ÅPEN KOMMUNIKASJON. Konstruktiv integreringsdebatt avhenger av åpen kommunikasjon med rom for alle stemmer, slik blant andre Abid Raja og Shabana Rehman har påpekt, men den avhenger også av kunnskapsutvikling og reelle ønsker om gjensidig forståelse.I den norske integreringsdebatten blir noen ofte stående i skjæringspunktet mellom temaer som kjønn og vold. De er mennesker som det eksisterer liten kunnskap og mange myter om: Muslimske menn.

Hva de selv tenker.

Hva er deres egne tanker om sine liv? Dette har så langt vært viet liten oppmerksomhet i både forskning og medier. En av mine informanter uttrykte at "nordmenn er flinke til å snakke om, ikke med". Dette mønsteret ønsket jeg å bryte med gjennom å intervjue muslimske menn i forbindelse med min masteroppgave i religionshistorie, Mann og muslim i "Likestillingslandet".

Store variasjoner.

Gjennom mine samtaler med muslimske menn fant jeg store variasjoner i deres tanker om kjønn, islam og deres norske omgivelser. Noen av mennene er kjønnstradisjonelle og har andre oppfatninger av kjønn enn den gjengse etniske nordmann kanskje har (eller liker å tro at hun/han har), hvor kjønnene ses som ulikt skapt av Guds hånd og derfor egnet for ulike livssfærer og aktiviteter.Utsagn som "kvinner er flinke til å ta vare på barn og hjem mens menn er flinke til å jobbe hardt utenfor hjemmet" illustrerer en slik oppfatning.

Mange faktorer innvirker.

Det er derimot ikke slik at graden av religiøst engasjement avgjør hva man tenker om kjønn og religion. Hvordan man leser og tolker de religiøse kildene og deres direkte eller indirekte budskap om kjønn, spiller sammen med en rekke individuelle faktorer, som utdanning, familiebakgrunn og ikke minst livshistorie, i formingen av forestillinger om kjønn.

Er familieforsørger.

Hos dem av mine informanter som har et tradisjonelt todelt syn på kjønn henger dette forøvrig også sammen med et syn på mannen som ansvarlig familieforsørger, både som ektemann, bror og sønn. Disse mennene legger mye stolthet i å ta vare på familiene sine, og er svært opptatt av å være til hjelp for folk som trenger dem - også fremmede.

Forestillinger om menn.

Flere av mennene, også de med et mer liberalt kjønnssyn, hadde imidlertid opplevd vanskeligheter med å opprettholde en slik forsørgerstruktur i Norge, et samfunn med forventninger til at begge parter i et ekteskap har lønnsinntekt. Én hadde opplevd at hans kone måtte forsørge ham mens han kvalifiserte seg til norsk arbeidsliv, en annen hadde måttet be om hjelp fra velferdsapparatet tross at han var i fulltidsjobb. Uten mulighet for å forsørge sine kjære fikk disse mennene ikke oppfylt sine egne forestillinger om hva en mann skal være og gjøre. I en slik situasjon er det ikke bare vanskelig å ta vare på sin verdighet, men også sin følelse av mannlighet. "Det er et sensitivt område", som en av informantene sa.

Synet på homofili.

Noen av mennene er også mindre tradisjonelle i sine syn på kjønnene, og forteller at de har lært mye av å observere norske menn og kvinner. Én nevnte som eksempel at han hadde fått endret sitt syn på homofili etter at han kom til Norge, og en annen at han selv hadde begynt å trille barnevogn. Enkelte kritiserte også hvordan deres egne foreldre delte arbeid og ansvar i hjemmet. Felles for alle informantene er imidlertid beskrivelsene av hvordan de påvirkes av stereotypier som overgripere og terrorister i sine daglige liv i Norge. Alle mennene er skeptiske til hvordan islam, muslimer og muslimske samfunn fremstilles i norske medier. De sier at de ofte ikke kjenner seg igjen i de bildene som males, selv av deres egne fødeland.

Berøres av terror.

Derimot blir de selv direkte knyttet til disse bildene av nordmenn omkring dem, som representanter for noe de selv ikke føler seg som en del av. Det er for eksempel tydelig hvordan de opplever at terrorhandlinger utført i islams navn griper direkte inn i deres forhold til kolleger og naboer.Én av dem jeg snakket med, har vurdert å flytte fra landet fordi han føler at det hemmer ham så drastisk, en annen kalte det å være muslim i dagens Norge for en siktelse hvor man er "skyldig til det motsatte er bevist".En tredje mente at stereotypier om maktforholdet mellom muslimske ektefeller hadde preget hans mannlige venners møter med det offentlige hjelpe-
apparatet i Norge.

Avstand og skepsis.

Det ble tydelig for meg gjennom arbeidet med disse temaene at de bildene disse muslimske mennene møter av seg selv i norsk offentlighet, kan skape vel så stor avstand og skepsis i forholdet til det norske som deres eventuelle nærhet til islam.Det er ikke nødvendigvis slik, som mange synes å tro, at de som er mest religiøse, er de minst engasjerte i norsk samfunnsliv.

Potensielle voldsutøvere . . .

Flere av mennene hadde et aktivt engasjement i samfunnsspørsmål, både på sine arbeidsplasser og gjennom sine moskeer. Én beskrev til og med følelsen av å høre hjemme i sin moské som sitt utgangspunkt for å føle tilhørighet til Oslo som by og Norge som land.Derimot er det et fellestrekk hos alle informantene at stereotyper av muslimske menn som potensielle voldsutøvere i høyeste grad hemmer deres forhold til sine norske omgivelser.

Tillegges egenskaper.

Å miste retten til å fremstå som et individ heller enn som en representant for en gruppe kan på mange måter sies å være en del av det å tilhøre en minoritet, uavhengig av hvilken type minoritet man tilhører.Det er imidlertid min mening at man som muslimsk mann i Norge i dag ikke bare mister sin rett til subjektivitet og tillegges kollektive egenskaper, man gjør dette på en måte som er spesifikk for islam og muslimer. Assosiasjoner til religiøs fanatisme, vold og generell kulturell "bakvendthet" settes i sammenheng med en spesiell form for kjønnethet. Muslimske kvinner fremstilles som ofre og muslimske menn som overgripere. De "nye" fremmede har trådt inn i våre egne "gamle" forestillinger om mannlighet som et aktivt og dominerende og kvinnelighet som et passivt og underordnet prinsipp. Muslimer får på mystisk vis mer kjønn enn oss andre.

Mister mennesket av syne.

I den åpne debatts navn er det viktig å understreke at jeg på ingen måte ønsker å benekte at det forekommer kjønnsbasert vold blant muslimer, som blant ikke-muslimer, eller at forferdelige terrorhandlinger finner sted i islams navn. Jeg er derimot skeptisk til måten islam synes å bli brukt på som direkte eller indirekte forklaringsfaktor for alle slike former for vold.Faren med stereotypier er at de får oss til å miste mennesket av syne, overskygger andre forklaringsmuligheter og lukker muligheter for debatt og dialog.Uten vilje til kunnskap og forståelse fra alle parter, og intensjoner om å snakke med heller enn om hverandre, har integreringsdebatten få muligheter for å bli konstruktiv og interessant.