JEG TROR DEM. "Den ubeskrivelige lidelsen" står det som overskrift over artikkelen til Erik Berg (Aftenposten 10. februar). Hans datter ble skutt og drept av kjæresten.

Et bunnløst tap.

Samme overskrift kunne stått over artiklene fra foreldrene til Kristian Hjeltnes, slått ned og drept i Oslo. Smerten må være ubeskrivelig, umulig å sette ord på. De vil kanskje ikke tro meg når jeg sier at jeg tror dem, men jeg tror dem fullt ut. Det er neppe noe som kan ramme sterkere enn drap og mishandling av våre nærmeste. Tapet er bunnløst og følelsene kan neppe formidles fullt ut til andre.Men det er jo nettopp derfor alle svar på dette ubeskrivelige blir så fortvilende umulige. Man kunne doble straffene. Men barna er døde. Det kan ikke gjenopprettes. Man kunne doble på ny, med samme resultat.

Galere og galere.

På en måte er det slik at de aller forferdeligste handlinger er de minst egnede til å bli møtt med straff. Forholdet mellom det redselsfulle som er skjedd, og svaret i form av straff av gjerningspersonene kan aldri bli riktig. Og det blir galere og galere jo verre handlingene har vært. Hvor jernbanesporet endte inne i en av de største utryddelsesleirene under den annen verdenskrig sto en galge. Der hengte de kommandanten. Jeg har aldri kunnet forsone meg med synet. En knekket kommandantnakke, mot millioner av mennesker: Gasset, sultet og pint ihjel.

Galge mot skam.

Hva annet kunne man gjort, spurte mine polske kolleger, leiren lå i det nåværende Polen. Jeg hadde og har ikke annet svar enn at det burde vært laget et gigantisk møte hvor alle som hadde noe å si i denne sak, overlevende så vel som nærstående, kunne vitne om hva som var skjedd. Kommandanten måtte få svare, om han kunne og ville.Så måtte administrator av møtet si sin mening. Mitt håp er at han ville si omtrent som følger: Det du har gjort, hr. kommandant, det er så forferdelig at det ligger utenfor den menneskelige fatteevne. Det kan ikke gjenopprettes, men heller ikke gjengjeldes. Gå herfra i skam.

Oftest benådning.

Senere er det nettopp dette man har gjort i Sør-Afrika. Man laget utallige sannhetskommisjoner hvor de forferdeligste handlinger ble blottlagt. Vitne etter vitne sto opp og fortalte hva de eller deres nærmeste hadde gjennomgått. Gjerningspersonene var til stede. Om de hadde lagt alle kort på bordet, kunne de som oftest regne med å bli benådet.Ettertiden har påvist mange skrøpeligheter i sannhetskommisjonenes arbeid. Men sammenlignet med alternativet, endeløse rettsprosesser og betydelig fare for en blodig borgerkrig, kan Nelson Mandela og erkebiskop Desmond Tutu se med stolthet på sitt verk.

Forsøke å forstå.

Det forferdeligste kan ikke gjengjeldes. Men vi må, så godt vi makter, forsøke å forstå hva som skjedde. Jeg har i dialogen omkring Kristian Hjeltnes, ungdommen som ble slått ned og døde en natt i Oslo, pekt på konfliktrådene som en mulighet. Ikke for at gjerningspersonen skal få vise at han er lei seg. Jeg er fullstendig enig med guttens mor (Anne Grete Orlien i Aftenposten 6. februar) at dette ikke er nok. Men jeg er helt uenig med henne i at konfliktråd ikke kan brukes i saker som dette.

Forferdelse og forargelse.

Ett eller flere møter i konfliktråd, helst stormøter, gjør det mulig å få opp langt mer enn i en vanlig straffesak. Man kan få tydeliggjort hvordan alle de viktige personene i et slikt drama ser og føler i forbindelse med hendelsene. Det forferdelige i handlingen kan i det minste bli forsøkt beskrevet av alle som mener seg berørt i den dreptes krets.Men den samme forferdelse, og også forargelse, vil også kunne rettes mot gjerningspersonen fra hans eller hennes egen krets, om en slik krets finnes. Om en slik krets ikke finnes, sier det spesielt mye om forøverens situasjon.

Kan ta opp alt.

I den straffende rett er man nødt til å se bort fra mange forhold knyttet til gjerning og gjerningspersoner. Likhet er et så viktig hensyn at spesielle forhold kan bli avvist. Heldigvis.Men konfliktrådene skal ikke utmåle noen tilsiktet lidelse. Også heldigvis. Det gjør det mulig å ta opp alt, ikke avskjære noe, men holde på helt til partene synes nettopp alt er sagt, - med ord eller følelser.

Rett og galt i samfunnet.

Mange bør få være til stede under slike saker i konfliktråd, i det minste alle med en eller annen tilknytning til hendelser eller parter. I praksis vil slike møter kunne bidra til den store sivile diskusjonen om hva som er rett og galt i samfunnet, og spesielt hvor galt det gale er.Den tilsiktede lidelsespåføring er ikke det eneste redskap for å få gjenopprettet krenkede verdieR. De kan også avklares og gjenreises gjennom drøftelser blant kloke, vanlige mennesker.

Noen vil ikke våge.

Men tro ikke at dette er lette møter, for den eller dem som har gjort noe forferdelig. Pinefullt, men ikke en tilsiktet pine. Noen vil ikke våge å møte dem de har krenket i møter som disse. Langt heller vil de gjemme seg bort i domstolens fjernhet og fengselets isolasjon.Noen ofre, eller noen i kretsen rundt offeret, vil heller ikke kunne tenke seg direkte møter med personer som har skapt så meget lidelse. Men det ville være en stor fordel, også for pårørende, om konfliktråd i det minste ble forsøkt anvendt i alle saker.

Noen til domstolene.

Hvor staten mente mer måtte skje, måtte disse sakene, etter å ha vært i konfliktråd, gå videre til straffedomstolene. Men mer var likevel skjedd enn det helt utilstrekkelige som kan nås gjennom straffesakenes nødvendigvis langt stivere former. Fortvilelsen hadde i det minste fått noen ord og følelser en tydelig plass. En slik tilleggsstraff ville bli sett i sammenheng med det som hadde foregått i konfliktrådet.Økt bruk av konfliktråd gjør det mulig å gjenreise respekten for verdier som er krenket, og det uten å krenke andre viktige verdier i samfunnet vårt. Økte straffer er ikke den eneste mulighet.

Klare svar finnes ikke.

Det er fint at pårørende har tatt initiativ og stått frem så klart som de har gjort i denne debatten. Det er de store problemene om straff som her er blitt reist. De ubeskrivelige lidelser, og samtidig en tydeliggjøring av at klare svar ikke finnes. Tungt, men viktig å forsøke å forstå. Underlig forresten, at ingen filosof, heller ingen teolog, har meldt seg i disse forsøk på å møte de vanskeligste spørsmål.Driver de ikke med problemer om det forferdelige i sine fag?