VERDENSREGJERING. Han etterlyste en reform av FN, som kunne bidra til at organisasjonen utviklet seg i retning av en verdensregjering - en overnasjonal autoritet med lovgivende og utøvende myndighet til å bevare freden. Brevet antydet at det tradisjonelle begrepet for nasjonal suverenitet, så vel som FNs representasjonsmetode, måtte modifiseres for å forsterke organisasjonens moralske autoritet.60 år etter Einsteins appell fratrer Kofi Annan stillingen som FNs generalsekretær etter en ti-års periode hvor nettopp reform av FN og styrking av organisasjonens internasjonale relevans og autoritet har vært nøkkelord.

Menneskenes parlament.

Ideen om et verdenssamvelde som kan skape, tolke og håndheve internasjonal lov, kan spores tilbake til den greske og romerske oldtiden, via middelalderens tenkere, til Immanuel Kants "Zum ewigen Frieden" (1795), hvor en føderasjon av konstitusjonelle republikker (senere fortolket som liberale demokratier) skal garantere evig fred mellom føderasjonens medlemmer. Like optimistisk beskrev den unge poeten Alfred Tennyson "the parliament of man" - menneskenes parlament - i sitt dikt "Locksley Hall" fra 1837, hvor han så for seg at verdens nasjoner, i en gjensidig erkjennelse av deres evne til å ødelegge hverandre, ville gå sammen i en politisk verdensføderasjon for å sikre freden og menneskeheten gjennom universell lov.

Gi fra seg suverenitet.

Ideen er imidlertid tuftet på den grunnleggende forutsetning at stater er villige til å si fra seg suverenitet på visse områder til fordel for et fungerende verdenssamvelde, og åpner dermed for den grunnleggende interessekonflikten mellom globalt samarbeid og erosjon av nasjonal suverenitet. En interessekonflikt som også i dag preger FNs reformprosesser.

Økt amerikansk interesse.

Denne høsten har et usedvanlig antall bøker om FN florert i amerikanske bokhandler. Interessen for verdensorganisasjonen kommer til tross for at den amerikanske offentligheten tilsynelatende anser FN som en utdatert, byråkratisk, irrelevant anakronisme i verdenspolitikken. Bøker som New York Times-skribent James Traubs bok "The best intentions: Kofi Annan and the UN in the era of American power" og Yale-professor Paul Kennedys bok, med Tennyson-inspirert tittel "The parliament of man", fremhever organisasjonens aktualitet for en offentlighet som i stor grad forbinder FN med skandaler som olje-for-mat-programmet, seksuelle overgrep begått av fredsbevarende personell og diskrediterte menneskerettighetsorganer ledet av tyranniske regimer.

Tiår preget av Annan.

Interessen for den 60 år gamle organisasjonen kan meget vel skyldes mannen som har ledet den de siste ti årene og går av med delt ettermæle ved årets utløp. Gjennom to perioder, den første preget av mer fremgang og lovord enn den andre, har Kofi Annan forsøkt, og i stor grad klart, å gjenreise verdensorganisasjonens relevans etter det konstitusjonelle slaget mot organisasjonen som den amerikanskledede invasjonen av Irak i 2003 var.Da sto organisasjonen ved et veiskille, og risikerte å bli stemplet som impotent og irrelevant i enkelte medlemsstaters øyne. Annan valgte da å iverksette den mest omfattende reformprosessen i institusjonens historie, for å revitalisere organisasjonen i møte med tidens trusler og et nytt verdensbilde.

Det ideelle FN.

Med disse dagers fokus på reform av FN kan det være betimelig å spørre seg selv hva stater og individer ville ønsket seg fra en reformert verdensorganisasjon.Flertallet av organisasjonens medlemsland, utviklingslandene, ville antageligvis prioritere behovet for at organisasjonen i høyere grad representerer de bekymringene som 2/3 av medlemsmassen er opptatt av, herunder økonomisk utvikling og sikring av medlemsstatenes suverenitet med det korresponderende ikke-interveneringsprinsippet.

Et pekefingerdiplomati.

Likeledes ville behovet for at menneskerettighetsspørsmål håndteres ved "objektiv" dialog fremfor pekefingerdiplomati antageligvis rangeres høyt.Blant vestlige land, med supermakten USA i spissen, ville imidlertid ideen om reform snarere knytte seg til behovet for en bedre fungerende organisasjon i møtet med konvensjonelle og nye trusler mot internasjonal fred og sikkerhet, samt effektivisering av et enormt byråkrati.

FN-paktens ambisiøse ord.

Et overveldende antall av verdens borgere, både fra nord og sør, ville antageligvis ønsket seg en institusjon som i høyere grad lever opp til FN-paktens ambisiøse åpningsord om å representere nettopp "Vi, de Forente Nasjoners folk", ikke illegitime regimer, og dermed evne å gripe inn når folkemord og forbrytelser mot menneskeheten finner sted innenfor et lands grenser. Rwanda, Srebrenica og Darfur har vist at det er stater, ikke individer, som har vært paktens primære rettighetsbærere.Verdensføderalister ville, i Einsteins og Tennysons ånd, ønske seg en global union av demokratier som sto ansvarlige overfor en velgermasse og derved tjente som garanti for å sikre fred, sikkerhet og individers grunnleggende rettigheter.

Annans reform.

Annans reformforslag var en pakkeløsning bestående av et "kollektivt svar på kollektive trusler", og vektla alt fra økonomisk utvikling i fattige land, miljø, bekjempelse av HIV/AIDS og forkjøpskrig til FNs rolle i å forhindre terrorisme, kjernefysisk terrorisme i rike land og revitalisering av FNs sekretariat. Mot slutten av Annans tiårsperiode står resultatene fra hans ambisiøse blåkopi for reform igjen som varierte, og bærer i høy grad preg av medlemsstatenes bestrebelser for å nå et minste felles multiplum, snarere enn omveltende reformer.

Suverenitet som ansvar.

Men nettopp når det gjelder suverenitetskonseptet har Annan tatt et prisverdig grep for å sikre et skifte fra den tradisjonelle forståelsen av "suverenitet som kontroll" til "suverenitet som ansvar". I dette ligger nettopp myndigheters ansvar for beskyttelse av individers liv, sikkerhet og grunnleggende menneskerettigheter som en del av suverenitetsbegrepet.Og videre, det internasjonale samfunns "ansvar for å beskytte" og gripe inn ved forsømmelse av dette ansvaret - et prinsipp som ble vedtatt av FNs generalforsamling for et drøyt år siden, men foreløpig kun har retorisk karakter, gitt medlemsstatenes sviktende anvendelse av prinsippet.

Dyster oppfølger.

60 år etter at den unge, idealistiske Tennyson fantaserte om menneskenes parlament, skrev dikteren den dystre oppfølger "Locksley Hall 60 years after". Fylt med pessimisme for fremtiden, var hans illusjon om menneskenes parlament knust. 60 år etter FNs opprettelse og Einsteins håpefulle opprop om reform, er det også lett å peke på institusjonens åpenbare og mange svakheter. Som generalsekretær har Annan likevel gjort en prisverdig innsats for å befeste det konsensusbyggende og legitimerende potensialet FN kan ha. Selv en ideell union av velfungerende demokratier ville ikke, uten alvorlige legitimitetsfølger, kunne gripe inn dersom folkemord, krigsforbrytelser, etnisk rensing eller forbrytelser mot menneskeheten fant sted i totalitære eller mislykkede stater utenfor unionen. Evig fred og universell lov ville bare eksistere innenfor unionen av demokratier.

Verdens vanskeligste jobb.

Stillingen som FNs generalsekretær beskrives som verdens mest umulige jobb, uten en konkret stillingsbeskrivelse og med en verden av forventninger knyttet til den. Innehaveren må forholde seg til en evig avstemning mellom det å være general og å være sekretær - mellom å lede og å administrere - og samtidig forholde seg til stormakter som forventer å ha innflytelse på generalsekretærens valg. Kofi Annans veivalg i 2003 var å gjenopprette organisasjonens relevans i verdens øyne, bl.a. gjennom etterlengtede reformer. Han har valgt å være mye mer enn FNs administrative sjefsekretær, og gjort en visjonær innsats for å forsterke organisasjonens moralske autoritet og relevans under et stadig mer splittet og polarisert klima i verdensorganisasjonen.

Beskytter individene.

Som moralsk aktør og en slags norm-entreprenør har han arbeidet for det syn at FNs normer beskytter verdens individer - ikke forbrytere som sitter ved makten. Når hans etterfølger, Ban Ki-Moon, tar over stillingen som generalsekretær ved årsskiftet, kan man bare håpe at enkelte av disse visjonene for organisasjonen og generalsekretærens rolle tas med i forståelsen av stillingsbeskrivelsen for verdens mest umulige jobb.

Meena Syed arbeider ved den norske FN-delegasjonen i New York. Kronikken representerer hennes private synspunkter.