TRAGISK OG AVSKYELIG. Mediebildet her til lands har denne uken vært dominert av de dypt tragiske og avskyelige trippeldrapene som har rystet det norske samfunnet i alminnelighet og det norsk-pakistanske miljøet i særdeleshet. Tre unge norsk-pakistanske søstre er drept av sin egen bror.

Tungsinn og fortvilelse.

Denne ugjerningen har for norsk-pakistanerne åpnet et sorgens kapittel preget av tungsinn, enorm fortvilelse og utallige spørsmål om hvordan noe slikt grusomt kunne inntreffe. Men etter den malplasserte debatten i kjølvannet av de groteske drapene er følelsen av oppgitthet og sinne svært fremtredende blant norsk-pakistanerne. Med tydelig utgangspunkt i den alvorlige hendelsen har samtlige debattprogrammer på TV 2 og NRK og spaltene i riksavisene vært arenaer for intense diskusjoner og tendensiøse spekulasjoner om ikke-vestlige innvandreres kultur, kvinnesyn og forhold til såkalt æresrelatert vold. Denne utviklingen var lite overraskende. Med ett det ble kjent at ofrene og gjerningsmannen var i familie og hadde pakistansk opphav, kunne man ane konturene av hvilken debatt og dekning denne saken skulle få.

Spekulative teorier.

Dagen etter begynte diverse konspirasjonsteorier om æresdrap å ta form, og professor i sosialantropologi, Unni Wikan, utbroderte om slike drap på kronikkplass i denne avis onsdag, riktignok uten å trekke paralleller til den aktuelle sak.Det fremstår som merkverdig at æresdrap er blitt hovedtemaet i norsk debatt all den tid den antatte gjerningsmannen foreløpig er innlagt på psykiatrisk sykehus og følgelig ikke engang er avhørt av politiet. Politiet understreker også hvor viktig det er at man ikke fremsetter spekulative og forhastede teorier om motivet for udåden.

Manglende respekt.

Poenget er ikke at æresdrap skal utelukkes som en forklaringsmodell i den aktuelle saken, men det demonstrerer en utstrakt mangel på respekt og kunnskap at akademikere og ansvarlige politikere på et slikt tidlig stadium åpenlyst forsvarer og nører opp under slike postulater. For alt det allmennheten vet kan disse drapene ha rot i psykiatriske problemstillinger. Det er verdifullt å fremheve at det gjennom mediene er kommet frem at det i dette tilfellet er snakk om et menneske som med sin flere år lange psykiatriske sykehistorie og rusproblematikk, har møtt stengte dører i psykiatrien.Da er det høyst bemerkelsesverdig og paradoksalt at den norske debatten denne uken utelukkende har vært konsentrert rundt innvandrerkulturer istedenfor at den samtidig satte søkelyset på de endeløse utfordringene norsk psykiatri står overfor. At psykiatrien generelt trenger forbedringer på sentrale områder, vedgikk helseminister Sylvia Brustad blant annet i november 2005 da hun uttalte at ventetidene må minkes, innholdet i behandlingstilbudet må bedres, og man må få økt flyt i behandlingskjeden.

Psykiske lidelser tabubelagt.

Dessuten er det ved gjentatte anledninger blitt påpekt av fagfolk i psykiatrien at vanskelighetene i særskilt grad er store for personer med minoritetsbakgrunn.Det skyldes ofte at psykiske lidelser kan være tabubelagt i visse innvandrermiljøer, de er i mer uttalt grad forbundet med skamfølelse, og kanskje viktigst av alt bidrar de språklige og kulturelle barrièrene til at disse pasientene ikke blir forstått.

Pålagt kollektivt ansvar.

Et annet aspekt ved den siste ukens ordskifte om trippeldrapene som vekker sterk forargelse blant norsk-pakistanere, er at omtalen av drapene skiller seg markant fra hvordan lignende drap i etnisk norske familier skildres. Ved slike drap i innvandrermiljøer plasseres et kollektivt ansvar på hele kulturen, og en generell mistenkeliggjøring finner sted, mens tilsvarende drap i etnisk norske miljøer bare fremstilles som enkelthandlinger - uten at man ransaker norsk kultur som sådan.Et konedrap i en norsk-pakistansk familie gir raskt grobunn for eksotiserende og mystifiserende karakteristikker som "æresdrap", mens konedrap i en helnorsk familie marginaliseres og avgrenses til såkalte "familietragedier" og "sjalusidrap".

Stigmatiserende fremstilling.

Denne diskrimineringen, dobbeltmoralen og systematiske forskjellsbehandlingen ble utmerket godt illustrert i norske medier senest i 2005, da tre etnisk norske kvinner ble brutalt drept fordi de ønsket å forlate sine menn. Ved disse anledningene glimret kulturforklaringer og begreper som æresdrap med sitt fravær, selv om disse drapene i større eller mindre utstrekning hadde relasjon til ære, om ikke gjennom synonymer som "sjalusi" og "selvrespekt".Mediene og andre aktive aktører i integreringsdebatten er nødt til å være seg bevisst denne problemstillingen, fordi de med en slik adferd er skyldige i å gi det norske folk en skjev og stigmatiserende fremstilling.

Krisemaksimerende fremstilling.

Denne skjeve og krisemaksimerende fremstillingen av uheldige episoder i innvandrermiljøene, kan ha den nokså graverende konsekvens at det legges et uholdbart press på statsråder og stemmehungrige opposisjonspolitikere. I handlingskraftens ånd søker de å vise det norske folk at de faktisk gjør noe konkret i integreringspolitikken. Den siste ukens debatt har dessverre ikke vært unntatt dette fenomenet. De siste måneders vakling og usikkerhet hos inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen i spørsmålet om å innføre aldersgrense på familiegjenforening som et tiltak mot tvangsekteskap, ser plutselig ut til å ta slutt.Det skjer til tross for det faktum at det ikke eksisterer pålitelige kvalitative studier fra Danmark som indikerer at aldersgrense på familiegjenforening fører til nedgang i antallet tvangsekteskap. Aldersgrensen har redusert antallet familiegjenforeninger, men det er av utslagsgivende betydning ikke å sette likhetstegn mellom familiegjenforening og tvangsekteskap.

Aps flerkulturelle alibi.

Det flerkulturelle alibiet til Arbeiderpartiet i denne saken, stortingsrepresentanten Saera Khan, er blitt hyppig anvendt for å markedsføre dette forslaget gjennom ukens TV-debatter.Og det sier sitt om det tynne belegget for dette synet når Saera Khan på TV 2s "Holmgang" onsdag berettet at hun først ved å ha ligget våken noen netter i tenkende tilstand har funnet ut at aldersgrenser er veien å gå.

Tvangsekteskap et problem.

Likevel er det prisverdig at Hanssen vil tvangsekteskap til livs og at han vil bedre kvinners kår i minoritetsmiljøene. Det må erkjennes at psykisk manipulering og fysisk tvang ved ekteskapsinngåelse og undertrykkelse av kvinner i enkelte miljøer er et problem i dagens Norge. Men tiltakene må være treffsikre, og det er essensielt at problemene tas ved roten, og at man bidrar til holdningsendringer internt i miljøene. Det kan eksempelvis oppnås ved at det opprettes en meglingsinstans under en minoritetsorganisasjon som har større tillit i miljøene enn organisasjoner som opererer i dag.For øvrig må innvandrerkvinner gjennom bedre språkopplæring, utdannelse og lettere tilgang til arbeidsmarkedet bli selvstendige og gjøre seg kjent med hvilke rettigheter de har. Her har de selv et ansvar, og Hanssen har et ansvar for tilrettelegging ved for eksempel å endre eller fjerne kontantstøtten, siden den kan føre til at innvandrerkvinner blir hjemmeværende og får mangelfull opplæring i norsk og det norske samfunn.Sist, men ikke minst må mannsskikkelser i minoritetsmiljøene som nekter kvinner å stå på egne ben, ta et grundig oppgjør med seg selv.