VERDENS STØRSTE GASSFELT. De to selskapene var sammen med franske Total og de amerikanske Chevron Texaco og ConocoPhillips med i sluttkampen om å delta i produksjonen på verdens største gassfelt.

Unyansert tilnærming.

Stockman-avgjørelsen ble klossete presentert og fremsto som en test på Russlands vilje - eller mangel på sådan - til å legge til rette for utenlandske investeringer. Men dette er en for unyansert tilnærming. Russland har de siste årene gradvis endret sin oljepolitikk i tråd med den linje andre olje- og gassproduserende land fører, inkludert Norge. Shell er blitt kritisert for store kostnadsoverskridelser på Sakhalin-feltene i Det fjerne Østen, og russiske myndigheter har beskyldt utenlandske oljeselskaper for alvorlige miljøødeleggelser i forbindelse med utvinning av felter i Sakhalin og i Sibir.

Begrenset adgang for utlandet.

Dette har bidratt til at produksjonsdelingskontrakter, som gir utenlandske selskaper eierrettigheter og store fratrekksmuligheter for lete- og utvinningskostnader, er i ferd med å bli forlatt. Ny russisk lovgivning gir utenlandske selskaper adgang til maksimalt 49 % eierandel i såkalt strategisk viktige felter.Omleggingen i retning av sterkere statlig styring med olje- og gassvirksomheten har bidratt til et kjøligere bilateralt forhold til USA. Visepresident Dick Cheney er kommet med sterk kritikk av utviklingen i Russland. Russland har ikke gitt etter for det amerikanske presset om å slippe deres selskaper til på Stockman. Dette har samtidig gjort det vanskelig for Gazprom og russiske myndigheter å ta andre utenlandske selskaper inn.

Ikke alle felter stengt.

"Russifiseringen" av gass- og oljevirksomheten innebærer ikke at utenlandske selskaper er stengt ute fra å delta i leting etter og utvinning av russisk olje og gass. Mindre felter vil fortsatt være tilgjengelige for utenlandske selskaper, som også vil kunne konkurrere om leveranser og servicekontrakter i områder hvor det de nærmeste årene vil bli investert milliarder av dollar.Her vil norske selskaper kunne ligge godt an.

Økonomisk oppblomstring.

Stockman-avgjørelsen illustrerer likevel at rammebetingelsene for investeringer og handel har endret seg. Høye gass- og oljeinntekter har bidratt til at Russland de siste fire-fem årene har opplevd en økonomisk oppblomstring med seks-syv prosent årlig vekst. Fra januar til september i år var handelsoverskuddet på 130 milliarder dollar, valutareservene på 274 milliarder og det raskt voksende nasjonale oljefondet på 77 milliarder. Rubelen har de siste tre årene styrket seg 20 prosent i forholdet til dollar. Til tross for at en stor del av befolkningen fortsatt lever i fattigdom og nød, er levestandarden blitt betydelig bedret. Denne økonomiske utviklingen står i skarp kontrast til det Russland som opplevde devaluering og finanskrise i august 1998.

Nasjonal selvbevissthet.

Under Putins ledelse har Russland rettet ryggen og fått tilbake sin nasjonale selvbevissthet. Tidligere alliansepartnere som Ukraina, Georgia, Polen og de baltiske land ser dette som uttrykk for nye stormaktsambisjoner og har søkt nærmere tilknytning til EU og NATO.Bortsett fra den kalde krigen har Norge ingen historiske arvebelastninger i forholdet til Russland. Vi har et korrekt og godt naboforhold. Ut fra geografisk nærhet og med en avansert oljeteknologi skulle norske selskaper ha gode konkurransemuligheter på det russiske markedet. Dette forutsetter imidlertid at vi kvitter oss med historisk arvegods fra den kalde krigen og 1990-årenes forestillinger om Russland som et underutviklet utviklingsland.

Avansert marked.

Det er viktig å innse at Russland ikke lenger står med luen i hånden. Landet er i ferd med å bli et avansert marked med mye egenkapital og det best tilgjengelige av moderne teknologi, varer og tjenester. I tillegg til oljeteknologi står Norge sterkt når det gjelder eksport av fisk og fiskeprodukter.De problemer norsk lakseeksport den siste tiden har hatt med russiske krav om inspeksjon av oppdrettsanlegg og utstedelse av særskilte eksportsertifikater, er en påminnelse om at handel ikke er noen enveistrafikk, og at det til enhver tid er viktig å være fleksibel og innrette seg på endrede markedsrealiteter.

Delelinjespørsmålet.

Det bilaterale forholdet preges fortsatt av det uløste delelinjespørsmålet i Barentshavet, med et omstridt område på 155 000 kvadratmeter mellom den norske midtlinjen og det russiske sektorkravet. Da Norge i 1977 opprettet en økonomisk sone på 200 mil, ble delelinjespørsmålet aktualisert i forbindelse med håndhevelsen av fisket i de ca. 66 000 kvadratkilometer som falt innenfor 200-milssonen. Regjeringen Nordli løste dette spørsmålet ved at det i 1978 ble inngått en midlertidig avtale om håndhevelse av fisket i det omstridte området.Avtalen ble sterkt kritisert, men kan likevel stå som et eksempel på hvordan uløste prinsipielle og politiske spørsmål kan løses på en praktisk og pragmatisk måte. Ulike regjeringer i Moskva og Oslo har løpende forlenget avtalen, og den har nå virket i snart 30 år og bidratt til ordnede forhold på fiskefeltene.

36 år uten løsning.

Delelinjeforhandlingene ble startet i 1970, og har pågått i 36 år uten at det er skjedd synderlig bevegelse. Partene har stått fast på sine prinsipielle standpunkter, og ingen synes å ha hastverk med å komme frem til en løsning. 15 år etter opphøret av den kalde krigen, burde forholdene i dag ligge bedre til rette for en bevegelse i forhandlinger. En mulighet kunne være at Norge og Russland tar konsekvensen av at det er vanskelig å oppnå enighet om en delelinje, og oppretter et moratorium hvor begge land forplikter seg til ikke å foreta oljeleting eller boring innenfor det omstridte området. Dette kunne gjøres under henvisning til at dette dreier seg om sårbare arktiske områder hvor en oljekatastrofe vil kunne få langsiktige og katastrofale miljøkonsekvenser.

Utnyttelse av naturforekomster.

Dette er neppe særlig realistisk. Det omstridte området synes å være rikt på olje og gass, og i en energifattig verden vil krav om utvinning tvinge seg frem. Parallelt med at partene eventuelt forsøker å nærme seg hverandre i delelinjespørsmålet ut fra en erkjennelse om fremtidig utnyttelse av naturforekomstene, ville det være naturlig å starte drøftelser på embetsnivå om felles spilleregler for lete- og borevirksomhet i området. Videre om forebyggende miljøverntiltak hvor naboland som Sverige og Finland naturlig kunne trekkes inn, og om gjensidig transportsamarbeid som konsekvens av planene om en øst-vest korridor for varefrakt mellom Kina og USA gjennom Russland og de nordiske land med utskipning fra norsk havn. Slike innledende bilaterale drøftinger vil være basert på gjensidig samarbeid om hvordan felles utfordringer i nordområdene skal kunne møtes. De vil kunne skape klima og grunnlag for bevegelse også i delelinjespørsmålet.