TO SIKRE PARTER. I dagens tragiske konflikt mellom palestinere og israelere har vi å gjøre med to parter som begge ut fra sin virkelighet er bomsikker på å ha retten på sin side. Det er altfor enkelt å fordømme vilkårlig palestinsk terror og selvmordsbombing den ene dagen, for deretter den neste dag å ta kraftig avstand fra det mange betrakter som en altfor kraftig og nådeløs gjengjeldelse.

Begge parter kan forstås.

Det er ikke vanskelig å forstå en ung palestiner, født i en flyktningeleir, og som gjennom sitt miljø og sin skolegang er opplært til å se på Israel som alle onde tings opphav. Det burde heller ikke være vanskelig å forstå at en ung israelsk soldat, som kjenner sitt eget folks lidelseshistorie, det jødiske folks nære fortid og de angrep landet har vært utsatt for, vil kjempe til siste slutt for det jødiske hjemland som FN besluttet å opprette, og som gjennom hundreår har stått sentralt i den jødiske drømmen om Jerusalem. På en slik bakgrunn kan man snakke om en konflikt der rett står mot rett. Det er selvfølgelig fristende, alt ettersom man har tatt parti, å demonisere den ene part og forgylle den andre. Men en slik skiftende moralsk fordømmelse og medienes skiftende ensidighet er et ytterst slett bidrag til forsoning og fred. Det er dessverre et sørgelig historisk faktum at folkerett og menneskerettigheter har karrige kår alle steder i verden der krig råder grunnen.

Å hjelpe Israel.

Til tross for at jeg har den største forståelse for de psykologiske mekanismer som har utløst både palestinske og israelske holdninger, betyr ikke min innledende "rett mot rett beskrivelse" at jeg er i stand til å forholde meg nøytral i den pågående konflikten. Gjennom min jødiske arv, min oppdragelse og mine personlige opplevelser har jeg som norsk jøde et sterkt ønske om å hjelpe Israel i kampen for å overleve. Men et slikt ønske innebærer selvsagt ikke noe ønske om å komme den sakesløse sivile palestiner til livs, selv om jeg må innrømme at jeg ønsker bakspillerne i Iran og Syria dit "pepperen gror". Når vi skal gjøre oss opp en mening om dagens betente situasjon, er det nyttig å ha et visst kjennskap til den historiske bakgrunn som selvfølgelig har bidratt til å forme partenes holdninger og posisjoner.

FN-vedtaket fra 1947

Det er ikke min mening å begynne med Adam og Eva eller å referere til det som står i Bibelen. Det får greie seg å gå tilbake til FNs vedtak i 1947 og Israels etablering 14. mai 1948. Men før jeg kommer så langt må jeg minne om den såkalte Balfour-erklæringen av 1917, hvor den britiske regjeringen lovet jødene et eget hjemland i Palestina som takk for hjelpen under første verdenskrig. Et løfte britene aldri var i nærheten av å innfri. Det område man hadde i tankene, var på det tidspunkt ikke noe lands nasjonale eiendom, men en del av det tidligere ottomanske rike som falt i grus etter første verdenskrig, og som ble oppdelt i et britisk og et fransk mandatområde. Det var innenfor den britiske delen av dette området man hadde tenkt seg både en jødisk stat og en palestinsk stat. La meg i parentes nevne at Jordan (tidligere Trans-Jordan) oppnådde full selvstendighet innenfor dette mandatområdet i 1946. Inntil da hadde de som bodde i området først og fremst sett på seg selv som folkegrupper og ikke som borgere som tilhørte forskjellige nasjoner.Det dreide seg om en mangeartet gruppe med arabisk flertall som bl.a. omfattet libanesere, jordanere og syrere. Syria, Libanon og Jordan ble selvstendige stater uten at det utløste negative reaksjoner fra de grupper som senere utviklet en spesifikk palestinsk identitet. Palestinske ledere har selv sagt at det var opprettelsen av Israel som skapte den palestinske nasjonale bevisstheten som en reaksjon på det som skjedde i 1948.

Egen stat provoserte

Tidligere var det britiske og det franske mandatområdet under tyrkisk kontroll i hele 400 år. Etter annen verdenskrig ble det skapt grenser og etablert nasjoner som tidligere ikke hadde eksistert som selvstendige stater. Det var først og fremst etableringen av en egen jødisk stat som provoserte arabiske (senere palestinske) kretser. Vi må ikke glemme at det var FN som i 1947 foreslo en jødisk og en arabisk stat i Palestina. Noe mer solid folkerettslig grunnlag skal man således lete lenge etter. Store deler av verdensopinionen og særlig Israels mest engasjerte kritikere hevder ofte at okkupasjonen av Golanhøydene, Vestbredden og tidligere Sinai er eksempler på folkerettsstridig adferd og ekspansjonistiske ambisjoner fra israelsk side. Jeg vil derfor minne om at seksdagerskrigen i juni 1967 kom som et resultat av en angrepskrig fra arabiske nabostaters side, etter langvarige provokasjoner fra særlig Egypt og Syria. Dette står fast, selv om man kan diskutere i det uendelige hvem som avfyrte det første skuddet.

Troverdige fredavtaler

Israel ble sittende på de nevnte territoriene som en følge av denne angrepskrigen. Israel har nektet å trekke seg tilbake før troverdige og levedyktige fredsavtaler er på plass. Vi må ikke glemme at Israel punktlig og korrekt trakk seg tilbake fra Sinai i samsvar med fredsavtalen med Egypt. Morgenen da seksdagerskrigen brøt ut den 5. juni 1967, klokken 08.30, ble sjefen for UNTSO, den norske general Odd Bull, innkalt til et hastemøte i det israelske utenriksdepartementet. Bull innfant seg kort tid etter. Her ble han av ekspedisjonssjef Arthur Lourie foreholdt at det hadde vært bevegelser mot Israel av egyptiske fly, og at de hadde sendt opp egne fly for å møte dem. Fiendtligheter hadde brutt ut. Lourie ba Bull formidle en melding til kong Hussein fra den israelske regjeringen med håp om at Jordan ikke ville ta del i fiendtlighetene. Da ville Israel ikke gå til noen militær aksjon mot landet. I motsatt fall ville Israel bruke alle midler for å slå et angrep tilbake.

Massivt inn i krigen

Kong Hussein mottok denne meldingen før klokken 10.30. Klokken 11.25 åpnet jordanerne ild. Dette ifølge de opplysninger general Odd Bull gir i sin bok "På post i Midtøsten". Deretter forekom det spredt skyting og fremstøt fra jordansk side, herunder mot UNTSOs hovedkvarter i Government House i Jerusalem. Til tross for spredte episoder mellom våpenstillstandene gikk imidlertid, paradoksalt nok, Jordan først massivt inn i krigen mot Israel etter at syriske og egyptiske flyvåpen i det vesentlige var slått ut og krigen i realiteten avgjort. Det var først da at Israel gikk til massivt motangrep mot Jordan og ble sittende på Vestbredden, stikk i strid med deres uttrykte håp og intensjoner. I media og opinionen argumenteres det ofte som om de palestinske gerilja- og motstandsbevegelsene oppsto som et resultat av seksdagerskrigen i 1967. Det faktiske forhold er at både paraplyorganisasjonen PLO og ikke minst den største undergrupperingen, Fatah, som ble ledet av Yasser Arafat, var en realitet lenge før dette. Og ikke bare det, både disse og flere andre eksisterende underorganisasjoner hadde som sitt erklærte mål, som Hamas og Hizbollah i dag, å utslette Israel og drive det jødiske folk på havet.

To selvstendige stater var vedtaket

Det vedtak som ble fattet med to tredjedels flertall i november 1947 i FNs hovedforsamling gikk i korthet ut på å opprette to selvstendige stater. Den ene staten skulle være jødisk, den andre arabisk. Jødenes område var begrenset til ca. 56¿%, mens araberne ble tildelt ca. 43¿% av det aktuelle territorium. Prosentvis fikk jødene mest. Men når man skal se nærmere på delingen må man ikke glemme at ca. halvparten av det arealet som ble Israels, var et rent ørkenområde. I ettertid er det vanskelig å forstå hvordan den geografiske fordeling av seks forskjellige områder kunne begrunnes. En fremtidig palestinsk stat som er delt opp slik at delene ikke henger sammen, utgjør selvsagt et problem. Det hadde imidlertid ikke vært noe som helst i veien for at man på samme måte som Israel etablerte en egen palestinsk stat. Men den arabiske liga avviste FNs delingsplan og gikk i stedet til krig. Det var synd. Personlig hilser jeg mer enn gjerne en demokratisk palestinsk stat velkommen med de rettigheter og plikter det må innebære.

Drømmen om frihet

I likhet med jøder over hele verden ble jeg gjennom mine foreldres påvirkning delaktig i drømmen om frihet for mitt folk som Theodor Herzl gikk og bar på fra den dag han opplevde å se epålettene bli revet av uniformen til den franske offiser Alfred Dreyfus. Siden er det erkjent at man dømte en uskyldig mann, ikke for det de påsto han hadde gjort, men fordi han var jøde. Kanskje dommen Dreyfus fikk, åpenbarte for Herzl et skremmende syn av hva som 50 år senere skulle komme til å skje med seks millioner enkeltmennesker som ble tatt av dage uten annen grunn enn at de var jøder, men da skjedde det uten dom. Både drøm og mareritt skulle siden vise seg å bli virkelighet. Theodor Herzl, som selv tilhørte det veletablerte Wien, forsto plutselig med usvikelig sikkerhet at det jødiske folk aldri kunne forlite seg på en fremtid tuftet på toleranse, assimilasjon og fredelig sameksistens. Han hadde lært noe om menneskers natur og uutryddelige fordommer. Det var da han tente sin brannfakkel og utga brosjyren "Jødestaten", "Vi hjemløse, vi må bygge vårt hjem, i vårt eget gamle hjemland, Palestina", erklærte han.

Jødenes evig truede tilværelse

Herzls glødende appell fikk ilden til å flamme opp i de jødiske kjerneområdene der forfølgelse, undertrykkelse, vold og myrderier hadde vært stadig tilbakevendende fenomener i jødenes evig truede tilværelse. Med sine ord nådde Herzl ned til selve dypet av den jødiske folkesjel blant ghettoproletariatet i Galizia, Polen, Russland og de baltiske stater. Det var der de bodde, alle de som gikk og bar på den tusenårige messiasdrømmen om en gang å vende tilbake til det forjettede land. Theodor Herzl forsterket og fornyet sammenbindingskraften i et underkuet folk som tusenårig forfølgelse hadde tvangsspredd over hele verden. Hvilken jøde kan noensinne glemme de skinnende dager i mai 1948 da drømmen gikk i oppfyllelse? En verden som oste av dårlig samvittighet etter det folkemord de store vestlige demokratiene gjorde lite for å hindre, skulle endelig innfri sine gamle løfter. Slik ble Israel endelig proklamert etter et politisk vedtak og delt stemmegivning i De Forente Nasjoner, som slett ikke var så forent som navnet kunne tyde på. Så å si i samme øyeblikk som staten Israel ble erklært som en ny uavhengig nasjon, ble israelerne angrepet av sterke militære avdelinger fra de omliggende land. Egypt, Syria, Jordan, Irak og Libanon var alle med på angrepet, samt en del frivillige fra Saudi-Arabia og Sudan. Videre er det forlengst brakt på det rene at både Egypt og Jordan fikk råd, assistanse og hjelp av engelske offiserer som under mandatperioden hadde opplevd sammenstøt med jødene i området.

Forsvarsvilje

Israels eneste forsvar var en undergrunnshær med utilstrekkelige og sammenraskede våpen, samtidig som de led av desperat mangel på ammunisjon. Men forsvarsvilje og moral hadde de, som ingen noensinne hadde sett maken til. Det må nesten sies å være naturstridig at Israel gikk seirende ut av ildprøven. Ingen av de land som ga sitt FN ja til opprettelsen av Israel, løftet en finger for å komme den nyopprettede og nødstedte nasjonen til unnsetning. Resten av verden var passive tilskuere. Dersom de toneangivende FN-makter den gang hadde satt hele sin kraft inn på å hindre at det umiddelbart ble krig, kunne man hatt større muligheter til på sikt å oppnå noe som kanskje kunne ha utviklet seg til fredelig sameksistens.

Bly, ild og død

Israels første dag som selvstendig nasjon, ble ikke markert med klingende spill og fyrverkeri, men med bly, ild og død. Det er ikke en slik start som bidrar til forsoning og fred. Det er ikke slik man bygger broer for fremtiden eller får tillit til verdensopinionen. Man lærte en lekse om først og fremst å stole på seg selv. Siden 1948 har Israel vært på krigsfot. Mange er blitt rystet over at et folk med en slik historisk fortid, har kunnet opptre så uforsonlig og militant. Mange hadde ventet noe annet. Det er i grunnen både naivt og urettferdig. Det er jo nettopp fortiden som har skapt uforsonligheten og mistilliten. Det er jo det som skjedde etter at Israel ble proklamert som skapte militarismen.

Bare konflikter og kriger.

Hva tror man skjer med et land og med et folk som aldri noensinne i hele sin eksistens har kunnet føle seg trygg, som ikke har opplevd annet enn konflikter og kriger, fra første dag da de ble angrepet i 1948 til den langvarige kampen og krigen om Suez-kanalen i 50-årene, seksdagerskrigen i 60-årene og Jom-Kippurkrigen i 70-årene. Dette er i sum på grensen til hva en nyfødt nasjon kan overleve. Det er på en slik bakgrunn Israel reagerer som det gjør. Det går rett og slett ikke an å bedømme Israel med vår egen beskyttede fredens standard. Vi kan jo fullstendig risikofritt slå ring om menneskerettighetene og vår egen fortreffelighet.

Kritisk til enkelte tiltak

Også jeg har i min trygge norske tilværelse av og til stilt meg kritisk til enkelte av de tiltak Israel har satt i verk. Denne litt forlegne følelse jeg noen ganger er blitt grepet av, har imidlertid aldri medført noen form for offentlig uttrykt kritikk. Kritikken er det mange nok som tar seg av uten min hjelp. Dessuten har jeg vært engstelig for at enkelte kritiske eller spørrende anførsler fra min side vil bli propagandistisk utnyttet av Israels mest bastante og enøyede kritikere. I stedet gjør jeg et forsøk på å forklare noe av det som Israels venner har problemer med å forsvare. Siden starten har det funnet sted store endringer og en enorm utvikling i Israel. Fra Ben Gurions sosialistiske idealisme til dagens blandingskapitalisme – fra pionértidens asketiske vilkår da alt gikk til forsvar, vanningsanlegg og annen infrastruktur, til dagens relative velstand. Det er den veldige vitalitet og det imponerende mangfold som har skapt fremgangen. Gold ørken ble til fruktbart land.

En utrolig smeltedigel.

Israel er blitt den moderne verdens mest utrolige smeltedigel. Der lever den østeuropeiske og den vesteuropeiske jøde, side om side med den orientalske. Der finner du den fritenkende zionisten, den ortodokse fundamentalisten og alle dem som bare er vanlig mennesker, men med ulike erfaringer og kulturbakgrunn i et land der frykt, terror, konflikter og krig har ridd den uensartede befolkningen som en mare. Hvordan lar det seg gjøre å kontrollere en slik mangefasettert befolkning og å styre et slikt land? Kanskje det skyldes at man har maktet å utvikle et sant og ekte demokrati som ingen andre land i regionen har maken til. Kanskje det er den aller største prestasjonen.

Fra 100 land.

Ved siden av kampen mot utslettelse har det vært en kraftprestasjon å gjøre Israel til en nasjon og ett folk av en befolkning som strømmet til Israel fra mer enn 100 forskjellige land. Hvordan i all verden skulle det bli mulig å bygge en moderne stat etter et så gjennomgripende og langvarig historisk avbrudd? Selvsagt har den jødiske tradisjon, som overlevde over alt i verden, bidratt til fellesskapet, men for øvrig har de erfaringer, den kultur og det språk de brakte med seg, vært vidt forskjellige. Det språket man fant i bønnebøkene, var et arkaisk dødt bibelspråklig hebraisk som de fleste jøder riktignok hadde lært seg å lese, men egentlig ikke forsto. På forbausende kort tid skapte Israel et levende, tidsmessig og frodig moderne hebraisk som alle satte krefter inn på å lære seg.

Vil drepe israelere.

Blant palestinske og arabiske ledere finner man mange toneangivende muslimer som både i skrift og tale fremstiller det som en heltemodig patriotisk handling å drepe så mange israelere som mulig. Store og sterke land i den arabiske verden har som mål å utslette staten Israel. Mange, særlig i vår del av verden, ser på denne aggressive muslimske retorikken som propaganda for internt behov og som derfor ikke kan tas alvorlig. Men for Israel og israelere blir det annerledes. De tar truslene bokstavelig og på fullt alvor. På bakgrunn av dyrekjøpt erfaring har de all grunn til det. Dersom Israel taper en krig, vil Israel bli utslettet og kastet på sjøen. De befinner seg i en situasjon som gjør det umulig å ta noen sjanser. Det er Israels egen historie og fiendene som omgir dem som har gjort Israel til en sterk militærmakt. Syria, Iran, Hamas og Hizbollah er langt fra alene om å ville Israel til livs. For skiftende israelske regjeringer har truslene fra første dag vært en levende realitet som har gitt det militære forsvar førsteprioritet. Israel krever adskillig av sin ungdom. Mennene har hele tre års tvungen verneplikt, kvinnene har to år. Dette er noe Israel pålegger sin egen ungdom fordi de bedømmer det som nødvendig for sin egen sikkerhet. Dette innebærer store økonomiske byrder for landet og betydelige ofre for den enkelte soldat.

Muren et kostbart tiltak

Den utskjelte muren som israelerne har bygget, er også et kostbart tiltak. Mange mener muren er folkerettsstridig. Men israelerne har ikke bygget muren for å gjøre livet vanskeligere for palestinerne, men fordi de mener muren bidrar til økt trygghet for egne innbyggere. Israel er ikke blitt en mektig militærmakt for å drive erobringskrig. Da de oppnådde en endelig fredsavtale med Jordan, ble man på fredelig vis enige om grensespørsmålet. Da Israel inngikk en fredsavtale med sin tidligere erkefiende Egypt, etter president Sadats historiske reise til Israel, ga de uten videre tilbake de landområder de tidligere hadde erobret, inkludert oljekilder Israel totalt mangler. Statsminister Barak tilbød å gi tilbake hele 97 % av det landområde som Israel hadde okkupert i bytte mot en fred. Det ble avslått av palestinerne.

Oppfordret til å rømme.

Det går ikke an å drøfte Midtøsten-konflikten uten samtidig å berøre det store palestinske flyktningeproblemet som oppsto etter etableringen av Israel. Det hevdes fortsatt på flere hold at de arabere som befant seg på israelsk territorium, ble kjeppjaget ut da Israel ble etablert. Man skal ikke se bort fra at israelernes begeistring for arabere var på et lavmål da det nye Israel ble angrepet av den arabiske verden. Men det faktiske forhold er at araberne ble oppfordret til å rømme av sine egne ledere, for senere å kunne delta i kampen for å ta tilbake landområdet israelerne var blitt tildelt og ta tilbake de hjem de hadde forlatt. Personlig er jeg ikke i tvil om at mange av dem som ble livslange flyktninger, ble skremt av sted av arabiske ledere som påsto at å forbli i det nye Israel ville være en vanskjebne – om ikke verre enn døden, så i hvert fall en tilværelse preget av hardhendt og umenneskelig undertrykkelse. Det er imidlertid et ubestridelig faktum at mange av dem som ikke flyktet, har gjort en betydelig karrière i Israel, både økonomisk og akademisk. Dersom de tror de får det bedre noe annet sted eller føler seg forfulgt, har de jo sin fulle frihet til å flytte.

Arabere i Jerusalem

Det kan kanskje være verd å nevne at av Knessets 120 representanter er det hele 14 arabere, hvorav to faktisk tilhører regjeringspartiene. Vi bør heller ikke glemme at det bor ca. 200¿000 arabere i Jerusalem som har nøyaktig de samme rettigheter og muligheter som den øvrige befolkning, bortsett fra at de ikke som all jødisk ungdom blir innkalt til militærtjeneste. Min påstand er at vanlige arabere i Israel på alle måter har det bedre enn arabere alle andre steder i regionen, selv om de ikke er like velkommen i alle typisk jødiske naboskap. Uansett hvordan man vil forklare fremveksten av det store palestinske flyktningproblemet har det vært, og er fortsatt, en stor menneskelig tragedie. Mange palestinere befinner seg i en håpløs, uverdig og nedverdigende livssituasjon. Det har ikke Israel noe eneansvar for. Når det er sagt, er det grunn til å spørre hvorfor de søkkrike arabiske oljeland ikke har kommet sine arabiske flyktningbrødre til unnsetning. De har jo nok av både penger og land. Det er fristende å spørre om den arabiske verden ikke foretar seg noe fordi de betrakter det uløste flyktningproblemet for politisk hensiktsmessig? Det går vel heller ikke an å skrive om Midtøsten-konflikten uten å nevne det som nettopp har funnet sted i Libanon.

Lammet og forsvarsløs

Hvis det er riktig hva alle journalister og alle TV-kanaler forteller oss, at Hizbollah helt bevisst benyttet den libanesiske sivilbefolkningen som skjold, har det gjort den israelske gjengjeldelse uhyre vanskelig. Men sett med israelske øyne kan ikke risikoen for å ramme sivile føre til at man, av hensyn til de sivile, lar være å angripe Hizbollah og lar dem ture frem. Dersom hensynet til eventuelle sivile ofre må tillegges avgjørende vekt, vil Hizbollahs taktikk føre til at Israel blir lammet og forsvarsløs. Selvfølgelig er det slik at alle normale mennesker er rystet og synes det er uhyrlig at så mange sivile blir ofre. Men det kan ikke være tvil om at Hizbollah bevisst bruker sivilbefolkningen og således har et avgjørende hovedansvar for de store sivile tap. Det som gjør det enda vanskeligere for Israel, er at Hizbollas soldater er krigere den ene dagen og kan opptre som sakesløse sivile den neste. Men hvis Israels kritikere mener at man av hensyn til sivilbefolkningen må avstå fra bombing og andre militære tiltak, gir man Hizbollah ubegrensede muligheter til å fortsette sin aggresjon. Det må vel kunne gå an å erkjenne at det er en grunnleggende forskjell på Hizbollahs vilkårlige selvmordsbombing og rakettregn uten bestemte mål, og de israelske forsøk på målrettede angrep mot Hizbollahs ledere og mot Hizbollah-mannskaper, våpenlagre og utskytningsramper som med overlegg er plassert i de mest sårbare og tetteste boligområder der den libanesiske sivilbefolkningen holder til.

Historie full av prøvelser

Krig degenerer og skader menneskets sjel. Slik har det vært overalt og til alle tider. Det går ikke an å forlange eller forvente at Israel skal unndra seg de normale psykologiske mekanismer som trer i kraft alle steder der krig truer. Det er ikke slik at et folk som har overlevd all verdens prøvelser av den grunn blir lutret, renset og for all fremtid hevet opp i en høyere åndelig sfære der det bare er plass for edle tanker og gode gjerninger. Jødenes historie er så full av prøvelser at man har lært at det ikke nytter å møte dem som vil en ondt, med tilgivelse og storsinn og ikke ta igjen med samme mynt. Likevel vil jeg hevde at jeg ikke i noe annet land har møtt så mange mennesker med et så inderlig ønske om fred, og om å få være i fred. Selv drømte jeg aldri noen gang om noe annet enn å forbli nordmann med den sterke tilknytning jeg har til norsk tradisjon, kultur og levemåte. Det er til heder og ære for det land og det norske folk som jeg regner som mitt, at det er blitt slik. Det er nemlig ikke en selvfølge alle andre steder. Likevel tror jeg det er grunnlag for å påstå at opprettelsen av staten Israel ga den trygghet jeg tross alt alltid har følt i Norge, en helt ny dimensjon.

Rettet ryggen.

Mange jøder over hele verden rettet ryggen, gikk litt rankere og opptrådte med større sikkerhet og frimodighet. Nå hadde man ikke lenger den samme nedarvede følelsen av å leve på nåde. For første gang kunne jeg være både norsk og jøde fullt ut. Siden det er slik, vil Israels kamp alltid være alle bevisste jøders kamp, selv om vi alle sammen skulle ha ønsket at den nye staten skulle ha fått bedre vilkår for å leve ut sin humanistiske jødiske tradisjon, i stedet for å måtte ty til krigens nådeløse uforsonlighet.