ANNERLEDES I SVERIGE. I Sverige grep myndighetene inn og sørget for fysisk å forhindre at et svensk nettsted publiserte Muhammed-tegninger. Dette alvorlige bruddet på landets grunnlov ble medvirkende til at den svenske utenriksministeren Laila Freivalds mistet jobben.

Angrep på medier.

Regjeringen Stoltenberg gikk ikke fullt så langt som sine sosialdemokratiske kolleger på den andre siden av kjølen. Men det er likevel et faktum at ingen andre vestlige myndigheter gikk til så sterkt angrep på medier i deres land som hadde publisert tegningene, som det den norske regjeringen gjorde mot Magazinet.

Ikke provoserende form.

Vår bruk av en faksimileillustrasjon av de danske Muhammed-tegningene ble som kjent klaget inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU). Der ble det full frifinnelse. Utvalget slo fast at Magazinet ikke hadde brutt god presseskikk. PFU konkluderte på følgende måte:"Utvalget merker seg for øvrig at publiseringen av tegningene inngår i et saklig oppslag om forholdet mellom ytringsfrihet og islam, og at presentasjonen heller ikke har noen provoserende form."Dagbladets tidligere sjefredaktør John Olav Egeland har gitt uttrykk for lignende tanker. I en kommentar i avisen skrev han at vår reportasje "kunne stått på trykk i hvilken som helst norsk avis".

Uttalte seg uten å ha lest?

PFU og Egeland hadde gjort noe som Regjeringen øyensynlig ikke mente var nødvendig før man uttalte seg i sterkt fordømmende ordelag om Magazinet-oppslaget: Å ta seg bryet med faktisk å se det.Hvis Magazinets oppslag kunne stått i en hvilken som helst norsk avis, hvis det var saklig og presentert på en ikke-provokativ måte, hvorfor var det da så viktig for den norske regjeringen å gi et helt annet inntrykk både nasjonalt og internasjonalt?

Brukt som syndebukk.

Det er vanskelig å se dette på noen annen måte enn at Magazinet systematisk og målrettet ble brukt som syndebukk av norske myndigheter gjennom nesten hele karikaturstriden. Resultatet ble et regjeringsinitiert råkjør mot en enkelt avis som det heldigvis ikke finnes så mange paralleller til her i landet. Det skapte selvfølgelig en betydelig belastning for avisen, min familie og meg i en situasjon der drapstruslene allerede haglet.Men enda alvorligere er det at strategien slo så totalt feil når det gjaldt å roe gemyttene i den muslimske verden.

Hemmelig beklagelse.

I det forsøksvis hemmeligholdte argumentasjonsskrivet som Utenriksdepartementet sendte ut i januar, ble norske diplomater instruert til å gå ut og si: "Jeg beklager at trykkingen av karikaturtegningene av profeten Mohammed i det norske bladet Magazinet har skapt uro i muslimske miljøer". Hverken her eller senere i dokumentet sies det et ord om at det er snakk om en faksimile av en side fra en dansk avis. Det nevnes faktisk ingenting om Danmark eller Jyllands-Posten i det hele tatt.Norges ambassadører fikk i stedet beskjed om å omtale saken på en måte som kunne gi inntrykk av at det hadde skjedd en selvstendig publisering av Muhammed-tegninger i Norge. Kanskje er det herfra oppfatning stammer om at skandinaviske aviser stadig trykket nye karikaturer av profeten?

Skulle uttrykke fordømmelse.

I neste punkt skal det diplomatiske personalet forklare at de "har stor forståelse for at disse (tegningene i Magazinet) oppleves som støtende for muslimer verden over". Diplomatene instrueres også om å "gjøre det helt klart at den norske regjering fordømmer enhver handling eller uttalelse som uttrykker forakt for mennesker på bakgrunn av deres religion eller etnisitet".Med slike uttalelser bekrefter norske diplomater at det har skjedd en voldsom krenking av profeten Muhammed i Norge. De antyder til og med at det i landet vårt er vist allmenn forakt for muslimer på grunn av deres islamske tro.

Har oppildnet hatet?

Spørsmålet vi i ettertid må stille oss er i hvilken grad Regjeringens fordømmelse av Magazinet kan ha bidratt til å oppildne hatet mot Norge. For det islamistene var opptatt av, var om profeten hadde blitt krenket. Hadde han det - og det bekreftet jo nå norske myndigheter - så skulle det demonstreres og aksjoneres mot det landet der krenkelsen hadde skjedd. Og ved å omtale Magazinet i Midtøsten som en spesifikt "kristen" publikasjon, hjalp nok norsk UD utilsiktet de muslimske massene med å tolke hendelsen inn i en feilaktig og svært farlig kontekst: Dette er en religionskrig. Det er det kristne Vesten som angriper vår profet.

Magazinet ikke alene.

"Tegningene har ikke stått på trykk i noen toneangivende medier", sa Jonas Gahr Støre til stadighet i sine kommentarer i karikaturstriden. Det kan ikke være tvil om at både utenriksministeren personlig og hans stab har visst om at store medier som Aftenposten, Dagbladet, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og TV 2 hadde gjengitt samme type faksimiler av Muhammed-tegningene som Magazinet. Men regjeringen gamblet på at et angrep på oss ikke ville føre til noen organisert protest fra resten av Medie-Norge. Det ville nok ha skjedd dersom det var en annen avis regjeringen hadde bestemt seg for å knegå. Slik sett var det mye enklere for Regjeringen å legge alt ansvaret på Magazinet enn å risikere å komme i åpen konflikt med noen av de største avisene i Norge.

Spredde feil bevisst.

Det var skremmende å bevitne hvor lenge Jonas Gahr Støre fortsatte å spre disse åpenbart feilaktige opplysningene. Til og med overfor et arabisk publikum. Mandag 6. februar, to dager etter angrepet på den norske ambassaden i Damaskus, ble utenriksministeren intervjuet av TV-stasjonen Al Arabiya. Der opplyste Støre enda en gang at det bare var én norsk avis som hadde trykt de omstridte tegningene. Dette må ha vært et potensielt meget farlig øyeblikk for Norge i karikaturstriden. Hva hadde skjedd dersom arabiske medier i etterkant av Støre-intervjuet hadde satt i gang litt undersøkende journalistikk og funnet ut at Norges utenriksminister ga usanne opplysninger om omfanget av Muhammed-trykkingen ansikt til ansikt med millioner av arabiske fjernsynsseere? Det skulle jo ikke så mye til. Begge de store arabiske nyhetskanalene har egne korrespondenter i Oslo. Og informasjonen om at karikaturene faktisk var publisert i flere av de største og mest toneangivende mediene i Norge, var allment tilgjengelig.

Andre regjeringers linje.

Hva var så alternativet til denne totalt feilslåtte taktikken? Det var selvfølgelig å holde seg til fakta. Støre kunne og burde selvfølgelig ha vist til at det Magazinet og andre norske medier hadde gjort var å omtale en dansk sak om reaksjoner på karikaturer i Jyllands-Posten. Og i den forbindelse hadde man på vanlig pressemåte vist en faksimile av det oppslaget som startet debatten der. Det var for øvrig den linjen de andre europeiske regjeringene - som jo også hadde faksimilepubliserende medier - la seg på.

Nedvurdering av ytringsfriheten.

Men det aller alvorligste feilsteget som den norske regjeringen gjorde seg skyldig i, var den nedvurdering av ytringsfriheten som den i praksis ble ansvarlig for.Det er spesielt beklagelig at Norge - med det menneskerettighetsengasjementet vi er verdenskjent for - kunne manøvrere seg inn i en posisjon der man tillot at den fundamentale menneskerettighet også ytringsfriheten er, langt på vei ble islamistenes gissel.