RELATIVT UTBREDT. Intet av det jeg skriver her, skal kobles til det tragiske trippeldrapet i Oslo 1. oktober. Drapene er under etterforskning, og ingen bør felle en forhåndsdom. Når det er sagt, kan det likevel være på sin plass å søke å forklare fenomenet søstermord - som er uvanlig i Norden, men relativt utbredt i enkelte andre samfunn og grupper.

Relativt vanlig at bror dreper.

Med "relativt utbredt" menes at søstermord utgjør en betydelig andel av det totale antall familiedrap. Sagt på en annen måte: At drapsmannen i familiedrapssaker - eller såkalte familietragedier - er en bror, er relativt vanlig.Statistisk sett står kvinner i fare for å bli drept av bror, far, fetter, ektemann - i denne rekkefølge. En ektemann er for øvrig ofte en fetter, grunnet søskenbarnekteskap.

Konflikt med menn i forkant.

Et søstermord er et eksempel på det som kan kalles æresrelatert vold. Det gjelder uavhengig av drapsmannens psykiske tilstand. Uten unntak ser vi i tilfelle av søstermord at den eller de drepte har vært i konflikt med menn i familien (ikke nødvendigvis alle) i forkant.Konflikten gjelder, eller gjaldt, jentenes eller kvinnenes rett til å bestemme over eget liv. Frihet til å velge ektefelle, ha kjæreste, skille seg, ta utdannelse, bo for seg selv, bestemme over egen kropp og seksualitet, er ingen selvfølgelig rett i mange samfunn. Kvinner har ikke rett til sin egen seksualitet.Familiens - ikke menns, men familiens - rett til å bestemme og råde over kvinners liv, er opplest og vedtatt. Kvinner selv er med på å føre tradisjonen videre.

Beinharde hierarkier.

Det handler om makt og kontroll, og om beinharde beslutningshierarkier. Det er forfeilet å snakke, slik mange gjør i den norske debatten, som om kampen - eller striden - står mellom foreldre og barn. Gid det var så vel. Det ville gjøre saken lettere for alle. Men det er villedende å anføre en slik modell. Foreldre er ofte prisgitt personer høyere oppe i hierarkiet.Man er opplært til å vise respekt for autoritet og alder. Barn er oppdradd til å vise respekt for foreldrene og andre eldre. Det er i høyeste grad tilfelle også med foreldre som inngår i slektsfellesskap hvor noen har mer autoritet og rang enn andre.

"Min religion forbyr meg"

En tyrkisk kvinne (hun vil være anonym) fortalte på en konferanse om "Ære og tvang" i København forleden om hvordan hennes mor allierte seg med hennes fars eldre bror for å få gjennomført et tvangsekteskap for datteren. Hun visste at faren ville være på datterens parti, og overstyrte ham ved å alliere seg med en høyere i hierarkiet.Datteren ble tvangsgiftet og senere skilt. Hun er utstøtt av sin familie. Hennes høyt utdannet danskfødte bror vil ikke hilse på henne. Han sier "min religion forbyr meg".

Mange visste.

Danmark har nettopp skrevet en historisk dom i den såkalte Ghazala-saken der ni mennesker - seks av dem slektninger - ble dømt for drap og medvirkning til drap på 18-årige Ghazala Khan, og drapsforsøk på hennes mann, Emal. Noe av det mest skremmende ved saken var hvor mange som visste om at paret skulle tas av dage, og dog unnlot å melde fra. Førti-femti mennesker deltok i familieråd (med også venner av familien til stede) i København 12 dager før drapet.Flere deltagere kom fra Norge. Taximiljøet i København spanet på det unge paret i den grad at de måtte flykte til Jylland i håp om å være trygg. Skjebnen innhentet dem i form av en tante som ble brukt som lokkedue. Ghazala ble skutt og drept av sin bror på høylys dag, Emal overlevde, hardt skadet. Det var 23. september i fjor. Hvordan kunne så mange vite og velge å holde tyst? Hva fikk venner av familien, og ansatte i farens taxibedrift, til å støtte opp om prosjektet: Å ta en 18-årig jente og hennes mann av dage fordi hun valgte sitt eget liv? Kan vi forstå? Kan det forstås?

Feilslått integrering.

Svaret er ja. Ikke bare kan saken forstås, den må forstås om vi skal komme videre i vårt til dels feilslåtte integreringsprosjekt. Søstermord er en ytterlighet, en ekstrem hendelse. Men det er en vanlig foreteelse i mange samfunn. Med "vanlig" menes her, som tidligere nevnt, at søstermord ikke får folk til å lee mer på øyelokket enn konedrap og kjærestedrap gjør i Norge. Vi er etterhvert vant til sånt. Tragisk, forferdelig, noen ganger uforståelig - enhver sak er unik. Men de inngår likevel i et mønster som nordmenn flest kan forstå, i en viss grad. Med søstermord forholder det seg likedan i enkelte andre samfunn. Det er til å begripe. Men her slutter sammenligningen.

Drapet har sin logikk.

Søstermord er ikke en "sak" mellom to personer: En søster og en bror. Det handler ikke om et søskenforhold, men om en brors plikt til å forvalte familiens ære på vegne av et kollektiv; han er tildelt rollen, enten han vil eller ikke. Det er en byrde som legges på gutten fra første stund. Folk er individer overalt på jord, så rollen utøves ulikt av ulike personer. Men når søstermord, heller enn konemord, er den vanligste form for familiedrap i land som Pakistan, Jordan og blant israelske arabere, kan dette "normalforklares". Drapet har sin logikk. Brødre er også ofre for et regime, et samfunnsregime, som pålegger dem en voldsutøverrolle, om nødvendig, for å sikre familiens ære. I Pakistan, som i flere andre land, er det ikke offentlig påtale ved familiedrap. Familiedrap generelt er æresmotivert, og myndighetene anslår antallet æresdrap årlig til å være minst 4000. Bare ca. 7 prosent av sakene som kommer for retten, domfelles. Den vanligste drapsmann er en bror. Det finnes ingen minimumsstraff for æresdrap eller familiedrap.

For hvert drap som begås, sendes et signal til et stort miljø. Det kan være i et helt miljøs interesse at det statueres eksempler. Om Fadime Sahindal som ble drept av sin far i Uppsala i 2002, ble det sagt at det hun gjorde - velge sin egen kjæreste og gå til retten og mediene med sin sak, sin historie - var en krenkelse av hele den kurdiske gruppen.

Ung gutt "gjør jobben".

For øvrig sa Fadime selv at hennes bror var utpekt som drapsmann, og han prøvde da også å ta livet av henne før han fylte 18 år. Det er vanlig at familier utpeker en ung gutt til å "gjøre jobben" fordi straffen blir mildere. Innen Fadime ble drept, var broren blitt 22. Jeg ser farens gjerning som et sonoffer - jeg tror han ville skåne sin sønn. I Helsingør går en oppsiktsvekkende sak av stabelen om to uker. En bror nektet å drepe sin søster og ble rundjult av eldre menn i familien. De står nå tiltalt. Jeg kjenner ingen tilsvarende sak i Europa og vil følge den med interesse.

Hjerteskjærende ære.

Begrepet "søstermord" er forvirrende i vår individualistiske kultur. Det trengs en helomvending. Danskene klarte det da de dømte far, ikke bror som var drapsmann, til lovens strengeste straff, livsvarig fengsel. Vi ser i sak etter sak i Europa - i England, Tyskland, Sverige m.m. - at kollektiver spiller en rolle i håndhevelsen av hjerteskjærende æresbegreper. Jeg spurte en gang en iraksk-kurdisk jente, Bakan, om hvorfor brødre er de vanlige voldsutøverne og drapsmennene ved æresdrap. Hun forklarte at det er fordi jobben er vanskelig. Det trengs en ung manns kraft og mot, vågemot. Bakan har fått politisk asyl i Tyskland etter å ha vært forsøkt drept av sin bror fordi hun skilte seg. En svoger stilte opp og reddet livet hennes.

Må kjempes innenfra.

Håpet for fremtiden ligger i dette: At det innad i miljøene finnes sterke krefter som vil menneskerettighetene, også for kvinner. Disse må på banen. Kampen må kjempes innenfra. Den ukultur - for å låne et begrep fra Noman Mubashir som han tydelig og klart fremmet i NRKs "Standpunkt" nylig - som tvangsekteskap, æresrelatert vold og kastesystemet representerer, må bekjempes.Frigjøring gjelder også guttene.