ÉN KUNNSKAP ELLER FLERE. Finnes det bare én gyldig form for kunnskap eller flere? Hvis du og jeg har forskjellige meninger om samme fenomen, må det da være slik at en av oss tar feil? Og går det an å si at én bestemt beskrivelse av et saksforhold, for eksempel en historisk hendelse, er den eneste fyldestgjørende?

Ikke gått ut på dato.

Det var Jon Elsters utfall mot Holberg-prisen i Aftenpostens kronikk 2. november som minnet meg om at spørsmål av denne typen på ingen måte er gått ut på dato. Elster gir en rekke filosofer og tenkere det glatte lag, og plasserer årets prisvinner, den israelske sosiologen Shmuel N. Eisenstadt, på forskningens B-lag. Ham om det. Jeg har for min del fått mye ut av å lese Eisenstadt, ikke minst hans kulturhistoriske arbeider om det moderne, der det betones at det finnes mange ulike moderniteter og ikke bare én.

Ikke noe nytt fra Elster.

Kanskje er det Eisenstadts pluralisme som er vanskelig å svelge for Elster, det er vanskelig å si. Når det gjelder "franske obskurantister" som Kristeva og Derrida, er det Elsters syn at de er tåkefyrster og sjarlataner. Dette er ikke nye synspunkter, hverken fra Elster eller andre som tilhører samme kunnskapstradisjon. For dem er det et vesentlig mål for både filosofi og vitenskap å oppnå størst mulig presisjon, logisk konsistens og entydighet.

Enkel og klar argumentasjon.

En slik holdning gjør det mulig å etablere en bestemt form for kunnskap, nemlig den analytiske som vi gjerne forbinder med naturvitenskapen. Posisjonen føres ofte tilbake til middelalderfilosofen William av Occam og hans "barberblad" ("Occam's Razor"), som går ut på at man skal skjære inn til beinet når man fremsetter en argumentasjon, for å gjøre den så enkel og klar som overhodet mulig.Denne posisjonen har vært og er verdifull, men det er ikke alt den kan si noe om. Hvis man for eksempel er interessert i å se nærmere på språkets produktive kraft, altså språkets evne til å forme vårt bilde av virkeligheten, kommer Occams barberblad til kort. På dette området har tenkere som Kristeva og Derrida gitt mye til dem av oss som, til forskjell fra Elster, ikke slutter å lese når deres navn blir nevnt.Det kan være så enkelt som at hvis jeg sier "Det er skikkelig høstvær i dag", betyr det noe annet enn om jeg sier "Det er et forferdelig vær der ute", selv om saksforholdet (vind, regn og grå himmel) er identisk i begge tilfeller.

Historie er fortolkning.

Ikke bare ordvalg, men også valg av prioriteringer og metoder er med på å bestemme hva forskere oppdager. I fortolkende fag som historie er dette kanskje særlig tydelig. (Nå avskrev Elster riktignok historie som vitenskap allerede tidlig på 1980-tallet, men skitt la gå.) For bare et par uker siden ble Halvor Finess Tretvoll og jeg beskyldt for å være relativister fordi vi hadde skrevet, i vår bok "Kosmopolitikk", at historien fortoner seg annerledes sett fra New Delhi enn fra London. Et slikt syn er ikke relativistisk, men aksepterer at flere beskrivelser kan være sanne. Selv Eric Hobsbawms imponerende verdenshistorie bærer preg av å være skrevet i England. Selvfølgelig blir både personen Napoleon og slaget ved Waterloo behandlet ulikt i franske og engelske historiebøker, med det resultat at Napoleon vurderes ulikt i de to landene. Farlig? Relativistisk? Nei, det er slik verden er, og vi klarer å forstå hverandre likevel.Det eksisterer en faktisk pluralisme i både vitenskap og filosofi. Noen søker tallfesting, andre foretrekker fortolkning, andre igjen prøver seg på en kombinasjon.

Lett parodisk forskning.

Likevel finnes det enkelte som insisterer på at den type kunnskap de har investert sitt profesjonelle liv i, er den eneste sanne. Når de i sitt overmot prøver å anvende sine metoder på felter hvor andre metoder ville ha vært bedre, blir resultatet lett parodisk. Et ferskt eksempel er en artikkel av biologen Iver Mysterud m.fl. om gaveutveksling blant studenter.Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd den var ment som en parodi. Artikkelen, publisert i nettidsskriftet Evolutionary Psychology, er basert på en spørreundersøkelse blant femti studenter, og konkluderer bl.a. med at folk stort sett gir flest gaver til sine nære biologiske slektninger. Forklaringen skal ha å gjøre med darwinistisk utvelgelse (vi er programmert til å støtte dem vi deler flest gener med).

Verdiløse data.

Et stort problem med denne typen forskning er at alternative forklaringer aldri vurderes seriøst, ettersom forskerne på forhånd er sikre på at deres versjon av darwinismen gir alle svar. Dermed blir også datainnsamlingen i siste instans verdiløs, ettersom dataene ukritisk tolkes inn i den enkle forklaringsmodellen. Intellektuelt sett er denne forskningen i beste fall på nivå med middelalderfilosofiens gudsbevis.

Mangelfull forståelse.

Apropos gudsbevis: Biologen Richard Dawkins utga nylig en bok som lenge hadde arbeidstittelen "The Root of all Evil". Nå er boken ute, under tittelen "The God Delusion" ("Gudsbedraget"), og biologens kritikk av religion er basert på en mildt sagt mangelfull forståelse av hva religion er. Dawkins baserer seg på rene karikaturer av religion. Selvfølgelig finner han eksempler som bekrefter hans syn, men det finnes eksempler på alt. For ham er all religion fundamentalisme, og gudsbegrepet han angriper er av den aller enkleste og mest vulgære typen. Dawkins ser dessuten ut til å tro, på ramme alvor, at religion i seg selv er årsaken til fundamentalisme og terrorisme. Han burde kanskje ha lest en historiebok før han skrev sin egen. I Dawkins' verden fremstår all religion som barnslig, forvirret og fanatisk, omtrent slik kompakte franske tekster, med mange ordspill og uten to streker under svaret, fremstår som uforståelige og derfor meningsløse i Elsters verden.

To typer spill.

Det finnes minst to typer intellektuelle "spill" i den akademiske verden. Det ene spillet søker enkelhet og klarhet; det andre søker nyanserikdom og kompleksitet. Innenfor det analytiske spillet finnes det sanne svar på alle spørsmål det kan forskes på, fortrinnsvis ett svar pr. spørsmål.Innenfor det fortolkende spillet kan det finnes mange svar. Hvilke spørsmål som stilles kan være viktigere enn hvilke svar som gis, og hvordan man sier det er like viktig som hva man sier.

Si det som det er.

Dermed er vi fremme ved den aktuelle debatten om hvem som er nordmann. Som eksemplene ovenfor - Elster, Dawkins, de ivrige "evolusjonspsykologene" - antyder, er det mange som ønsker seg enkelhet og entydighet for tiden. Her er det et mønster ved at Språkrådet og Sylfest Lomheim for tiden målbærer den samme drømmen om å kunne si det som det er én gang for alle. Problemet med å skulle gi en "objektiv" definisjon av norsk identitet, er enkelt. Den defineres, som alle vet, innenfra. Det er altså vi som bor i dette landet som bestemmer hvem og hva som skal regnes som norsk. Og da sier det seg selv at spørsmålet ikke kan ha ett svar. Påstanden om at ingen pakistaner kan bli norsk er selvfølgelig en ideologisk påstand, et partsinnlegg.Språkrådets påberopelse av objektivitet er like naiv som Elsters totale avvisning av tenkere han skryter av at han ikke orker å lese om, for ikke å snakke om Dawkins' fire hundre sider lange bevis på at han ikke er i nærheten av å skjønne hva religion er.

Trangen etter entydighet.

Hva skyldes denne trangen etter entydighet og faste grenser? Kanskje etterspørselen etter enkle svar på kompliserte spørsmål har vokst proporsjonalt med omgivelsenes tiltagende kompleksitet? I det liberale etablissement er det bare marginalt bedre å bli betraktet som relativist enn som fundamentalist.Spørsmålet er hvem som er de egentlige liberalerne her - de som aksepterer at vi mennesker er forskjellige, men må finne måter å leve sammen på (og som dermed blir beskyldt for ryggesløs relativisme), eller de som skråsikkert leverer svar som antas å være gyldige for alle.Fundamentalisme handler nemlig ikke om hvilke meninger man har, men hvordan man har dem.