GAARDER-DEBATTEN. Jostein Gaarders kronikk i Aftenposten 5. august førte til en opphetet debatt i mediene. Det ble hevdet at det må være legitimt å kritisere Israels krigføring og øvrige politikk, uten å bli beskyldt for antisemittisme.

Vrengebilde av jødedommen.

Debatten har i langt mindre grad handlet om hans usaklige refselse av jødene som folk og hans vrengebilde av jødedommen. Dette tyder på at det f.eks. er en utbredt oppfatning at jødedommen er en stivnet og gammeltestamentlig religion. Undervisning om jødedom har tradisjonelt konsentrert seg om bibelsk tid, og ledet over i Det nye testamentes budskap. Den rabbinske jødedommen, grunnlaget for vår tids jødiske retninger, fikk imidlertid sin form i de første århundrene av vår tidsregning, da også den tidlige kristendommen utviklet sine trosbekjennelser og dogmer.

Levende religion.

Jødenes egne "nyere" hellige tekster er samlet i Talmud og andre rabbinske skriftsamlinger som omfatter både leveregler, rettspraksis, moral og etikk. Barmhjertighet og nestekjærlighet fikk her en like stor plass som i kristendommen. Tolkning av lov og tradisjon pågår kontinuerlig, fordi nye tider og nye etiske spørsmål gjør dette påkrevet. Jødedommen er med andre ord en levende religion.

I lys av tolkningstradisjon.

Jødenes bibel, Tanakh, inneholder de samme tekstene som Det gamle testamente, men forståelsen er forskjellig. Mens kristne fokuserer på profetenes formaninger og det som leses som Jesus-profetier, er Loven, Toraen, og historien viktigst for jøder. Mens mange kristne leser bibeltekster bokstavelig, mener jøder at disse alltid må forstås i lys av den rabbinske tolkningstradisjon. Man kan derfor ikke sitere bibeltekster for å vise hva jøder tror eller mener.De mange retningene innen dagens jødedom har ulikt syn på rituelle og trosmessige spørsmål, og også innenfor den enkelte retning finnes variasjoner. Ortodokse kan f.eks. være både for og imot Israels opprettelse og for og imot Israels bosetningspolitikk. Majoriteten av verdens jøder tilhører ikke-ortodokse retninger, eller er helt sekulære. Deres jødiske identitet er mest knyttet til kultur og tradisjoner som mat, musikk og litteratur, fremfor religiøs tro og praksis.

Guds utvalgte folk.

Forestillingen om "Guds utvalgte folk" virker provoserende på mange og uttrykket skaper mange misforståelser. Jødisk nasjonal identitet er basert på Bibelens fortelling om at deres forfedre inngikk en gjensidig pakt med en guddom. Pakten innebærer både rettigheter og plikter og anses fremdeles som bindende, og som et stort moralsk ansvar, av mange jøder.Det spesielle paktsforholdet skal imidlertid ikke oppfattes som et hinder for guddommens omsorg for resten av menneskeheten.

Anerkjenner ikke staten.

Det er ikke en utbredt oppfatning at løftet om "Det lovede land" kan brukes til å fordrive palestinere fra sine hjem eller utvide Israels grenser. Mange rabbinere mener at ønsket om land ikke må gå foran respekten for liv, og flere ultraortodokse anerkjenner ikke staten Israel. De gruppene som betrakter områdets arabiske innbyggere som fremmede som bør forflyttes, utgjør et lite mindretall. De representerer hverken Israels eller verdens jøder.

En ny diaspora.

Siden antikken har Kirken ment at jødene kan leve blant kristne som et kuet og hjemløst folk - som eksempel på et folk som forkastet kirkens lære. I dagens debatt sås det tvil om en jødisk stats berettigelse, og ideen om en ny diaspora blir luftet. Ingen debattant har spurt hvor disse flyktende jødene i så tilfelle skulle få "husrom, melk og honning".Har man glemt at rundt halvparten av Israels jødiske befolkning stammer fra muslimske land? De som standhaftig hevder at de palestinske flyktningene og deres tallrike etterkommere må få vende tilbake til det som nå er staten Israel, krever aldri at jøder må få vende hjem til sine gamle hjemland i den muslimske verden, eller i det minste få erstatning for de store verdiene de måtte etterlate.

Jøder under islam.

De jødiske samfunnene i Midtøsten og Nord-Afrika eksisterte lenge før den arabiske koloniseringen, noen helt tilbake til 500-tallet f. Kr. Da områdene ble erobret av arabiske muslimer på 600- og 700-tallet, fikk jøder og kristne som ikke ville konvertere, status som godkjent minoritet, dhimmi, forutsatt at de underkastet seg islams overherredømme.Jødenes liv under islam artet seg forskjellig fra land til land, og gjennom tidene. I noen land, og i enkelte perioder, fikk de inneha høye embeter og kunne utvikle en blomstrende jødisk kultur, i andre ble de undertrykket, tvangskonvertert til islam eller fordrevet. Den vestlige koloniseringen medførte større sivile rettigheter, til gjengjeld fikk den europeiske, kristne formen for antisemittisme etter hvert fotfeste i mange muslimske land.

En million utvandret.

Israels opprettelse førte til at jødene i den muslimske verden ble underlagt stadig strengere restriksjoner og utsatt for falske anklager. På 50- og 60-tallet forlot derfor rundt en million jøder i Midtøsten og Nord-Afrika sine hjemland, noen med glede, mange av frykt og mange under tvang. Bare Tyrkia og Iran har fremdeles større jødiske samfunn.En del bemidlede dro til Vesten, resten ble fraktet til Israel i massetransporter og i stor grad overlatt til å kjempe for sin egen fremtid. De mistet sine hjem, sitt utkomme og sin kultur. Familiene var store, integreringen ofte vanskelig, og majoriteten tilhører fremdeles Israels lavere sosiale lag.

Israels jøder.

De etniske, kulturelle, sosiale og religiøse forskjellene innen Israels jødiske befolkning er enorme. Enkelte har forfedre som levde i landet før sionismens fremvekst, andre er kommet fra fjern og nær de siste hundre år. Noen har topp utdannelse, andre er analfabeter, noen er religiøse, andre er ateister. Svært mange er fattige.Likevel presenteres det israelske samfunnet ofte som en ensartet, rik og militaristisk vestlig enklave i Midtøsten.

Ulike partiers ønsker.

Det hevdes at siden Israel definerer seg som en jødisk stat, blir politikernes og armeens handlinger "jødiske". Norge er et kristent land, der Kongen er Kirkens overhode, men Regjeringens beslutninger blir ikke av den grunn "kristne". Israels regjering må ofte ta hensyn til ulike religiøse partiers ønsker, men Israel er ikke et jødisk teokrati, og forsvarspolitikken styres ikke av den jødiske religiøse loven.De fleste jøder betrakter Israel som et land der de skal kunne være trygge for forfølgelser og diskriminering, ikke som en oppfyllelse av guddommelige løfter.

Liten kunnskap om alt jødisk.

Den manglende interessen for faktisk kunnskap om levende jødedom og jødisk historie som preger den norske debatten, gjenspeiles i norske oppslagsverk, læreplaner, pensumlister og ansettelser. Få høyere læresteder har ansatt personer med jødedom i sin fagkrets, og kunnskapene som finnes er ofte preget av en kristen vinkling. Spesialister på Midtøsten og Nord-Afrika vet vanligvis lite om jødenes lange historie i disse områdene.Lite tyder på at det vil endre seg med det første.