ET VARSEL. "Dette er et varsel vi må ta på alvor", sa statsminister Stoltenberg i årets nyttårstale. Han hadde funnet en hestehov i desember. Et varsel? Vi har et bilde av Stoltenberg som en mann i front, i flykabiner og førerseter, til nøds med sykkelhjelm, rasende langs Sognsvann, men ikke slik, avdanket i grøftekanten. Det må ha sittet en informasjonsbyråkrat lenger ned i regjeringsbygget og presset hestehoven inn i nyttårstalen. Der Stoltenberg bøyet seg ned og oppdaget det forvillede vårtegn for aller første gang.Så ser han opp og sier: "Vi frykter at noe er galt med været".

Miljøpolitisk månelanding.

Da er det han får øye på månen. Og endelig kan vi forlate stadiet for naturlyriske vardøger. I løpet av noen få setninger har Jens Stoltenberg gjort John F. Kennedys ambisjoner til sine og bekjent seg til den miljøpolitiske månelanding. "Vår visjon er å få på plass den teknologien som gjør det mulig å rense klimagasser."Her er det olje- og energiministeren som taler. Ikke hestehovpoeten og Gaarder-filosofen, men den virkelige Jens Stoltenberg. Finans-teknokraten. "Dette er et stort prosjekt for landet. Det er vår måne-
landing."

På plass i cockpiten.

Hittil har ikke Jens Stoltenbergs miljøpolitiske troverdighet vært mer befestet enn Eivind Reiten og Helge Lunds. Det skal intet mindre enn en månelanding til for å gi ham tillit. (Et lite skritt for Erik Dammann, et langt skritt for Jens Stoltenberg.) Men nå er han på plass i cockpiten. "Det blir et viktig gjennombrudd å få ned utslippene i Norge, og når vi lykkes, tror jeg verden vil følge etter". Dette er store ord. Endelig. Miljøsinken Norge går opp i tet, detroniserer svensker og tyskere og leder en skakkjørt jordklode inn i nye og bedre baner. Slik lyder stormannsgalskap av kjent nasjonalt merke. Det er nemlig ikke typisk norsk å være god. Det er typisk norsk å være best. Landet har alltid hatt vinnerinstinkt. Men miljøkampen har manglet det heroiske moment. Det er blitt for mye hestehov, for lite isbjørn.

Lar oss ikke begeistre.

Intet normalt folk med sine sunne instinkter i behold lar seg begeistre av pelletskaminer og sparedusjer, det vil ha skiflyvningsbakker og nettopp - månelandinger.Så høye mål trenger en nasjonal forankring. Den har statsministeren fått servert som vinteridrettens klimakampanje. Hvit vinter-aksjonen er mer enn en gruppe halvgamle skihelter som har byttet inn anløpne gullmedaljer mot klimapolitiske klistremerker. Ulvang, Skjeldal og Aamodt har tatt selve poenget: Skal rotunden på Løvebakken dreie seg 180 grader, kan det ikke handle om ekstremvær i Karibien eller øyer som blir borte i Stillehavet.Det må handle om oss.
Om Nordmarka, Frønsvollen, Årkvisla, Lysgårdsjordet, Trysil, Morgedal, Gråkallen, Dovre, Svalbard, Grønland, Bjørnøya og Dronning Mauds land.

En slående parallell.

Stoltenberg stiler mot verdensrommet. Han kunne ha nøyd seg med Nordpolen. Og sagt at CO2-rensingen skulle bli vår tids "Fram"-ekspedisjon. Parallellen til Kennedys romfartsprogram er slående. For amerikanere flest var ikke vitenskapen annet enn prosaiske underleverandører til et nasjonalsjåvinistisk kappløp for å slå russerne. Det var astronautene det handlet om.På samme måte var Fridtjof Nansens tokt både en vitenskapelig pionérferd og en heroisk satsing med stormaktsambisjoner. For datidens nordmenn handlet det ikke om å måle temperaturer og lodde havdybder, det var et spørsmål om å overtrumfe svenskene og å plante flagget på Nordpolen. Polfarerne var den tids astronauter, med ski på bena og flaggstenger i nevene. De vekket folkets begeistring og åpnet statskassen.

Sivilisasjonens spydspiss.

Bjørnstjerne Bjørnson hadde beskrevet Norge som selve juvelen blant nasjoner, som "skibakke-løpets skinnende land", definert gjennom sin geografiske beliggenhet ytterst mot "den evige sne". Fridtjof Nansen satte poesien ut i praksis. Intet offer var for stort når landet skulle løfte seg fra Europas nordlige grøftekant og bli selve vinterlandet - sivilisasjonens frosne spydspiss. Gjennom en serie historiske bragder, utviklet i skjæringspunktet mellom heroisme og vitenskap, ble storheten allemannseie. Det toppet seg, med den foranskutte månelanding, da Norges flagg ble plantet på Sydpolen. Roald Amundsen grunnla det mentale kuldeimperiums ytterste koloni og ga hovedstaden navnet Polheim, uløselig knyttet til vinterens hjemland. Slik ga det hvite element Norge fortrinn som våre forfedre visste å utnytte, til egen selvforherligelse, men også til jordens utforskning.

Viste verden vinterveien.

Det er ingen tilfeldighet at en rekke norske byer i disse dager knives om å arrangere olympiaden i 2018. Etter polferdene er dette blitt selve spesialdistansen for norsk vinnerkultur. Siden starten i Chamonix har nasjonen svevd høyt på det sportsjournalistiske motto: "Vi viste verden vinterveien!" Norge foran med verden på slep, helt i tråd med Stoltenbergs nyttårstale.Ennå kan ingen helt forestille seg at det ikke skal ligge snø, enn si at vinteridrettens mangfoldige grener ikke fortsatt skal stå i full blomst elleve år frem i tid. Tanken er nærmest umulig. Den forutsetter et nakent Norge, avkledd vår nasjonale betydning.

Selvbilde som forsvinner.

Klimaendringene rammer ikke bare våre fysiske livsbetingelser. Det er selve forestillingen om oss selv, vårt nasjonale selvbilde som forsvinner i dragsuget. Skal Norge overleve, må vi se hestehoven i hvitøyet og redde vinteren. Egentlig er det ikke mer enn rimelig at jordklodens rikeste land, med sin gigantiske olje- og gassproduksjon påtar seg pionérrollen med å rense klimagasser. Men det er ganske riktig "et stort prosjekt for landet". Utviklingen løper som et hundespann i vill galopp. Det må samles før det kan snus.Valgvindene, i ordets mest konkrete betydning, vil legge grunnlaget for det nasjonale klimaforliket. Når Kjetil André Aamodt kan løfte den miljøpolitiske fane, vil selv Siv Jensen måtte krype ut av sitt aerobic-isolat.

Det moralske ansvaret.

Lenge har Norge solt seg i vinterens stråleglans. Det har vært vår stolthet å vise verden vinterveien. Ikke bare som jordklodens rikeste stat, men i kraft av vår geografiske beliggenhet bærer vi det moralske ansvaret for vinterens eksistens. Den er uløselig knyttet til vår egen identitet.Derfor gjelder det samme ord som for 200 år siden: Enig og tro til snøen faller.