ØKONOMISK BETYDNING. Regjering og storting vil om kort tid ta beslutninger rundt fiskeressursene som påvirker landets økonomi i lang tid fremover.

Samfunnets felleseie.

I høst la det såkalte strukturutvalget frem sin NOU, en offentlig utredning med tittelen "Strukturvirkemidler i fiskeflåten", der flertallet i hovedtrekk har innstilt på følgende: Fiskeressursene er samfunnets felleseie og ingen skal kunne eie retten til å høste fisken til evig tid. Mindretallet, anført av Fiskebåtredernes Forbund, LO og fiskeindustrien, ønsker fortsatt evigvarende kvoter, mot at det innføres såkalt ressursrentebeskatning.

Argumentasjon preget av myter.

Innkomne høringsuttalelser er preget av totalt ulik virkelighetsoppfatning og grunnsyn. Argumentasjonen fra mindretallet og næringsinteressene, som ønsker eierskap til fiskekvotene, preges av myter. Norsk Sjømannsforbund, som organiserer en stor andel av de ansatte i havfiskeflåten, uttaler blant annet: "Vi forutsetter at en videreføring av strukturordningene har utgangspunkt i de ansattes premisser og hensyntar de ansattes interesser bl.a. innenfor HMS".Myten om at kystfiskeflåten er små, utrygge, ukomfortable båter, mens de store havgående fartøyene er tryggere og teknologisk overlegne, lever i beste velgående.

Bedre og billigere.

Havfiskeflåten er i hovedsak lokalisert på Vestlandet, men fisker i stor grad utenfor kysten av Nord-Norge på fisk som ellers kunne komme svømmende inn til kysten og der fanges mye billigere og med mindre energibruk av den kystnære flåten. Kystfiskerne som lander fisken hver dag trenger ikke å bygge "cruiseskip" på havet. De kan i høyere grad bo hjemme hos familien.I høringsuttalelsen til Fiskebåtredernes Forbund slås det fast: "Strukturtiltakene fører gjerne til at det på kort sikt er de som går ut av næringen som fremstår som vinnerne, mens økt inntjening på de gjenværende fartøyene i stor grad må brukes til å betjene større gjeldskostnader". Det er jeg absolutt enig i! Det finnes nok av eksempler på at fiskere er blitt gjeldsslaver ved å kjøpe overprisede strukturkvoter, der økte inntekter forsvinner i renter og avdrag. Det er også helt riktig at de som virkelig henter ut "superoverskudd" og kapital fra fiskerinæringen er de som selger retten til å fiske (les: kvotene) med stor gevinst.

Ønsker ikke diskusjon.

Derimot deler jeg ikke fiskebåtredernes synspunkt om at: "- de negative konsekvensene av overkapasitet er betydelig større enn eventuelle uheldige konsekvenser av strukturordningene". Det tipper jeg har utgangspunkt i at en for enhver pris ikke ønsker diskusjon rundt en annerledes fordeling av ressursene, der eksempelvis den delen av flåten som leverer fersk fisk prioriteres, slik blant annet fageksperter i Teknologirådet og Soria-Moria-erklæringen anbefaler.

Illevarslende rapporter.

Geir Andreassen, administrerende direktør i Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening, forsvarte mindretallets syn i et innlegg i Dagens Næringsliv (12. september) hvor han blant annet slår fast: "Her forventes det at en skal kunne konkurrere internasjonalt, hver dag hele året, uten å ane om en får fisk til å lage fiskepinner av". Å la fiskeripolitikken ta utgangspunkt i industriens behov er planøkonomisk tenkning gått ut på dato! Høsting av fisken må først og fremst ta utgangspunkt i hvor mye havet er i stand til å produsere, noe som illustreres av illevarslende rapporter om at havet kan være tømt om 50 år. Deretter må den ta hensyn til hvilke produkter moderne, kvalitetsbevisste og kjøpesterke forbrukere faktisk ønsker.Grunnrenten, i fiskerinæringen, gjerne kalt ressursrente, kan beskrives som naturens meravkastning i de næringer som høster av naturressurser. Skogen, oljen, fossefallene, fisken - det er naturskapte verdier som bare er der uten at naturen tar seg betalt for arbeidet med å "produsere" dette. Ønsker en å kreve inn ytterligere meravkastning utover samfunnsøkonomisk verdiskaping, kan en ilegge næringen ressursrenteskatt.

Milliarder på spill.

Det SV-ledede Finansdepartementet har skapt rabalder i egne rekker ved at de, stikk i strid med Soria Moria-erklæringen, leker med tanken om å anbefale utvidet kjøp og salg av kvoter, samt videreføre evigvarende kvoter mot en innføring av ressursrenteskatt. Departementet viser i sin høringsuttalelse til en utredning fra Samfunns- og næringslivsforskning (SNF) som hevder at ressursrenten i fiskerisektoren i dag er omtrent null, men at den potensielt kan utgjøre omkring 3,5 milliarder kroner uten omfordeling mellom fartøygruppene, og omkring syv milliarder kroner med helt fri omsetning av kvoter. Senter for Næringslivsforsknings fiskeriøkonomiske avdeling er ledet av professor Rögnvaldur Hannesson. Hannesson har sammen med Havforskningsinstituttets styreleder, den allestedsnærværende Leiv Grønnevet, helt siden syttitallet vært av de mest sentrale ideologiske premissleverandører for ideene om fullt ut omsettelige fiskekvoter, sammenslåing av kvoter, strukturordninger, oppheving av en fiskereiet flåte, evigvarende kvoter m.m. Grønnevet og Hanneson var aktive pådrivere i prosessen rundt Svein Ludvigsens akselerering av strukturordninger og legitimert privatisering av retten til å fiske.

Arbeidsplasser i kystområdene.

Grunnholdningen til Hannesson og SNF kommer krystallklart frem i deres høringsuttalelse: "Noen av utvalgets medlemmer mener åpenbart at disse hensynene (les: samfunnsøkonomiske) ivaretas på en god måte ved at ressursrenten blir oppspist av overflødige fiskebåter og arbeidsplasser om bord på disse. Slike arbeidsplasser skaper imidlertid ingen verdier og da heller det motsatte. Fortrinnsvis bør man skape og opprettholde arbeidsplasser i kystområdene som bidrar til verdiskapingen i samfunnet." Å ta utgangspunkt i at dagens ressursrente i fiskeriene er lik null er en hån mot næringsutøvere som har bygget grunnmuren for vår økonomiske velstand! Gjennom grunnlagsinvesteringer, skatt, "tiende" og lignende har fiskeriene eksempelvis lagt det økonomiske fundamentet for tusenvis av byer og lokalsamfunn. Å verdsette dette lik "null", bygger opp om et historieløst og nedlatende perspektiv der fiskeriene som nav og grunnmur for øvrige samfunnsstrukturer ikke tillegges noen verdi.Næringen er totalt subsidiefri, likevel blir fiskeriavhengige lokalsamfunn fremdeles sett på som statlige utgiftssluk med behov for modernisering og effektivisering. Å legitimere innkreving av ressursskatt med utgangspunkt i at dagens ressursrente er lik null, er i beste fall en streng bedriftsøkonomisk fortolkning uten samfunnsperspektiv, om ikke direkte feil!

Fiskebåtredernes joker.

Kortet med ressursrentebeskatning er spilt ut som fiskebåtredernes joker i debatten om strukturordninger i fiskeriene. Særlig tvilsomt blir dette når en kobler ressursrentekatt opp mot evigvarende kvoter:For en "neve sølvpenger" ønsker en evig eierskap til nasjonens arvesølv, de verdifulle fiskekvotene.