USYNLIGGJORT. Norge har et godt utbygd tilbud: Svangerskapsoppfølging, fødselsforberedende kurs, samtaletilbud, mangfold av fødetilbud og tallrike spedbarnskontroller. Jeg har opplevd at også jeg, i tillegg til min datter og kone, av flere er blitt møtt på en god og profesjonell måte. Når jeg likevel ikke er fornøyd, klarer jeg ikke helt å riste av meg mistanken om at det er meg det er noe galt med.

Grunnleggende varhet.

Etter å ha fulgt tett opp min nå to år gamle datter, fra mammas mage, gjennom fødsel og babyperioden, har jeg utviklet en varhet overfor helsesøstre, barnepleiere, leger, fysioterapeuter og jordmødre.Man vet aldri når neste stikk kommer, eller rettere sagt, når det blir signalisert:"Hva gjør du her?" eller "Det er mor vi vil prate med!"

Irrasjonell, empatisk klump.

På flere måter toppet det hele seg ved fødselen, hvor vi for øvrig ble godt ivaretatt. Som veldig mange andre fedre var jeg med på fødselen, som opplevdes som en thriller med lykkelig slutt. I etterkant kan jeg se at det var udramatisk, men der og da var det annerledes.Etter å ha kommet over sjokket over at barnet var ute, etter å ha klippet navlestrengen, sett at barnet var ok, sett at mor var OK, smeltet jeg til en eneste stor irrasjonell, empatisk klump. Det var fantastisk å se at barnet fant puppen selv, at hun lagde trutmunn når far lagde trutmunn, kjenne ærefrykten ved å ha det nye livet rett på kroppen mens mor hvilte ut.

"Kari Bredesens datter".

I denne tilstanden måtte jeg se to ganger på navnebåndet som barnepleieren kom med. For der sto det "Kari Bredesens datter". Jeg kunne ikke tro det var sant, har ikke jeg vært med på dette?Er hun ikke like mye min datter? Det må være begått en feil, vi er gift og bor sammen. Hvorfor står det ikke Kari og Ole Bredesens datter? Den første skriftlige bekreftelsen på hvordan det offentlige betrakter vår familie var ingen feil, men blå håndskrift.

Hvem barnet tilhører.

Jeg ville ikke overfor meg selv eller omgivelsene være smålig og fokusere på en liten lapp på armen til min datter - så jeg skjøv det bort. Men både før og etter dette har jeg fått mange tilsvarende bekreftelser på hvem barnet tilhører. Listen er lang. Stort sett alle brev fra offentlige instanser rettes til mor, for å nevne noe.Listen står i motsetning til den tverrpolitiske satsingen på farskap og fedrepermisjon. Egen foreldrepermisjon for fedre har vært en suksess. Selv om mennenes andel er liten sammenlignet med hvordan kvinnene tilgodeses, er det politiske miljø opptatt av å få med seg fedrene.

Seks ukers permisjon.

Bondevik-regjeringen brukte 250 millioner kroner på å utvide fedrekvoten med en uke. Sist år brukte Stoltenberg-regjeringen like mye penger på en ytterligere forlengelse med en uke, slik at vi er oppe i seks ukers fedrepermisjon. De er villige til å bruke penger, for det er viktig å få fedrene inn i barneomsorgen på et tidlig tidspunkt, både for barn, far og mor. Dette politiske budskapet har de ansatte i barsels- og spedbarnsoppfølgingen, for min del, klart å få moderert betraktelig.

En gåtefull invitasjon.

Det startet tidlig. Som den engasjerte far jeg er, analyserte vi frem og tilbake om det var meningen at jeg skulle være med på svangerskapskontrollene eller ikke. Vi forble usikre, så min kone gikk alene og loddet situasjonen. Vi ville ikke presse far på. Men etter at jordmor, gjennom mor, hadde purret gjentatte ganger: "Far kunne gjerne være med," ble jeg med. Det ble en av de mer selsomme opplevelsene jeg har vært med på. Under hele møtet henvendte jordmor seg konsekvent til mor, som om jeg ikke var der. Selv på mine direkte spørsmål.

Fra undring til sinne.

Min reaksjon etter møtet utviklet seg fra undring til sinne. Hadde min kone lagt merke til hvordan jeg ble ignorert? Hvorfor hadde jordmor bedt meg komme?Der og da var jeg på god vei til å utvikle hardere hud til å ta imot stikkene fra barsels- og spedbarnsoppfølgingen. I etterkant har situasjonen fått meg til å tenke at det ikke nødvendigvis bare var en enkelt fedreblind jordmor jeg møtte, men et større problem.

Fedre må inkluderes.

Å inkludere fedre krever noe mer enn bare å bestemme seg for å invitere fedre med. Fedre bør inkluderes i en bredere forstand, og mentaliteten må endres. Fedre må inkluderes som en del av det fellesskapet de er en del av.Min erfaring er at svangerskaps- og spedbarnsoppfølgingen opererer med en medisinsk mor/barn-definisjon av det å få barn, med mors psykologi som eneste tillegg. Sertifiseringen av mor/barn-vennlige sykehus understreker dette. Men for alle foreldre jeg kjenner, er det å få barn et opplevelses- og erfaringsfellesskap.Innstillingen til de kommende foreldrene vi møtte på det fødselsforberedende kurset i regi av sykehuset, var også fellesskapsorientert. Vi førstegangsforeldre var som tørre svamper, klare til å suge til oss alt. Vi regnet med kunnskapsrike kursholderne.Det fikk vi. Det var for mye å håpe at kursholderne også speilet at halve salen var menn, og kommende fedre.

Skal gjøre jobben.

Det som var mer overraskende, var den fedrefiendtlige tonen. I en diskusjon om smertelindring dristet en av fedrene seg frempå med et synspunkt. Det ble raskt rettet på av jordmor: "Fedre har ingen forutsetninger for å mene eller si noe om smertelindring. Det er mor, jordmor og livmor som skal gjøre jobben." Så mye for å være et informert medlem av et fellesskap. Resten av dagen ble de forsiktige bidragene fra oss kommende fedre effektivt dempet med latterliggjøring.

Kunne vært verre.

Etter kurset var jeg velinformert, og desillusjonert, om hvor jordmorstanden mente jeg hørte hjemme. Men det kunne vært verre. Det kunne vært slik noen venner av meg nylig opplevde. I deres bydel var det utelukkende mødre som fikk tilbud om fødselsforberedende kurs. Bydelen har en høy andel innvandrere, og bydelens begrunnelse var at menns tilstedeværelse ville gjøre det vanskelig for mange innvandrerkvinner å komme. Resultatet for mine venner var at far opplevde seg stengt ute og mor ble effektivt fratatt noen å dele informasjon og kunnskap med, noe hun hadde ønsket. Er personer i svangerskaps- og sped-
barnsomsorgen så redd for å fornærme mødre uten partner, eller skulle tilpasse ulike familiemønstre, at fedre flest blir nedprioritert?Når ca. 95 prosent av barn fødes inn i familier med både en far og en mor, er det i så fall et paradoks.

Å bli en god far.

Det er kanskje ikke jeg som er problemet. Jeg forventer ikke å være hovedpersonen eller stå i begivenhetenes sentrum. Jeg takler utmerket å være en støttespiller, men jeg vil tas med. Kanskje har jeg god grunn til å bli såret og sint. For det å bli en dyktig mor eller far skjer ikke i vakuum. Det handler om å lære av andre, diskutere erfaringer, bli lyttet til, få tildelt roller og få eierskap til en oppgave. Jeg har vært fornøyd med mye, men når nøkkelpersoner ikke anser at jeg som far er med på laget, er det ikke godt nok.