MENNESKERETTIGHETER. Norge er et sivilisert land som respekterer menneskerettighetene. Dette er en påstand som må antas å ha bred oppslutning, både innenfor og utenfor landets grenser. Den støttes av at antallet klager mot Norge til Menneskerettsdomstolen i Strasbourg er forholdsvis lavt, og at det har vært få domfellelser av Norge for brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjon.

Sentrale samfunnsspørsmål.

Antall klager relatert til Norge har imidlertid økt i de senere år, og flere av sakene der det er blitt konstatert konvensjonsbrudd har gjeldt sentrale samfunnsspørsmål eller rettsspørsmål. Målt etter antall klager kommer Norge godt ut sammenlignet med Norden for øvrig. I 2005 innkom 57 klager mot Norge som ble henvist til avgjørelse av Menneskerettsdomstolen. Det tilsvarende tallet for Danmark var 72 klager, for Finland 244 klager og for Sverige 448 klager. Antallet klager har økt sterkt i forhold til alle de nordiske landene i inneværende år, men forholdet mellom landene mht. klageantall er omtrent det samme som tidligere.

14 saker - 11 brudd.

Forholdet mellom de fire nordiske land er omtrent det samme også når det gjelder antallet dommer der det er konstatert brudd på konvensjonen. Siden Menneskerettsdomstolen ble opprettet i 1959, har den avsagt 14 dommer i saker mot Norge, hvorav den i 11 dommer konkluderte med at konvensjonen var krenket og i 3 med at den var overholdt.Mot Danmark foreligger tilsammen 25 dommer hvorav 8 konkluderte med krenkelse, mot Finland 67 dommer hvorav 46 konkluderte med krenkelse og mot Sverige 73 dommer hvorav 31 der det ble konstatert krenkelse av konvensjonen. I tillegg kommer at en rekke dommer i saker mot Sverige, Danmark og Finland har endt med forlik, og der det kan ha foreligget en krenkelse.

Endringer i svensk lovgivning.

Det fremgår at antallet klager og krenkelser er adskillig høyere for Finlands og Sveriges vedkommende enn for Danmark og Norge. Flere av krenkelsene i forhold til Sverige har skyldtes manglende adgang til domstolsprøving av forvaltningsvedtak og begrensninger i adgangen til muntlig behandling av anker i sivile saker og straffesaker. Domfellelsene i Strasbourg har her ført til endringer i svensk lovgivning. Et meget betydelig antall krenkelser i forhold til Finland skyldes urimelig lang saksbehandlingstid. Slike strukturelle problemer som her er nevnt har Norge ikke hatt.

Krenkende frihetsberøvelse.

Den første klagen mot Norge der Strasbourg-domstolen konstaterte konvensjonskrenkelse, var "Arne-saken" fra 1990. Saken gjaldt retten til domstolskontroll med en frihetsberøvelse som var iverksatt i forbindelse med sikring. Krenkelsen skyldtes at den sikringsdømtes begjæring om løslatelse i påvente av påtalemyndighetens beslutning om valg av sikringsmiddel ble behandlet av byretten først etter åtte uker, og dermed ikke "raskt", slik konvensjonen krever.

Dømt uten å være til stede.

Den neste saken, som er fra 1996, gjaldt tiltaltes rett til å være til stede i straffesaken mot ham. Bakgrunnen var at en offiser ble frifunnet for tjenesteforsømmelse i forbindelse med en redningsaksjon. Påtalemyndighetens anke ble tatt til følge av Høyesterett. Krenkelsen skyldtes at Høyesterett, i stedet for bare å oppheve dommen, hadde avsagt ny, fellende dom, i tiltaltes fravær.

Umuliggjorde gjenforening.

Den tredje saken, også fra 1996, gjaldt barnevern, nærmere bestemt et hastevedtak om å overføre den daglig omsorgen og foreldreansvaret for et barn som moren ikke ble ansett å kunne dra omsorg for. Krenkelsen skyldtes ikke inngrepet i seg selv, men at moren var blitt avskåret fra samvær med barnet allerede seks dager etter fødselen, noe som umuliggjorde en senere gjenforening mellom mor og barn.

Juristers innbilte ufeilbarlighet.

I alle sakene førte Menneskerettsdomstolens avgjørelser til kritikk fra deler av det norske juridiske miljøet. Kritikken gikk ut på at vurderingen hadde vært for streng ("Arne-saken"), at avgjørelsen hadde bygd på uriktig forståelse av det norske ankesystemet (offiserssaken) og at avgjørelsen ikke i tilstrekkelig grad hadde tatt hensyn til barnets behov (barnevernssaken). Dette var kanskje forståelig, tatt i betraktning at det var de første sakene der Norge var blitt dømt for å ha krenket menneskerettskonvensjonen. Kritikken fremstod imidlertid som uttrykk for en oppfatning om egen ufeilbarlighet og andres manglende evne til å forstå norske forhold, noe som var uheldig.

Ytrings- og informasjonsfrihet.

I 1999 og 2000 avgjorde Menneskerettsdomstolen tre klager mot Norge som gjaldt ytrings- og informasjonsfriheten, nemlig sakene angående Bladet Tromsø, Bergens Tidende og om påstått politivold i Bergen. De to første sakene gjaldt kritiske avisreportasjer om henholdsvis måten norsk selfangst foregikk på og om en kirurgs pasientbehandling. Den siste saken gjaldt til dels krenkende uttalelser som var fremsatt av representanter for Politiforbundet i en debatt.

Kritisk informant.

Norske domstoler hadde dømt avisene og politirepresentantene for injurier. Domstolen i Strasbourg fant at informasjons- og ytringsfriheten var krenket i alle de tre sakene. De motsatte utfallene i Norge og Strasbourg skyldtes til dels ulike tilnærmingsmåter. Mens de norske domstolene bygde på injuriebestemmelsene i straffeloven, tok Menneskerettsdomstolen utgangspunkt i pressens rolle som kritisk informant, og supplerte dette med et krav om aktsomhet og balanse i reportasjen. Også disse dommene vakte oppsikt i Norge. De førte imidlertid til en interessant diskusjon blant norske advokater, som har vist at alle steiner ikke er lagt på dette rettsområdet. Uskyldspresumpsjonen i straffesaker var tema i fire klager mot Norge som ble avgjort i 2003. To av klagene gjaldt personer som var frifunnet for straff, men dømt til å betale erstatning for samme handling. Menneskerettsdomstolen anså uskyldspresumpsjonen for å være krenket i den ene saken, fordi idømmelsen av erstatningsplikt, som skjedde i selve straffesaken og til dels bygde på strafferettslige begreper, undergravde frifinnelsen.

Omvendt bevisbyrde.

To andre saker gjaldt personer som krevde erstatning fordi de hadde vært straffeforfulgt, uten å ha blitt domfelt. Etter de dagjeldende norske reglene måtte vedkommende som hovedregel sannsynliggjøre at han ikke hadde begått handlingen, for å oppnå erstatning. Det ble med andre ord anvendt en omvendt bevisbyrde. Uskyldspresumpsjonen var krenket i begge sakene. Disse to dommene har ført til endringer i norsk lovgivning, ved at retten til erstatning pga. straffeforfølgning er knyttet til graden av inngrep, uten at det kreves at den tidligere straffeforfulgte må sannsynliggjøre sin uskyld.

Norske lover endret.

Domfellelsene av Norge i Strasbourg viser at det kan være behov for korreksjoner også overfor stater som i utgangspunktet har et tilfredsstillende rettssystem. I denne forbindelse kan det nevnes at flere domfellelser som gjelder andre stater har ført til endring i norsk lovgivning, og i enda høyere grad i norsk rettspraksis, for å bringe norsk rett i samsvar med menneskerettskonvensjonen. Det er videre ingen grunn til å tro at de refererte typetilfellene der det har vært konstatert krenkelse er uttømmende. Tvert imot må en anta at utviklingen vil stille norske domstoler og eventuelt også Strasbourg-domstolen overfor utfordringer på stadig nye områder.Mer enn noen gang tidligere er det derfor behov for en løpende vurdering både av nasjonal lovgivning og rettspraksis - for å respektere og sikre menneskerettighetene.