HVA EN IDIOT ER. Hvis vi sier om en person at han er idiot, sier vi det med en viss språkhistorie. Det greske ordet idiot betyr privat, med forbindelser til begrepet eiendom. Premisset blir at den som ikke oppfatter sine omgivelsers reaksjoner befinner seg i sin egen (private) verden. Det motsatte er tilfelle der den uforstående hevder verdier som flertallet ennå ikke har oppfattet er livsnødvendige.Slik kan også mediene og folkemasser forfalle til idioti. Vi har sett med gru hvordan forkvaklede politiske ledere kan lede sitt folk ut i ulykke.

Forføre og forfører.

Til andre tider er det en hel generasjon med næringslivsledere som lar seg forføre - og forfører folk rundt seg til å tro at de er uunnværlige. Slik blir de stående som eksempler til etterfølgelse. Griske og innbilske toppledere blir rollemodeller for ledersjiktet under seg. Og smitteeffekten øker på utover i hierarkiet.

Opsjoner og lønn.

Telenorsjefen kunne i et intervju med Dagsrevyen 19. november uforstyrret bedyre at han ikke akter å betale tilbake opsjonsbeløpet han har sikret seg. I Dagsavisen 23. november kommer Tormod Hermansen ham til unnsetning og skriver hovedansvaret over på Telenors styre.Hermansen fikk forresten 3,15 millioner kroner i lønn for å stille seg til disposisjon for Telenor i ett år etter at han gikk av som sjef og overlot roret til nåværende Telenor-sjef. Dette i tillegg til 1,58 millioner i fallskjerm, alt ifølge den samme Dagsavisen (4. april 2003). Gruppedynamikken det her er snakk bør bemerkes av prinsipielle grunner. Telenorsjefen og hans like er underlagt bedømmelsene i Gutteklubben Grådig, om de skulle la seg forlede til å utvise personlig mot og si nei takk. På denne måten feirer de overbetalte lederne nyspråket som Orwell definerte for oss.Dumhet fremstilles som smartness. Kan man i tillegg anvende prefikset "internasjonal", er provinsialismen fullkommen. Gutteklubben Grådig hyller det personlige initiativ, bortsett fra det initiativ som takker nei til personlig grådighet.

Moralen er parkert.

Vi ser det daglig. Samfunnets ledere makter ikke å koble den dramatiske økologiske krisen til sin gjøren og laden. Etikk er noe som diskuteres på seminarer og i strukturplaner. Moral er parkert i moralismens navn. Det kan virke som om norske bedriftsstyrer henter ledere som bare kan stimuleres til å lede i kraft av økonomiske påskjønnelser.

Møtes med latter.

Styrene må snart se etter ledertyper som er mer i pakt med fremtiden: Dyktige folk som evner å se lederskap som tillit og æresbevisning, samt et bidrag til naturvennlig samfunnsutvikling og alminnelig dannelse.
I en slik verden kan bedrifter stadig gå med overskudd, men overskuddet skal ikke lenger være størst mulig, men mest mulig egnet til bærekraftige investeringer.Den latteren som møter et slikt forslag i dag, kan ha forstummet om få år.

Kritikken må økes.

Den økologiske krisen vil stille nye krav til vår selvforståelse og kommunikative egenskaper, også hvordan media fremstiller en saks proporsjoner. Den økologiske krisens ubalanse kan sies å være beslektet med gale proporsjoner, slik mediene demonstrerer til daglig. Fallskjermer og opsjonsavtaler er i det minste et velegnet eksempel på proporsjonsforstyrrelse. Kritikken mot dette uvesenet må øke i kraft og kobles til økologiske tenkemåter, og ikke bare komme som et medieblaff når nyhetene er ferske. Grådighet er grunnleggende miljøskadeverk, noe som kan innarbeides i vår språkbruk.

En del av miljøet.

Miljøforurensning er pr. definisjon overvekt av en bestemt type informasjonsmengde, hva enten den er kjemisk eller språklig. Derfor kan vi ikke isolere naturbegrepet til fjell og sjø, lunger og nyrer. Også vår mentalitet er del av miljøet. Derfor blir det avgjørende hvordan vi bruker språket.Dersom aviser, radio og fjernsyn forvrenger våre perspektiver ved sin dramatiserte virkelighetsfremstilling, kan også mediene vise seg å være en betydelig miljøforurenser. Medienes tilfeldige krisemaksimering blir en form for støy som kan assosieres med skadeverk, eller språklig forurensning.

Ingen kan frasi seg ansvar.

Det er dermed ikke bare de overbetalte og grådige som blir tvunget til å løfte blikket i tiden som kommer. Mye tyder på at den største utfordringen består i å forklare hverandre at miljøproblemer er menneskeskapt. Miljøproblemet befinner seg også i den enkelte; ingen kan frasi seg ansvar. Dette er vanskelig å uttrykke i en politisk kontekst som mangler begreper for å beskrive det menneskelige annet enn som forbruk, velgermasse og privatsfære.Noe ved vår menneskelighet må tiltales for at oppfinnsomhet, handlekraft og vennlighet skal finne sin utløsning i stor skala. Grådighet kan møtes med en mehrensk påminnelse: Vårt menneskebilde er langt på vei forurenset av sløv materialisme. Det er ikke lenger nok å installere CO2-rensende teknologi eller påvise og definere det som skjer og kan skje med saltvannsstrøm, havtemperatur og fiskebestandene i Nordsjøen. Teknologiske nyvinninger kan hjelpe oss et stykke på vei, men noe ved mennesket selv må gripe vår interesse. Hvordan kan vi se det vi ser og vite det vi vet uten å omvurdere våre selvbilder? Kanskje også hele vårt politiske styresett?

Bakstreversk og farlig.

Hvert budsjett, hver debatt, hver begrunnelse som ikke integrerer endringene i naturmiljøene som premiss, må betraktes som bakstreverske og farlige. Det bør bli forbundet med opportunisme å bruke begrepene "bærekraftig utvikling" dersom ikke vår tenkemåte bærer preg av utvikling. Vi må tro at vi kan forandre vår adferd, før naturkreftene forandrer den for oss. Situasjonen er alarmerende og skal beskrives ikke bare med presise begreper og fakta, men også med presise følelser. Den økologiske ubalansen fordrer et rikere språk av oss. Politikerspråkets teknokratiske fornuft er ikke egnet til å formidle hverken faktum eller følelser, noe Jens Stoltenbergs artikkel i tidsskriftet Samtiden nr. 3/2006 viste til overmål.Vi søker et språk som både kan gi håp og reflektere bekymring. Et språk som kan utløse det engasjementet folk flest allerede kjenner.

Samle kreftene.

Derfor er det på høy tid at miljøbevegelse og frivillige organisasjoner samler kreftene og tar initiativ til en regnbueallianse. Gjerne med tilslutning fra partienes ungdomsorganisasjoner. En folkebevegelse som kan øve sterkt press på de konservative kreftene, som forsterker miljøkrisen ved sin appell til folks kortsiktige materielle behov.Det etablerte partipolitiske systemet ser i så måte ut til å ha spilt fallitt, og internasjonalt er resultatene fra Nairobi-konferansen nedslående.Er det bare en folkelig mobilisering som kan vitalisere politikernes handlekraft?