Historie som lærdom.
En historie er alltid unik, den inntreffer et sted til en bestemt tid og erfares av levende mennesker der og da. Å bruke historie som lærdom i en annen tid, et annet sted og for andre menneskeliv er derfor ikke åpenbart enkelt. For å kunne bruke historien som lærdom, må den tolkes og brukes aktivt.Her kommer et forsøk: Kan dagens forestillinger om at det finnes en kollektiv muslimsk mentalitet tolkes i lys av "den kollektive jøden" fra forrige århundre?Holocaust feil referanse.
Norge er på ingen måte sammenlignbart med Tyskland på 1930- og 40 tallet, og muslimenes posisjon i Europa er heller ikke lik den jødene hadde. Men å bruke antisemittismen som referanse er ikke det samme som å bruke Holocaust som referanse. Hitlers Holocaust kan ikke alene forklares som en konsekvens av mange år med antisemittisme.Like fullt kan den negative stereotype oppfatningen av jøder som antisemittismen hadde etablert, være en årsak til manglende motstand mot den nazistiske ideologien. Det er altså ikke det nazistiske samfunnet eller nazismens ideologi, men antisemittismens meningsinnhold, som er mitt sammenligningsgrunnlag.Gis spesielle karaktertrekk.
Antisemittisme betyr hat mot jøder fordi de er jøder. I antisemittismen blir den faktiske individuelle jøde til en innbilt "jøde" med fastlagte kollektive egenskaper som har lite med den levende individuelle jøde å gjøre.Dette er en prosess som ofte preger omtalen av den individuelle muslim i dag. Mistenksomhet grunner ofte i at en muslim simpelthen er en muslim. Uavhengig av nasjonalitet, personlighet, yrke eller andre relevante faktorer, blir altså både jøden og muslimen gitt spesielle karaktertrekk som blir betegnende for en felles mentalitet.Det er i denne kollektiviseringen jeg finner grunn til sammenligning.Min historiske sammenligning har utgangspunkt i antisemittiske tekster, hvor den norske boken "Jøden og Gojim" av Eivind Saxlund fra 1910 utgjør en hovedkilde, og i innvandringsdiskusjonene på nettet, i avisene og innvandringspolitiske bøker som kom ut i 2006. Her er noen eksempler på funn:Undergraver institusjonene.
"De er aktive, vi er passive, de er betænkte, vi er naive. Gud give at vi aldrig maa opleve at Stortinget brænder", skriver Saxlund om jødene. Et fotomanipulert storting med kuppel og halvmåne er logoen til Forum Mot Islamisering. I antisemittismen er jøden en undergraver av legitimiteten til institusjoner som skapte trygghet: Kirken, familien, monarkiet, landsbyfellesskapet og stendersamfunnet.Jøden ble koblet til modernitet og liberalisme. Muslimen er proporsjonalt omvendt en trussel mot dette moderne som vi etter hvert gjorde til "vårt": Sekulariseringen, den individuelle frihet og den likestilte familien.Potensielt illojale.
Etter den russiske revolusjon i 1917 fikk antisemittisk konspirasjon fornyet kraft fra den antirevolusjonære propagandaen der revolusjonen ble tillagt en internasjonal jødisk sammensvergelse - kommunismen er i jødenes hender.Parallellen til overtagelsesmyten i muslimdebattene ligger både frykten for at viktige institusjoner skal undergraves av muslimene og i forestillingen om at de inngår i sterke internasjonale nettverk. I likhet med jøden er muslimen potensielt illojal mot den norske stat.Den seksualiserte mannen.
Der jøden ble fremstilt som latterlig feminin, forfengelig og forfinet, blir muslimen gjort overmaskulin. Enten det er en feminisering eller en maskulinisering, er både jøden og muslimen assosiert med en ukontrollert seksualitet. Jødene ble fremstilt som kåte, halliker eller overgripere.En vanlig antagelse er at den muslimske kvinnen tildekkes fordi menn vil bli farlig kåte om de ser håret, et kne eller en overarm.Behandling av kvinner og barn.
"Deres" behandling av kvinner og barn er også et felles trekk. Polygami, kvinnenes rett til bruk av gudshuset og kvinnenes tildekking av hodet, er sentral tematikk i islamdebattene så vel som i antisemittismen. Jødeguttens slette utdannelse og oppdragelse er i flere tekster en klar parallell til mistilliten som vises muslimske foreldres håndtering av barnas utdanning. Det som er spesielt interessant med negative stereotypier, er at det synes som om idealer fra majoritetskulturen lett skifter ham når de finnes hos "de andre". En sterk familiefølelse er som kjent noe positivt. Like fullt er familiesamhold brukt negativt i en god del omtaler av muslimer. Begreper som klam storfamilie, nepotisme, og edderkoppnett går igjen. Også jødenes familiefølelse ble til en truende form for nepotisme i antisemittisk språkdrakt.Humanismens fravær.
En personlig utviklet og universelt orientert moral ser ut til å mangle hos jøden så vel som hos muslimen. Jødene er preget av intellekt og lydighet for Moseloven, og følelser har ingen plass. Muslimen er preget av autoritetstro og sharia som heller ikke tar hensyn til følelser.Både jøden og muslimen mangler forståelse for individuell frihet, følelser og kjærlighet til naturen.Den naive venstresiden.
Saxlund mener at europeiske land lider av en nasjonal unnfallenhet i forhold til den fare jødene representerer. Og spesielt ansvarlige er de intellektuelle og de venstrevridde. Saxlunds ordbruk er påfallende lik kritikken som den snillistiske venstresiden hamres med i dag.Også i antisemittismen ble liberale og venstreorienterte krefter definert som "jødenes forsvarere" og "naive selvfornektere".Israel og islamisme.
De færreste kritikker av Israel har med antisemit-tisme å gjøre, men fokuset på Israel
har aktivert antijødiske forestillinger som nettopp skaper stereotypier av jøder. På samme vis skaper terrorhandlinger i islams navn stereotypier av mus-
limer.Den individuelle jøde og den individuelle muslim blir i langt høyere grad enn andre "folk" tillagt direkte slektskap med storpolitikken. Konspirasjonsteoriene om både "jøden" og "muslimen" har slik sett næring i dagsaktuelle politiske fenomener.
