1) Bland virkemidlene.

Ordsammensetningen litterær journalistikkklinger i dag selvmotsigende for mange norske boklesere. Skjønnlitteraturen og journalistikken må her dele ansvaret. Førstnevnte med sin opphøyde kunstnermytologi - journalistikken med sin trivielle anti-intellektualisme.Litterær journalistikk respekterer ikke dette skillet, og blander språklige virkemidler fra skjønnlitteraturen med journalistikkens nøyaktighet og fortellerdriv.

2) Begynn med forlagene.

Kompetansehevingen innen litterær journalistikk må begynne i norske forlagsredaksjoner. Ting er i ferd med å skje på denne fronten, og småforlag som Spartacus og Kagge/Stenersen leder an. Men norske forlag har en lang vei å gå. Enhver norsk skribent med et visst navn har opplevd en lang rekke forespørsler som går på yrkesstoltheten løs: "Kan ikke du skrive bok om kjendisers håndverkertabber? Eller ta New York på pulsen? Eller kanskje sette av et par sommeruker til å levere et portrett av Siv Jensen?"Om dette skyldes kortsiktig markedstenkning eller kunnskapsmangel, vites ikke. På samme måte som en datatekniker er oppdatert på det som skjer innen software, skylder en sakprosaredaktør forfatteren å vite hva som skjer innen internasjonal sakprosa. Dette vil også komme leserne til gode.

3) Samarbeid med akademia.

Samarbeid mellom forskningsinstitusjoner og journalister må etableres. Mye av hemmeligheten bak den virkelig gode sakprosaen i USA er systemet med Writers in Residence. I tillegg til drøye ti års research blant fattigfolk i The Bronx tilbrakte Adrian Nicole LeBlanc også et år i motsatt ende av samfunnet - med fellowship fra Yale Law School. New Schools tenketank "World Policy Institute" har for tiden ledende journalister som Paul Berman og David Rieff i stallen.I Norge er et slikt samarbeid utenkelig. En viktig forklaring er akademias tradisjonelle skepsis til journalister. Like viktig er den fordummende anti-intellektualismen som fremdeles preger mye av den norske journaliststanden. Norsk litterær sakprosa vil tjene enormt på at skillet brytes ned.

4) Les bedre litteratur.

"Faglitterært forfatterstudium" bør skifte navn til "Forfatterstudium for sakprosa", og åpner opp for litterær journalistikk. Studiet er i seg selv et prisverdig prosjekt. Men: Pensumlisten består i dag av ørkesløse lærebøker av typen "Tekst i tale og skrift". Innføring i tekstarbeid fra folk som aldri har skrevet en god setning, langt mindre fortalt en god historie i skrift.Ved lignende amerikanske læresteder nærleser studentene George Orwells "Hyllest til Katalonia" og John Reeds "Ten Days That Shock the World". Les og døm selv hva du blir mest inspirert av.

5) Lær av skriveskolene.

Journalistikk og dokumentarisme må integreres på de skjønnlitterære skriveskolene. Selv om skillet mellom skjønnlitteratur og sakprosa på mange måter har brutt sammen, hviler skriveskolene på ideen om at poesien og skjønnlitteraturen står over andre skriveformer. Samtidig har skriveskolene kompetanse også litterære journalister kan lære av. Samtidslitteraturens fokus på "kroppslighet", "prosalyriske naturskildringer" og "familie" blir gjerne møtt med hånlatter fra sakprosafolket.I stedet er journalistikken et sted disse kategoriene kan få mening. Det finnes ingen genremessig grunn til at en norsk litterær journalist ikke skal kunne skrive naturskildringer som Karl Ove Knausgård. Det er bare vanvittig vanskelig.

6) Dyrk tidsskriftformatet.

Den fortellende journalistikken må dyrkes i tidsskriftformatet. Norge mangler journalistiske høykvalitetsmagasiner av typen The New Yorker, Harpers, Atlantic Monthly og Vanity Fair. Derimot har landet en vital tidsskriftsflora.I stedet for å knebles av avisenes markedsdrevne helgebilag bør norske journalister med litterære ambisjoner skrive i tidsskrifter, i tråd med tendensene internasjonalt. Litterære tidsskrifter som Granta og Paris Review satser for tiden stort på reportasjer.

7) Opplys om kopiering.

Kopierer man et utenlandsk bokkonsept, plikter man å opplyse om at det er det man gjør. Litterære dokumentarister i Norge vil alltid hente ideer og konsepter fra andre land.Det er ikke noe galt i at Simen Sætre følger en norsk uteligger gjennom noen måneder etter direkte oppskrift fra Alexander Masters. En ytterligere profesjonalisering av norsk sakprosa gjør at han også opplyser leseren om dette.

8) Sikre økonomien.

Innkjøpsordningen for sakprosa må utvides, med mer spissede genrekriterier, og med øremerkede underkategorier. Utviklingen av denne ordningen er noe av det mest gledelige som har skjedd norsk sakprosa det siste tiåret. I forskriftene fremheves "essays, biografier, reiseskildringer og dokumentarlitteratur" som prioriterte genre. Et av målene med denne vektingen er åpenbart å sikre et økonomisk minstegrunnlag for skribenter uavhengig av akademia. Likevel er det nettopp kjente akademikere innkjøpslisten flommer over av. At Agnar Sandmos "Samfunnsøkonomi"er kjøpt inn, mens Morten A. Strøksnes' "Hva skjer i Nord-Norge?", Joachim Førsund/Egon Holstad "VM: Bobilmemoarer" og nevnte Steen Steensen glimrer med sitt fravær, er pinlig for Kulturrådet.

9) Spiss kriteriene.

"Brageprisen for faglitteratur" bør skifte navn til "Brageprisen for sakprosa", og også her bør kriteriene spisses. På sikt kan man ha som "åpen klasse" kategorien "litterær sakprosa".

10) Overskrid genrene.

Norske journalister må våge mer. Mot er et vidt begrep i journalistikken. På den ene siden må forfattere være villige til å gi avkall på sin privilegerte situasjon og ta større personlig risiko. Det er en grunn til at Åsne Seierstad, tross alt, er landets fremste journalist.Mot er samtidig å kjenne genrekonvensjoner, og overskride dem. En virkelig god litterær journalist blander undergenrer som biografi, memoar og reiseskildring inn i fortellingen. Og som vi vet: Den som våger mest blir best.Modigere litterære journalister vil revolusjonere Bok-Norge.
Kronikken er utdrag fra en artikkel i tidsskriftet Prosa 1/2007