DYSTERT MEDIEBILDE. Norges minoriteter er med jevne mellomrom i medienes søkelys. Muslimer og norskpakistanere i særdeleshet. Medomkring 80 000 muslimer og 27 000 norskpakistanere her til lands, er det klart at litt oppmerksomhet må vies disse. Men fremstillingen er til tider ubalansert og unyansert.Denne høyst bekymringsverdige utviklingen har ødelagt de ørsmå restene av min tro på at det faktisk finnes noen der ute med vilje til å bidra til en konstruktiv integreringsdebatt.

Fratatt retten til å være individ.

Personer med minoritetsbakgrunn blir altfor ofte sett gjennom briller som definerer og plasserer dem etter etnisk og religiøs tilhørighet. Og det er ikke sjelden at de, av samme grunn, må svare for andres ugjerninger.Slik blir personer med minoritetsbakgrunn fratatt retten til å fremstå som individer.

"Feministfightere".

Enkelte feministfightere, som de liker å tro at de er, følger samme tankegang. Når temaet tvangsekteskap eller æresrelatert vold bringes på banen, er de ute med de godt innøvde, overgeneraliserende replikkene med budskap om at muslimske og norskpakistanske jenter har det ufritt hjemme og utsettes for vold.Jeg er ikke blant de naive som fornekter problemene. Problemene eksisterer, og dem må vi til livs. Men det er trist og uheldig at enkelte velger å ordlegge seg som om dette gjaldt alle muslimske eller norskpakistanske jenter. Skjønner de ikke det snart? At vi jenter er lei av å bli fremstilt som ufrie og uselvstendige vesener? Må vi gjennom dette hver gang? Skal denne nedverdigelsen ingen ende ta? Vi fortjener bedre.

Gå i tenkeboksen.

Hva angår disse feministfighterne: De trenger å gå i tenkeboksen. Og der må de bli lenge, for de må finne ut hva de egentlig vil. Om det er å forbedre eller forverre andres hverdag. Det sistnevnte har de klart veldig fint for meg. For det er jeg som daglig møter de rare, fremmedgjørende blikkene på T-banen.Det er jeg som må svare på de til tider irriterende spørsmålene, som kunne vært unngått. For når det blir allment akseptert at politikere, aktivister og andre kommer med distanserende, fordomsfulle og mistenkeliggjørende ytringer, da møter du ekkoet dagen etter.

Det er meg. . .

Ja, jeg er en norskpakistansk jente. Jeg er muslim. Men jeg har ikke bombet noen. Ei har jeg noen planer om det. Jeg skylder ingen noe. Bortsett fra hva jeg skylder meg selv: Å være stolt som norsk, pakistaner og muslim. Om det skulle råde noen tvil om det, la meg få det sagt: Jeg har det fritt hjemme. Jeg er ikke prisgitt mine foreldre. Jeg utsettes ikke for vold eller tvang.Jeg er norskpakistaner av natur, men muslim av egen vilje. Da jeg valgte islam, valgte jeg ikke bort friheten. Jeg er frigjort. De fleste av oss er engasjerte og oppegående jenter. Det nyvalgte styret i Pakistansk Studentersamfunn taler for seg selv. Samtlige verv er tatt over av jenter. Vi er ingen skjøre fugleunger som trenger å bli tatt hånd om!

Ungdommens røst.

I medie- og integreringsdebatten er det spesielt en gruppe som vies lite oppmerksomhet. Deres stemmer blir stadig overhørt, deres synspunkter overkjørt og deres bekymringer avvist.Jeg snakker om de unge muslimene. Det eneste som er interessant er deres meninger om terroraksjoner utført av skjeggete menn et sted de aldri har satt sin fot. For journalistene vet hva de er ute etter. Det som kan problematiseres, polariseres, blir satt i sentrum, mens andre ting som ikke er av interesse, men ofte av stor viktighet, glir ut i periferien.

Minoritetsungdom.

Minoritetsjenter fremstilles som passive ofre og minoritetsgutter voldsutøvende monstre. Og når ungdommen opplever at det ikke nytter å bryte de stereotypiske bildene som finnes, vil de føle seg oppgitt og utestengt fra storsamfunnet, og innestengt i forhåndsdefinerte båser. Jeg får lyst til å kjempe, men det blir som å rulle en stor tung stein opp en bratt bakke. Den ruller ned igjen.

Språk er makt.

Midt opp i alt dette var det godt å vite at jeg har friheten til å definere meg selv. For noen ganger føler jeg meg pakistaner, andre ganger norsk, eller norskpakistaner, andre ganger bare muslim. Men Språkrådets første uttalelser om at nordmann er ensbetydende med etnisk nordmann var det ikke lenger stort jeg kunne trøste meg selv med. De har riktignok innsett at det ikke var så klokt, og beklaget dette.Men med slike bidrag fra Språkrådet, medier som omtaler første generasjons nordmenn som annengenerasjons innvandrer, og et politidirektorat som tidligere har forsvart sin bruk av ordet "neger" med at det er nøytralt, hvor er vi på vei hen da?

Når nøkkelen ikke virker.

Forestill deg at du sitter der med femtiende jobbavslag. Ikke fordi du ikke er kvalifisert, men fordi du har "feil" farge og "feil" navn. Du opplever nederlag på nederlag, og storsamfunnet definerer deg som marginalisert og en fare for samfunnet.Hvor står du da? Da kan skolen lett virke som et meningsløst oppholdssted, og det blir lettere å havne på skråplanet der du i alle fall får aksept, får anerkjennelse. Slik blir forestillingene om minoritetsungdommens problemer selvoppfyllende profetier.

Finne seg selv.

Når du er flerkulturell, er ikke alt lett. Ofte befinner du deg i ingenmannsland og føler et behov for å finne deg selv. Da er det viktig med gode, positive og synlige forbilder. Gjengdanning og kriminalitet er et problem blant norskpakistanere, akkurat som blant etniske nordmenn.Dette er problemer som bør fokuseres på, og som vi få bukt med. Men når mediene og storsamfunnet bare interesserer seg for marginalisert ungdom, gjengdanning, vold, æresdrap, tvangsekteskap og andre ytterpunkter, hva er vi da med på å gi yngre generasjoner?

De gode fortellingene.

For storsamfunnet kan det være vanskelig å forstå oss. Det er sikkert ikke få av dem som tenker hva som er i veien med disse utlendingene. Så innmari sensitive og sytete som de er. Men de skal vite at det faktisk ikke er ålreit ikke å ha retten til å definere seg selv. Når det ofte kommer verbale angrep bare med intensjon å såre, treffer det. Og det svir lenge.

Stå på!

På tross av min oppgitthet vil jeg oppfordre ungdom til ikke å gi opp. For de skal ikke tåle uretten. De må ta stilling, og ikke la fordommene få fritt spillerom. Jeg har ikke ord for å beskrive min glede når jeg møter engasjert ungdom.Arbeid som skulle vært gjort av politikerne er disse ungdommene initiativtagere til. Et eksempel er dialogarbeidet mellom Muslimsk Studentsamfunn og Kristelig Studentforening. De planlegger dessuten en pilegrimsreise sammen. Det arrangeres temakvelder, filmkvelder og andre arrangementer for å oppklare, skape forståelse og bygge broer.Selv når ting blir vanskelige, må de stå oppreist.