STATSKIRKE. Det finnes to syn i debatten om forholdet mellom stat og kirke som gjensidig bekrefter hverandre. Tilsammen er de destruktive for arbeidet for å skape en virkelig folkekirke og bygge ut et kirkelig demokrati.

Kirken må styres.

Det ene synet hevder at kirken må styres av de aktive for å avvikle det de ser som mange års politisk overstyring av kirken. Det andre synet hevder at hvis staten ikke holder kontrollen med kirken, særlig utnevnelsen av biskoper, vil kirken bli konservativ og overtatt av vestlandsk mørkemannsvelde.Det første synet er representert gjennom frikirkenes hundreogfemtiårige kamp mot statskirkesystemet. Men det gjør seg også gjeldende blant enkelte av dem som støtter Gjønnes-utvalgets såkalte mellomalternativ. Normisjons tidligere generalsekretær Anfinn Skaaheim hevdet for eksempel at kirken må styres av de aktive da Gjønnes-utvalgets innstilling ble presentert.

Konservativ retning.

Det andre synet er i den senere tid særlig blitt målbåret både av politikere og andre. Det er et syn som helt ser ut til å mangle evnen til å innse at vi faktisk både har hatt, og kan komme til å få, en regjering som ønsker at kirken skal utvikle seg i konservativ retning.Tilsammen bekrefter disse to synene hverandre. Når den ene roper om kontroll, er svaret fra den andre siden nøyaktig det samme. Taperen i denne kappestriden er det helt nødvendige arbeidet for å styrke og utvikle det kirkelige demokrati.

Alle medlemmers ansvar.

Den ene siden synes ikke å ta på alvor at kirkestyre er alle kirkemedlemmers ansvar. De uttrykker seg slik at det virker som de ikke ønsker at alle kirkens medlemmer skal delta i kirkestyret. Fra det hold hører vi heller ingen entusiasme for å legge til rette for valgordninger, stemme-tider og stemmesteder som kan sikre bred deltagelse. Den andre siden ser ut til å ta det for gitt at de som engasjerer seg ønsker en konservativ kirke - i motsetning til hva staten angivelig ønsker seg. Ved å uttrykke seg på denne måten bidrar de til å undergrave verdien av det kirkelige demokrati. Enda verre er det at de undergraver anstrengelsene til alle dem som gjennom kirkelige organer arbeider for endring i kirkens homofilisyn og for en kirke som en engasjert deltager i samfunnsdebatten. Vi som arbeider for slike endringer, kjenner ingen støtte fra politikere eller andre som vedlikeholder det synspunkt at statens kontroll er det eneste som kan redde kirken fra mørkemannsveldet.

Kirkedemokratiet må styrkes.

Før det kommer endringer i forholdet mellom stat og kirke, og i forbindelse med slike endringer, er det nødvendig å styrke demokratiet i Den norske kirke. Dette kan skje i dag, med det eksisterende lovverk. Det er bare et spørsmål om når politikerne vil ta et grep.De kan ta det i dag. Kirken - og politikerne - må ta det for gitt at alle som er døpt og forblir medlemmer av Den norske kirke, ønsker en kirke hvor de i prinsippet kan ha medinnflytelse. Det er kirkestyrets oppgave å legge best mulig til rette for en slik medinnflytelse.

Lite inkluderende.

Den norske kirkes valgordninger er for tiden slik at de ikke inviterer til deltagelse. Det eneste valg hvor alle kan delta, er menighetsrådsvalget. Det er som regel lite kontroversielt. De fleste går med god grunn ut fra at et organ som er godt forankret i den lokale virkelighet, klarer å løse de utfordringer som møter kirke og menighet der. Slik fungerer også de fleste menighetsråd.

Kirkepolitiske alternativer.

Det er imidlertid problematisk at et organ som er valgt på lokale premisser, også skal bestemme hvem som skal sitte i regionale og nasjonale kirkelige styringsorganer. Det er disse organer som behandler spørsmål som er av virkelig kontroversiell karakter - enten det nå dreier seg om prester som lever i homofilt partnerskap eller hvordan Den norske kirke skal styres.Ved nasjonale og regionale valg er det mulig å synliggjøre kirkepolitiske alternativer. Jeg tror det blir større valgdeltagelse når kirkemedlemmer skjønner at de har alternativer og at deres stemme er med på å avgjøre hvordan kirken skal styres. Vi trenger ordninger som legger til rette for direkte valg til den regionale og nasjonale kirkes styrende organer, og vi trenger stemmesteder og stemmetider som sikrer mye bredere deltagelse.

Diskusjon uten entydige svar.

Både de kretser som selv ønsker kontroll, og de politikere som ønsker kontroll over kirken, har vært opptatt av bispeutnevnelsene. Begge syn har hatt en tendens til å hevde at de ville hatt en annen profil om systemet hadde vært annerledes enn i dag. Det er en diskusjon som det dessverre ikke er mulig å finne entydige svar på.I Borg og på Hamar hadde staten og kirkelige organer den samme kandidat øverst på listen. I Oslo var det uenighet mellom de samme. Staten er ingen gitt størrelse.

Blind for virkeligheten.

Når mye av debatten om forholdet mellom stat og kirke konsentreres om bispeutnevnelser, røper dette både et elitistisk syn på kirken og en blindhet overfor den kirkevirkelighet vi tross alt lever med. Om vi ønsker en åpen og inkluderende folkekirke, er det den lokale virkelighet vi må spørre etter. Det er der mennesker kommer med sine barn til dåpen. Det er der konfirmasjonsundervisningen kan gi rom for å stille de vanskelige spørsmål, og for utfoldelse av sprudlende livsglede. Det er der mennesker kjenner om presten kommer oss i møte når våre kjære skal finne en siste hvile. Det er der det kan skapes et åpent og inkluderende arbeid blant barn. Det er der det avgjøres om den lokale kulturvirkelighet kan finne sin plass i kirkens rom, og det er der det blir synlig om menighetens ansatte er aktive og engasjerte deltagere i lokalsamfunnets liv.

Ingen garanti for åpenhet.

Biskoper kan forsterke lokalmenighetens innsats og blankpusse dens profil, men både før og nå ser vi lokalmenigheter som på godt og vondt utvikler seg i en annen retning enn det biskopene ønsker. Statskirken har ikke vært i stand til å garantere at Den norske kirkes menigheter er åpne og inkluderende. Det er dessverre altfor mange som har sår i sjelen etter et møte med en statskirkemenighet.En åpen og inkluderende folkekirke skapes hverken ved å avskaffe eller opprettholde statskirkesystemet. Den skapes bare når kirkens lokale medarbeidere tar ansvar for åpenhet og inkludering, og når kirkeordningen legger til rette for at dette kan skje.

Bidra til deltagelse.

Mitt håp er at disse som er så opptatt av å kontrollere Den norske kirke heller kunne bruke sine krefter på å styrke det kirkelige demokrati. I stedet for å tro på den saliggjørende virkning av sin egen kontroll, ville det være godt om de kunne bidra til større og bredere deltagelse fra alle kirkemedlemmer. Ingen kirkeordning kan sikre at kirken blir slik jeg selv ønsker at den skal være. Kirken er, like lite som staten, en gitt størrelse. Både for staten og for kirken gjelder det at vi bare får det vi ønsker om vi bruker vår stemmerett og ellers deltar i arbeidet for forandring.