Den moderne ensomheten

EN SKAM. Det er ikke enkelt å akseptere ensomheten. Ensomhet er ikke bare smertefullt, men også pinlig. Ensomhet er en skam. For å unnslippe skammen må man gi inntrykk av å ha et blomstrende sosialt liv, hvor ensom man enn måtte føle seg.

ENSOMHETENS VESEN. Bandet Antony & the Johnsons spiller ofte sangen "All Is Loneliness" på sine konserter. Teksten består i sin helhet av ordene "All is loneliness here for me", som gjentas i ulike varianter. Sangen ble opprinnelig skrevet av den blinde og hjemløse New York-artisten Moondog (1916- 1999). Han skrev sangen mens han satt i en døroppgang på Manhattan, midt i en av klodens tettest befolkede byer. Det finnes utallige sanger om ensomhet, men ingen synes fange ensomhetens vesen så godt som "All Is Loneliness", med dens repetitive og kvernende tristesse.

Uendelig forlatt.

Ensomhet er selvfølgelig ikke noe nytt fenomen. Det finnes mange beskrivelser av tilstanden i Det gamle testamente, som når David i Salmenes bok klager over at ingen vil kjennes ved ham. Også Job føler seg uendelig forlatt. Og senere Kristus på korset. Ensomheten som tema møter oss allerede i fortellingen om Adam, som var det eneste mennesket, uten noen ledsager. Det ble klart for Gud at mennesket ikke kunne leve i ensomhet - Adam måtte få en livsledsager. Den samme oppfatningen av mennesket som et vesen som av natur er sosialt, blir utviklet av den greske filosofen Aristoteles. Denne tanken er så grunnleggende for Aristoteles at han hevder at den som ikke måtte ha et behov for andre, den som er selvtilstrekkelig, ikke kan være et menneske, men må være "et villdyr eller en gud".

Selvtilstrekkelighet et mål.

Men nettopp en bestrebelse på selvtilstrekkelighet synes å være grunnleggende i vårt moderne samfunn. I en tid der individualismen råder, hvor individet er et ideologisk sentrum, blir selvtilstrekkeligheten et mål. Denne selvtilstrekkeligheten ser igjen ut til å føre oss inn i en tilstand av ensomhet.Vi har alle en umiddelbar forståelse av hva ensomhet er - fordi vi alle har følt den - men det er uhyre vanskelig å gi den en noenlunde presis definisjon, slik at vi klart kan artikulere akkurat hva det er vi har følt. Selv om alle mennesker kjenner ensomheten, gjør ikke alle det i samme utstrekning. Mye tyder også på at ensomheten vokser i den moderne og senmoderne verden, men fenomenet er vanskelig å kvantifisere.

Ensom og ubetydelig.

I "Djevelens dagbok" definerer den amerikanske satirikeren Ambrose Bierce "alone" som "å være i dårlig selskap". Den spøkefulle bemerkningen fanger inn noe vesentlig: At selskapet er dårlig, viser seg ikke minst ved at det er et selskap man er villig til å gjøre nær sagt hva som helst for å unnslippe. Når ensomheten melder seg, vil man klamre seg til hva eller hvem som helst som kan fordrive den.Følelsen av å være ensom forteller en om hvor ubetydelig man er i den store sammenhengen. Man kjenner seg hensatt i et univers der man ikke utgjør noen forskjell, der ens være eller ikke være er blottet for relevans for omgivelsene.

Ensomhet bryter ned.

Det overrasker neppe noen at det finnes utførlig belegg for en forbindelse mellom ensomhet og selvmord. Ikke å være til kan fortone seg som et bedre alternativ enn å være til uten å spille noen rolle.Det er også påvist også mindre dramatiske konsekvenser, som rusproblemer, søvnforstyrrelser, økning i forekomst av stresshormoner og høyt blodtrykk. Ensomheten bryter ikke bare ned sinnet, men også kroppen. Den har altså en samfunnsmedisinsk side, og ikke bare konsekvenser for det enkelte individ.

Relasjon til andre.

Ensomheten fremstår som påtvunget den enkelte utenfra. En person som har valgt å være for seg selv, er ikke ensom. Den ensomme er en som ønsker en relasjon til andre mennesker, men som mangler det. Denne ensomheten er delvis et resultat av våre senmoderne livsidealer.Den irakskbritiske forfatteren Ziyad Marar påpeker noe viktig i boken "The Happiness Paradox" fra 2003: Det moderne mennesket synes i sin lykkestreben å være fanget i et paradoks der det både ønsker ubegrenset frihet og en tilhørighet. Nedslående nok mener han at dette paradokset er uløselig.

Positiv frihet.

Selv er jeg ikke nødvendigvis like pessimistisk, men en oppløsning av paradokset krever at vi redefinerer vår forståelse av friheten. Vi forstår ofte friheten rent negativt, som en frihet fra alle forpliktende relasjoner til andre mennesker. Men den kan også tenkes som en positiv frihet til å inngå slike relasjoner. Det er en mindre ensom frihet. Hegel påpekte langt på vei det samme i sin kritikk av den romantiske oppfatning av selvet. Det romantiske jeget gjør seg selv til tilværelsens absolutte midtpunkt, og er selv dommer over hva som har verdi og hva som ikke har det. Hegel mener at dette imidlertid tømmer både omgivelsene og selvet for mening. Det blir et ulykkelig selv som ikke klarer "å frigjøre seg fra sin ensomhet, sin selvforskyldte selvtilstrekkelighet", som han skriver.

Ensomhet som mulighet.

Kanskje en mulig vei videre ligger i en slags aksept av ensomheten, der man også ser den som en mulighet. For Søren Kierkegaard går veien til en selv gjennom ensomheten. Han har kanskje et poeng der. I ensomheten blir man kastet brutalt tilbake på seg selv, og der ligger det en mulighet til å samle selvet og finne seg selv igjen når man har gått seg vill i tilværelsen.Kierkegaard ser på den nye tidens avvisning av ensomheten som et sykdomstegn, og han peker på at ensomheten ofte ble positivt vurdert tidligere i historien, fordi den var så velegnet for hengivelse til Gud, intellektuelle overveielser og selvransakelse. Svært få betrakter i dag ensomheten som noe positivt fenomen. Den tyske filosofen Odo Marquard hevder at vi har mistet "ensomhetsevnen". Vi klarer i stadig mindre utstrekning å utholde vårt eget selskap.

Avhengig av andres blikk.

Denne ensomhetens andre side er vår tids kompromissløse selvopptatthet, der vi stadig mer streber etter å bli sett. Det er som om vi tror at ensomheten forsvinner hvis bare tilstrekkelig mange andre mennesker ser oss, for eksempel fordi man er deltager i et realityprogram på TV. Den selvopptatte er helt og fullt avhengig av andres blikk. Han eller hun må alltid finne en bekreftelse på sin egen eksistens ved å fylle andre menneskers synsfelt.Den selvopptatte er slik sett en ganske trist og stakkarslig skikkelse. Den selvopptatte finner hverken noen virkelig relasjon til seg selv eller til andre. Seg selv møter den selvopptatte bare i den gjenspeilingen han eller hun kan finne i andres blikk. Og andre mennesker blir aldri noe annet enn en serie speil. Slik sett blir den selvopptatte enda mer ensom enn den som aksepterer ensomheten som en del av sitt liv.

Smertefullt og pinlig.

Men det er ikke enkelt å akseptere ensomheten. Ensomhet er ikke bare smertefullt, men også pinlig. Ensomhet er en skam. For å unnslippe skammen blir det avgjørende at man gir inntrykk av å ha et blomstrende sosialt liv, hvor ensom man enn måtte føle seg. Til tross for at ensomheten er en allmennmenneskelig tilstand, er den som lider under ensomheten - den som ikke kan skaffe til veie tilstrekkelig mange sosiale placeboer - en taper.Og hvem vil vel være venn med en taper?
Send ditt innlegg til debatt@aftenposten.no Mer informasjon om debattinnlegg og kronikker finner du her.

Siste fra Kronikker

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Flere bilder

- Det er ikke enkelt å akseptere ensomheten. Ensomhet er ikke bare smertefullt, men også pinlig, skriver førsteamanuensis Lars Fr. H. Svendsen. (Illustrasjonsfoto) FOTO: SCANPIX

Mest lest meninger

Mest kommentert siste døgn