STATLIG EIERSKAP. Regjeringen har i lang tid varslet en stortingsmelding om utøvelse av eierskapet i selskaper hvor staten er eier. Det er ingen urimelig ambisjon, vi snakker om den desidert største eieren på Oslo Børs. Staten er stor og kontrollerende eier i de fire største selskapene og dessuten det syvende største selskapet på børsen - Statoil, Hydro, Telenor, DnB NOR og Yara. De har en samlet markedsverdi på 900 milliarder kroner. Det er halvparten av verdien på Oslo Børs. Statens eierandeler representerer verdier på 500 milliarder kroner. Det finnes intet annet vestlig land hvor staten er i nærheten av et så stort eierskap i næringslivet i forhold til landenes økonomier.

Preget av enkeltsaker.

Grunntonen i debatten hittil har vært at styrer og ledelse skal bli mer lydhøre for utsendte politiske signaler. På hvilken måte signalene evntuelt skal gis for å være en "autorisert" eieroppfatning, og hvordan dette skal tilpasses prinsipper for god virksomhetsstyring nasjonalt og internasjonalt, gjenstår å se.Hva slags politikk signalene skal inneholde og hvordan de forholder seg til selskapenes og andre eieres interesser, synes å være sterkt preget av en del aktuelle enkeltsaker i den senere tid. Uansett er det vel sannsynlig at vekslende regjeringer med ulik parlamentarisk plattform, vil gi ulike politiske signaler ettersom tiden går.

Uavhengige og kompetente styrer.

Hydro-modellen har siden krigen ligget til grunn for utøvelsen av statens eierskap i Norsk Hydro og etter hvert i andre børsnoterte selskaper. Hovedprinsippene har i kortversjon vært at staten skal utøve sitt eierskap gjennom forberedelser til og beslutninger på generalforsamlingen. Et kjernepunkt er forpliktende deltagelse i valgkomiteer for å sikre profesjonelle, uavhengige og kompetente styringsorganer som arbeider for alle aksjonærer og for hele selskapets beste.Jeg har vondt for å tro at Regjeringen har som intensjon å endre grunnprinsippene for eierstyring. Skulle det skje, er risikoen stor for en betydelig verdireduksjon for statens andeler.

Styreledere på prøve.

Uroen skapt av valg av ny styreleder i Statoil som etter hvert ikke ble en ny styreleder, salg av satellittmobilvirksomheten i Telenor og opsjonsavtaler inngått for flere år siden som pga. uventet høy verdivekst i selskapene ble store og provoserende, tar oppmerksomheten bort fra at selskapenes muligheter for langsiktig utvikling må stå i fokus. Inntrykket som etterlates er at mer eller mindre samtlige styreledere sitter på prøve frem til neste års generalforsamlinger, og at prøven består i hvilken grad deres lydhørhet for politiske signaler i enkeltsaker forbedres. Dette er ikke et godt utgangspunkt for å sikre profesjonelle, uavhengige og kompetente styrer og ledere.Jeg tilhører dem som mener at et betydelig statlig eierskap i Norge er verdt å arbeide for. Ikke et fastfrosset og dogmatisk begrunnet eierskap, men ivaretagelse av et behov for norsk forankring av noen av våre mest sentrale bedrifter. Bakgrunnen for dette kan sammenfattes i tre hovedpunkter:Det finnes på kort og mellomlang sikt ingen kapitalbase i Norge utenfor staten som har kapasitet til å overta statens eierskap. Ser vi på våre største kapitalisters ressurser, utgjør de en brøkdel av de omkring 500 milliarder staten har plassert bare på børsen. Vi må anta at både institusjonelle og personlige eiere i Norge er representert på børsen i det omfang de har kapasitet til. For norske næringsmiljøers fremtid og for norsk kompetansebase i vid forstand, er det viktig at det finnes et norskbasert eierskap i våre største selskaper. Men det stiller krav til hvordan eierskapet utøves.Statens eierskap har gjennom de siste 25 år vært utøvet på en stort sett ansvarlig og forutsigbar måte. Vekslende næringsministere har holdt seg innenfor rammen av regelverk og praksis for god virksomhetsstyring internasjonalt og i Norge.

Større tillit til staten.

Private investorer, inkludert de meget tunge og profesjonelle internasjonale aktører som er inne i disse selskapene, ser fra 80-årene og frem til i dag ut til å ha fått større tillit til at staten som eier, vil forholde seg profesjonelt og langsiktig til selskapenes utvikling. Et bidrag har åpenbart vært den stabilitet det stort sett har vært i styrer og ledelse.Staten er jo selv ikke aktiv i handelen med aksjer i "sine" selskaper. Det er de private aksjonærer som står for handelen og som gjennom det, løpende "avgjør" verdien på selskapene. Mister de tilliten til myndighetene mht. prinsippene for selskapets styring og til at styrene ivaretar alle aksjonærers interesser, får det statlige eierskap i Norge store utfordringer.Forutsetningen for at det statlige eierskap skal forbli en bærekraftig del av det norske næringsliv i fremtiden, er at selskapene fortsatt kan arbeide profesjonelt og handlekraftig innenfor sine bransjer. Svikter denne forutsetningen, vil mulighetene for å opprettholde statlig eierskap som et positivt element i norsk næringsstruktur gradvis undergraves.Den videre debatt og beslutningsprosess fortjener en langt mer reflektert og langsiktig orientert debatt om aktivt eierskap enn det vi har sett i den senere tid. Vi må håpe eiermeldingen gir stimulans til en videre prosess hvor verdiskapningen står i fokus.

Radikalisering og konflikt.

Gjennom 1970-årene utviklet det seg en konflikt mellom den daværende Arbeiderparti-regjering og Hydros styrende organer og ledelse omkring temaet. Konflikten ble utløst av en radikalisering av Arbeiderpartiet, etableringen av Statoil og betydelige problemer med statens 100 prosent eide industriengasjement fra gjenreisningsperioden etter krigen. Hydro skapte irritasjon ved å avvise forslag knyttet til Statoils posisjon i landbasert industri og etableringen av et Statens Forvaltningsselskap for Industri. Konsekvensen ble at staten med ett døgns forvarsel på generalforsamlingen i 1977 byttet ut ulydige medlemmer av bedriftsforsamlingen.Etter hvert kom også staten til at konfliktsituasjonen var lite konstruktiv, og ut av konflikten kom det konsensus om en ny og forbedret "Hydro-modell" som frem til starten av dette århundre fungerte godt og ryddig.

Infiltrert av politiske agendaer.

Jernverket, ÅSV, Kongsberg og Raufoss ble etter hvert overtatt av andre eller nedlagt. Samme skjedde ellers i Europa hvor statsselskaper etablert av statene for å delta i gjenreisningen etter krigen ble borte. Hovedårsakene var kort oppsummert, at selskapene var infiltrert av politiske agendaer. Åpnere handel mellom landene ledet til at konkurransen ble skjerpet, og mange av disse selskapene klarte ikke å følge med i nødvendige strategiske og operative omstillings-
behov. Stort sett kan vi si at et tankegods for statlig eierstyring basert på statlig involvering i selskapenes forretningsmessige beslutninger, gikk ut på dato på 60-tallet og ble lagt i dypfryseren på 70-tallet. Allerede Kings Bay-saken burde ha lært oss at for nær forbindelse mellom en statlig eier og en operativ virksomhet innebærer uoversiktlige og store risikoer, både politisk og økonomisk. Ingen eier kan distansere seg fra totalansvaret for en virksomhet, og samtidig gjennom instrukser eller en eller annen form for autoriserte signaler pålegge bedriftenes styrer og ledelse hva de skal beslutte i enkeltsaker. Hvis staten vil gripe inn i enkeltsaker, må den bruke det lovverk eller de retningslinjer som gjelder for alle selskaper uansett eierskap.

Løpsk i enkeltksaker.

Det er en feilvurdering å la noen ordninger som har løpt løpsk i enkeltsaker, forhindre fremtidige styrer fra å få tilslutning til ordninger som både sikrer tilgang på lederskap og en rimelig forening av interesser mellom aksjonærer og ledelse. Det finnes en rekke ordninger som har både prestasjonskrav og tak og som samtidig fremstår som enkle og kommuniserbare.Jeg har fulgt debatten om utøvelsen av det statlige eierskap gjennom høsten med økende bekymring. Det som overrasker meg mest, er at konservativt tankegods som ble forkastet i 70-årene, kommer opp igjen av fryseren. Utsiktene til at styring gjennom politiske signaler igjen skal bli en holdbar ferskvare, er helt usannsynlig.

Langsiktig eierskap.

Man bør i den videre debatt være opptatt av hvordan Hydro-modellen og de ti prinsippene for statlig eierstyring som allerede finnes, kan bli et langsiktig og dynamisk virkemiddel i utøvelsen av statens eierskap. Det vil bidra til at vi får den tiden vi trenger til å arbeide langsiktig med eierskapet i Norge.