SAKKER AKTERUT. Forsvarets økonomiske hovedproblem er at budsjettutviklingen de siste 10-15 år bare tilsvarer en årlig justering for den alminnelige pris-stigning (konsumprisindeksen), og ikke følger veksten i de faktiske kostnader. Forsvarssektoren har imidlertid en markert realvekst i kostnadene på drifts- og investeringssiden, utover den ordinære inflasjonen. Dette skyldes forhold utenfor Forsvarets egen kontroll, og er dermed ensbetydende med en stadig synkende kjøpekraft for samme budsjett.

Stadig krympende forsvar.

Et konstant forsvar ville med andre ord kreve et stigende budsjett, mens et konstant budsjett i realiteten innebærer en kontinuerlig omstilling og et stadig krympende forsvar så lenge potensialet for intern rasjonalisering ikke er uuttømmelig.Realkostnadsveksten skyldes flere forhold, blant annet den såkalte teknologiske fordyrelse. Hver ny generasjon militært materiell er som følge av mer og forbedret teknologi vesentlig mer effektiv enn det materiell den avløser, men samtidig vesentlig dyrere. Denne effekten treffer alle stater som vil modernisere sitt forsvar, og medvirker til at forsvaret krymper i alle land i den vestlige verden.

Eksistensielt problem.

Den teknologiske fordyrelsen på 3-4 % pr. år i gjennomsnitt for ulike materielltyper vil likevel fortsette, så lenge de store aktørene på forsvarsmarkedet anser at den operative fordel ved å ha det mest moderne materiellet mer enn oppveier ulempen ved å få færre enheter. For de land som fortsatt har et stort forsvar er dette rasjonelt, men for de små land er det i ferd med å bli et eksistensielt problem.Samlet utgjør realkostnadsveksten ca. 2 % pr. år av forsvarsbudsjettet, som betyr at budsjettets kjøpekraft - og dermed grovt sett størrelsen på det forsvaret vi kan opprettholde - halveres ca. hvert 30. år. Til nå har vi tilpasset oss denne utviklingen ved å legge ned det mobiliseringsforsvaret vi bygget opp etter krigen, som uansett ville vært meget lite relevant i dagens sikkerhetspolitiske situasjon.

Mindre, mer profesjonelt.

Endringene i trusselbildet etter den kalde krigen har med andre ord gjort det mulig for oss å foreta en kraftig reduksjon av Forsvarets volum, uten tap av forsvarsevne i forhold til dagens utfordringer. I stedet er vi i ferd med å bygge opp et forsvar som er mindre, men mer profesjonelt, for å ivareta norske interesser og forpliktelser både hjemme og ute.Men også det nye forsvaret er selvsagt underlagt samme matematiske lovmessighet i forholdet mellom struktur og budsjett. Dersom budsjettutviklingen heller ikke i fremtiden skal følge kostnadsutviklingen, vil de forbedringer av den relevante forsvarsevnen som er oppnådd til nå være kortvarig. Da vil også det nye forsvaret begynne å smuldre bort i økende tempo jo større gapet mellom struktur og budsjett blir.

Nøktern langtidsplan.

Når vi vet at 30 år er halveringstiden for budsjettets kjøpekraft, og ca. 30 år også tilsvarer gjennomsnittlig levetid for det hovedmateriellet Forsvaret anskaffer, ser vi at en nøktern langtidsplan med nåværende budsjettutvikling egentlig burde ta utgangspunkt i en struktur som ikke koster mer enn det kjøpekraften i dagens budsjett utgjør om 30 år - dvs. ca. 15 milliarder. Dette dersom strukturen skal kunne holdes stabil gjennom hele perioden med nødvendige gjenanskaffelser, øvelser etc. Selv med et krav til stabilitet i forsvarsstrukturen som ikke går lenger frem enn ca. 15 år, ville konsekvensen av en videreføring av et flatt budsjett måtte være å planlegge for et forsvar til litt i overkant av 20 milliarder kroner i dagens kroneverdi.

Nede på kritisk masse.

Dette ville i så fall innebære en drastisk reduksjon av selv den begrensede forsvarsstrukturen vi nå har igjen. Ikke minst skyldes det at ca. fjerdeparten av Forsvarets totalt ca. 30 ulike kapasiteter eller hovedvåpensystemer (fregatter, kampfly, stridsvogner etc.) er nede på det vi kaller kritisk masse, dvs. inngår med det minste antall enheter det rent praktisk er mulig å operere hvis vi i det hele tatt skal ha vedkommende system i strukturen. Tar vi bort ytterligere en enhet av disse systemene, må vi med andre ord avvikle hele våpensystemet.

Risikerer feilinvesteringer.

Velger vi på den annen side å overse realkostnadsveksten, risikerer vi å gjøre massive feilinvesteringer i materiell som vi muligens har råd til å anskaffe - men som vi risikerer å ikke få råd til å drifte, og som vi heller ikke vil kunne oppdatere og gjenanskaffe mot slutten av levetiden. Dermed vil en slik neglisjering være ensbetydende med potensielle investeringsskandaler av meget stort omfang. I tillegg representerer det et betydelig omdømme- og forklaringsproblem for Forsvaret og en stor belastning på Forsvarets ansatte i forhold til uforutsigbarhet og stadige omorganiseringer.Basert på den utviklingen som er beskrevet her, er det derfor mulig å se konturene av tre foreløpige grep for å bremse undergravingen av Forsvarets operative evne - altså det vi til daglig kaller forsvarsevnen.For det første kan vi frigjøre midler ved å samle Forsvarets gjenværende fly, fartøyer og hæravdelinger på vesentlig færre steder enn i dag, og legge ned et betydelig antall garnisoner, orlogsstasjoner og flystasjoner som vi i realiteten ikke trenger.For det annet må vi erkjenne at et lite land som Norge må gå sammen med andre små og mellomstore nasjoner om å videreføre på flernasjonal basis de kapasitetene som vi hver for oss er blitt for små til å ha nasjonalt, spesielt ved et mer omfattende samarbeid på logistikk-området.For det tredje må vi erkjenne at uansett hvor vellykket bruken av de to første virkemidlene blir, vil vi måtte utfase enkelte av dagens operative kapasiteter, fordi de ikke vil la seg opprettholde i et 10-15 års perspektiv.

Bevisst og styrt nedbygging.

Stilt overfor fortsatt realkostnadsvekst, vil imidlertid selv ikke disse tiltakene gi mer enn en utsettelse av det grunnleggende problem - nemlig at et flatt budsjett videreført inn i fremtiden betyr en de facto politisk beslutning om å avvikle Forsvaret. En slik konsekvens vil bli meget tydelig allerede innenfor Forsvarets neste perspektivplanperiode på 20 år. Dersom det ikke er politisk ønskelig å la forsvarsutgiftene vokse i takt med kostnadene, er dette selvsagt en legitim politisk beslutning. Men da vil altså konsekvensen av denne beslutningen være å foreta en bevisst og styrt nedbygging av Forsvaret.Hvis ikke blir følgen en gradvis og tilfeldig forvitring, med stadige omorganiseringer, nedbemanninger og nye investeringsskandaler som symptomer på et massivt vanstyre.

Politisk ambisjonsnivå.

Det må også påpekes at en slik beslutning selvsagt vil ha vidtrekkende konsekvenser for Norges strategiske stilling. Skulle Norge, med vårt økonomiske utgangspunkt, velge en slik strategi, vil det åpenbart bli lagt merke til av så vel våre allierte som av andre aktører med interesser i våre nærområder. I første omgang bør vi derfor etablere det pusterom som den skisserte rasjonalisering av base- og støttestrukturen kan gi oss. Dette pusterommet bør så brukes til å ta den grunnleggende vurderingen av hvilket politisk ambisjonsnivå vi skal ha for Forsvaret.Utviklingen gir imidlertid ikke rom for særlig annet enn to prinsipielle hovedalternativer: Vi kan enten avvikle et militært forsvar i tradisjonell forstand - eller vi kan bevare mesteparten av det omstillingen til nå har skapt av relevant forsvarsevne ved å la budsjettene følge kostnadsutviklingen. Forsvarssjefen vil av åpenbare grunner anbefale det siste, men vil selvsagt utrede og konsekvensbeskrive begge alternativer.Valget mellom dem forblir imidlertid en politisk avgjørelse.