår å gjøre.Jeg har sagt ja til å delta i en gruppe kalt "Fremskrittspanel for Afrika" under ledelse av Kofi Annan. Gruppen skal overvåke iverksettelsen av løftene fra G8 og afrikanske ledere. Den skal rapportere årlig til G8 og til offentligheten. Forhåpentlig blir den en mekanisme for å tvinge nølende økonomier, mektige land og afrikanske regjeringer til å holde sine løfter. De økonomisk mektiges løfte til de svake er kanskje det helligste løfte av alle.Det må holdes. For hvis vi bryter det, dreper det dem.

Norges viktige rolle.

Men jeg skriver nå fordi jeg tror Norge har en vital rolle å spille i det fremtidige samarbeidet med Afrika. Mens vi ble forstyrret av uroen i Midtøsten, led handelsrunden i Doha en langsom og uverdig død. Noen sier at prosessen kan gjenopplives, men det tror jeg ikke. Og selv om den kunne, ville det neppe tjene de fattigste i verden, og spesielt ikke dem som bor i Afrika.Sammenbruddet i Doha-forhandlingene i Verdens handelsorganisasjon, WTO, er et kraftig slag mot verdensøkonomien. Vi vet at økonomisk vekst er den raskeste måten å løfte et land ut av fattigdom på. For fire år siden var Kina netto mottager av utenlandsk bistand. I år vil Kina trekke en oppsiktsvekkende én prosent av befolkningen ut av fattigdom. Det betyr millioner av mennesker som nå får sjansen til endelig å utnytte hele sitt potensial.

Urettferdighet kan ikke fortsette.

Også Afrika må handle seg ut av fattigdommen. Sannheten er at selv om Doha kan gjenopplives, betyr det lite for Afrika, og om det ikke skjer, kan vi ikke tillate at den urettferdige handel og økonomiske praksis vi påtvinger verdens fattigste, får fortsette.Norge har, som et land uten store egne interesser, som en stor oljeprodusent og som et av de land som gir mest til Afrika, et spesielt ansvar her.I fjor hadde jeg gleden av å møte både den forrige og den nåværende statsministeren i Norge for å snakke om dette. I år har jeg hatt æren av å møte deres kronprins, som har satt seg ganske godt inn i saken.

Afrikas likeverdige plassering.

Jeg tror det er en mulighet for at verdens største handelsnasjoner, EU og USA, med støtte fra andre økonomier i vekst, kan oppnå en egen handelsavtale for Afrika. En avtale som tillater Afrika å øke sin andel av verdenshandelen fra nåværende fattigslige 1,5 prosent til noe som gir kontinentet en likeverdig plassering ved verdens handelsbord. Da kan Afrika begynne å investere sine egne penger i sine egne programmer for å redusere fattigdommen, uten alltid å måtte fremstå ydmykende som verdens tigger.Norge kan, bør og må gå i spissen for dette. Deres enestående erfaring med å håndtere "ressursforbannelsen" olje og dens fristelser for demagoger og korrupte, er åpenbar. Dessuten er landet deres i en enestående stilling til - sammen med sine venner - å kunne ta dette initiativet videre.

Utholdenhet og verdighet.

I de mer enn 20 år jeg har arbeidet med Afrika, har jeg sett både fremskritt og tilbakeslag, både fortvilelse og håp. Men alltid også menneskets utholdenhet og verdighet. Og i alt dette er det én enkel, ugjendrivelig sannhet: Det blir ikke fred så lenge det fins fattige.Når du ikke har noe, slåss du for det lille som fins. Når du har nok, prøver du å holde det for det selv, dine barns og ditt lands fremtid. Krig destabiliserer og ødelegger. Uten fred er der ingen utvikling. Ingen skoler, sykehus, ingen marker som pløyes eller planter som sås. Ingen investeringer, ingen forretninger. Fred er utviklingens forløper, og en brukbar økonomi er en nødvendig forutsetning for stabilitet.

Folkemordet i Darfur.

Det er ingen fred i Darfur, det er et vedvarende folkemord. De som savner den daglige fattigdomspornografien på TV-skjermene, kan glede seg til mengder av den i de kommende uker hvis det ikke gjøres noe nå for å stanse et nytt, fullstendig forutsigbart Rwanda.Hvorfor skjer folkemordet i Darfur? Ble vi så distrahert av Libanon, Irak, Iran, Afghanistan og så videre at vi ikke la merke til et nytt lite folkemord i et glemt hjørne av Afrika? Eller trodde vi at vi allerede hadde ordnet opp i det? Vi fikk morderne i Khartoum-regjeringen til å slippe inn en dårlig trent, dårlig utstyrt, underbemannet og underfinansiert styrke fra Den afrikanske union - og trodde vi så at problemet var løst? Hvordan kunne 7000 soldater, om de så hadde vært blant de best trente, kontrollere en konflikt i en ørken på størrelse med Frankrike?

Massakrer og voldtekter.

Jeg har en mistanke om at vi aldri tok saken alvorlig. Det er åpenlyst at afrikanske stater ikke har penger nok til å betale for en slik operasjon, og like åpenlyst at vi ikke var rede til å betale nok for den. Resultatet er at massakrene og voldtektene har fortsatt med uforminsket styrke.Regjeringen i Khartoum får ture frem ustraffet, og mens vi har vært opptatt andre steder har de økt sine drap med fornyet villskap. Nå nekter de å slippe inn en FN-styrke idet de viser til det forslitte koloniargumentet, eller til det litt nyere om "islamsk revolusjon". Begge er like falske. Det enkle faktum er at dette regimet er drapsmenn, og må og kan bli stoppet.

Vi blir alle skyldige.

Men hvis vi fortsetter å gjøre ingenting, blir det lite igjen for verden å gjøre unntatt å anslå antallet døde og døende. Og så blir vi alle skyldige i medvirkning til en forferdelig forbrytelse.Men for å stoppe dem må vi bry oss. Vi må tro at dette ikke er uløselige gåter skapt av folk vi vet lite om og som handler uforståelig. Det er faktisk empiriske problemer som kan bli løst. Det krever at du ikke blir likegyldig og ikke venter øyeblikkelige resultater.

Ikke forskjell, men likhet.

Vi smigrer oss selv ved å tro at vi er helt annerledes, når vi vet at vi er fundamentalt og kjedsommelig like. Vi vet dette, for når vi ser dem dø hver kveld i vår egen stue, blir vi kvalme, vi gråter, vi vil så gjerne hjelpe. Vi ser ikke forskjellen, vi ser likheten. Vi ser mødre, fedre og barn. Vi ser en kamp vi kan identifisere oss med. Vi sørger over tapet av lærere, leger, tenkere, produsenter. Vi ser oss. Vi sørger over oss.Det er på tide igjen å fokusere på disse menneskene på et kontinent som ligger så nær oss. Og hvis de store, mektige landene er likegyldige eller opptatt med sine egne bekymringer, er det utvilsomt tid for Norge igjen å tale for de glemte i Afrika. Oversatt av Harald MaalandPubliseres i samarbeid med Stavanger Aftenblad