150 TIMER I UKEN ALENE. Nå er hun stadig i nye leiligheter hun ikke kjenner. Hun bor alene, men har hyppig besøk, og hjemmesykepleien ser innom fire ganger daglig. Litt raust estimert har hun selskap kanskje 18 timer i uken.Da er det 150 timer igjen å fylle. Selskap fra TV-en har hun ikke lenger fordi hun leter etter knappen på den i stedet for å bruke fjernkontrollen, som hun ikke skjønner hva er.Mor spør: "Hvordan skal dette ende?" Svarene kan variere litt. Men oppfølgeren er ofte "Bare jeg ikke slutter å kjenne dere igjen", "Bare dere slipper å se meg ligge der og se i taket". Noen ganger "Jeg håper det går fort".Vi er enige om dette. Det hender hun ønsker seg et hjerneslag eller annen plutselig død. Men så ser vi hverandre inn i øynene og deler en lang, lang klem. Hun vil ikke det heller. Vi skulle vært mer sammen.

Grunn til frykt.

Tre utviklingstrekk varsler en fremtid det er grunn til å frykte. For det første blir befolkningen gjennomsnittlig eldre, de riktig gamle blir riktig mange flere. Statistisk sentralbyrå konstaterer tørt: "Framskrivingene viser også at vi ikke kan løse problemene med en eldre befolkning ved å øke fruktbarheten eller nettoinnvandringen, i det minste ikke med det som vil være en realistisk økning i disse demografiske komponentene".For det annet øker migrasjonen, og særlig urbaniseringen. Kilometeravstanden mellom barne- og foreldregenerasjonene øker. For det tredje er familiefragmentering utbredt. Ekteskap ryker ikke bare etter fem år, men etter 15 år og enda senere. E´n av fire bor alene.

Et tungt omsorgstrykk.

Disse utviklingstrekkene peker i samme retning. Omsorgstrykket på den ytekraftige befolkningen vil bli for tungt. Pensjonsfondet løser ikke dette. Jeg ser fire mulige utveier. Den ene har professor Stein Knardahl nylig foreslått, alminnelig verneplikt for alle unge i omsorgsarbeid. Forslaget bør vurderes seriøst, og vil kunne avhjelpe noe. Men det er neppe nok, og disse ufaglærte unge må ha god veiledning og være under en viss kontroll som krever sin faste bemanning. Den andre løsningen er nye tilbud innen medisin, som fører til at kroniske lidelser blir færre, kommer senere, blir mindre plagsomme og varer kortere. Vi ser kanskje svake indikasjoner på dette, men kan ikke basere fremtidsplanleggingen på det. Den tredje og trolig mest realistiske løsningen er allerede nå å planlegge en massiv, kontrollert innvandring. Utfordringen er at vi må dele vår materielle velstand med nye nordmenn. Den siste muligheten er en pervertert utvikling av pasientrettighetssamfunnet - lovfestet rett til å få dø når man vil med helsetjenestens hjelp.

En grusom ensomhet.

Siden innledningen på kronikken ble skrevet, er mor flyttet på sykehjem. Vennlig pleie forhindrer ikke at hun glemmer enhver menneskelig kontakt minutter etter at den har funnet sted. Dette gir en grusom ensomhet. Hun føler seg alene hele tiden, og tror ikke hun har hatt besøk overhodet.I tillegg forsvinner all livsglede i den kjedsomheten manglende evne til å følge et resonnement eller et radioprogram fører til. Vondt for oss, kanskje, men mye verre for henne. Hun vil dø.

Legalisert dødshjelp.

Det virker kanskje lite sannsynlig, men veien til legalisering av dødshjelp kan være kortere enn vi tror. I Nederland og Belgia er det i dag tillatt, faktisk har det i Nederland til og med vært akseptert i forbindelse med langvarig depresjon. Under visse betingelser straffes heller ikke leger som hjelper pasienter til å dø når de ønsker det, i Sveits eller staten Oregon. Nylig er det publisert en artikkel av Joachim Cohen og medarbeidere i "European Journal of Public Health". Den dokumenterer en kraftig vekst i viljen til å godta eutanasi i hele Vest-Europa i perioden 1981-1999. Unntaket er Tyskland. Forfatterne forklarer dette med at Tysklands spesielle historie gjør det vanskeligere å fremme slike synspunkter.Forklaringen på utviklingen i de øvrige landene tilskrives høyere utdanningsnivå, økt vekt på individuell frihet og sekularisering. Men en nærmere studie av forskjellen i utvikling mellom landene gjør at man er usikker på hva som virker sterkest av disse endringene.

Assistert selvmord.

Uansett lever vi i demokratier der flertallet avgjør. Like naturlig som selvbestemt abort er vedtatt i vårt demokrati, kan pasientrettigheten dødshjelp bli det - enten det blir i form av eutanasi i sin egentlige form, det vil si at en person, oftest en lege, gir en dødbringende dose gift, eller ved å gjøre dosen tilgjengelig for pasienten slik at vedkommende selv kan ta det, såkalt (lege)assistert selvmord. Hva er egentlig så galt med det?I utgangspunktet er jeg villig til å vurdere det som et mulig fremskritt. I tilfeller av kronisk ekstrem lidelse eller totalt tap av mening, som i min mors tilfelle, kan jeg forstå at en planlagt, fredfylt seremoni i trygg forvissning om at døden var etterlengtet kan virke som en god løsning. Til og med nesten tiltrekkende, og dessuten mulig å passe inn på egnet tidspunkt i en travel hverdag for de pårørende.

Tvetydighet, tvil og tro.

Men lang klinisk erfaring gjør meg skeptisk til dødshjelp. For det første har jeg sett den lidendes ønske variere sterkt, fra dag til dag og time til time, noe som er dokumentert ved forskning. For det annet har jeg ofte sett sterke krefter i sving mellom den døende og de pårørende, der jeg har vært usikker på om et uttalt ønske om å få dø har vært på egne eller pårørendes vegne.Det kan være fordi pårørende åpenbart har hatt vanskeligheter med å være vitne til lidelsen, men tvetydigheten kan også ha hatt sin rot i spesielle begivenheter i felles historie.Og for det tredje har jeg stadig latt meg forbause over hvordan tilsynelatende vel forlikte arvinger har havnet i tottene på hverandre etter et dødsfall - noe som har gitt meg fantasier om hva pårørende kan være villige til å utøve av påvirkning for å påskynde en prosess.

En "plikt" å dø?

Og med det in mente er det jeg frykter mest kanskje ikke rettigheten til å få dø når man ønsker det, men den videre utvikling til at det blir en dyd og i verste fall en plikt. Er det kanskje ikke en mer tiltalende løsning når den gamle likevel er hjelpeløs og trolig lidende, ingen pårørende kan gi tilstrekkelig omsorg, og alternativet er underbetalte innvandrerpleiere med manglende kultur- og språkforståelse som dessuten krever å få biter av vår rikdom?Jeg tviler ikke på at folk flest ønsker at den syke skal slippe å lide, men jeg er redd manges syn kan være farget av mangel på innsikt i hvor forskjellige situasjonene kan være og - kanskje ubevisst - egne bekvemmelighetshensyn.

"Ingen trenger meg".

Mor sier: "Det er jo ingen vits. Ingen trenger meg lenger". Det er riktig, det. Jeg har tenkt på muligheten for å bringe henne hjem til mitt store hus. La henne følge min families liv klokken 17 til 21 på hverdager. Men hva med timene fra 7.30 til 17? Og hva med oss? Jeg kjenner motstanden i meg mot å ha henne og glemsomheten som en femte vegg i livet. Enda jeg tilhører de heldige som har hatt en god mor.