MISTENKSOMHET. Og det er mulig å bygge det. Første steg er å rydde den gjensidige mistenksomheten av veien. De tre tidligere samarbeidspartiene må behandle Frp med respekt, og Frp på sin side må vise at partiet er til å stole på. Alternativet er at partiene fortsetter å se på hverandre som karikaturer.

Alle må med.

Frp og Høyre har bare hatt flertall på en eneste meningsmåling av rundt 1200 som er tatt opp de siste 20 årene. Sammen med Venstre har partiene bare hatt flertall et fåtall ganger, og på de fleste målingene har KrF en sentral nøkkelposisjon.Følgelig er et rent Høyre-Frp-samarbeid urealistisk. Dessuten er det også en strategisk bommert.

Både til høyre og venstre.

Sentrumspartiene har kommet for å bli, og kan samarbeide både til høyre og venstre. Aps mål er en klar todeling av norsk politikk med en "høyreside" bestående av Frp og Høyre, mot de andre fra SV til KrF. På sikt vil det låse både Høyre og Frp i en mindretallsposisjon, og sikre at ingen av partiene får regjeringsmakt i overskuelig fremtid. Et rent Frp-Høyre-samarbeid er også et galt politisk veivalg. Ikke fordi det vil være for langt til høyre. På mange områder kunne en allianse av Frp og Høyre vært bra for Norge. Partiene kunne modernisert offentlig sektor, innført mer valgfrihet og senket skatter og avgifter.Men på en rekke sentrale områder vil et slikt alternativ være blottet for en liberal profil.

Det verste i hverandre.

Jan P. Syse sa en gang at Høyre og KrF får frem det beste i hverandre. Jeg er fristet til å si at Høyre og Frp alene vil bringe frem det verste i hverandre. Et slikt alternativ risikerer å bli uliberalt i innvandringspolitikken, ved å stramme kraftig inn på antallet mennesker som får komme til verdens rikeste land. Når det gjelder personvern og rettigheter, vil batongfløyen i Høyre hente styrke fra Frps jag for flere fullmakter til politiet. I miljøpolitikken vil industrien alltid vinne på bekostning av miljøet.

Handel og bistand.

I internasjonal politikk vil veien gå mot mer handel, men ikke mot økning av fornuftig bistand som virkelig hjelper verdens fattigste. Alternativet vil bli for statsvennlig på bekostning av det lokale selvstyret, og for teknokratisk i spørsmål om etikk og bioteknologi. For å nevne noe. Med slike fremtidsutsikter er det ikke merkelig at Høyre har gjort det til sitt prosjekt å bygge et bredt borgerlig samarbeid som inkluderer alle de fire ikke-
sosialistiske partiene. Hvorfor kompromisse?

Insistere på merkesaker.

Hvorfor skal Frp tilpasse seg tre partier som er mindre på meningsmålingene? Det kan like gjerne tenkes at Frp, som ethvert normalt parti, vil insistere på å beholde flest mulig av sine store politiske merkesaker fra opposisjonstilværelsen.Vi må faktisk anta at partiet mener det de sier, og ikke har en agenda i opposisjon og en ganske annen i posisjon hvis vi skal ta dem alvorlig.

Størrelsen trumfkortet.

I regjering vil partiet slåss for å bruke 38 milliarder ekstra fra oljefondet, kutte 9,2 av bistandsbudsjettets 20,7 milliarder og innføre en maksgrense på 1000 ikke-vestlige innvandrere i året. Akkurat som Høyre i 2001 sloss for bedre skole og lavere skatter.Trumfkortet til Fremskrittspartiet i debatten er størrelsen på partiet. De stiller, med rette, spørsmål ved årsaken til at de skal jekke ned standpunktene sine, mens de andre partiene ikke rører seg en millimeter.

Deprimerende konklusjon.

SV var mye mindre enn Arbeiderpartiet da de gikk i regjering, mens Frp på noen målinger er større enn de tre andre opposisjonspartiene tilsammen. Resonnementet høres umiddelbart rimelig ut, men det har en svakhet som gir en deprimerende konklusjon. Politikk er ikke matematikk. Politiske programmer er ikke en samling av standpunkter hvor alle har like stor tyngde. Derfor kan de ikke fordeles formelmessig etter partienes størrelse. Partier har en historie, et selvbilde og en partikultur som har skapt premisser for at noen områder er viktigere enn andre. Noen standpunkter er det mulig å forhandle bort. Andre må partiene tviholde på, hvis ikke samarbeidet skal gjøre ubotelig skade på deres sjel. Hvis Frps viktigste saker går i stikk motsatt retning av de andre partienes hjertesaker, er ikke et samarbeid mulig. Da er den politiske avstanden faktisk for stor, og en bred ikke-sosialistisk regjering er et dødfødt prosjekt.

Et borgerlig prosjekt.

Forutsetningen for et vellykket samarbeid på ikke-sosialistisk side, er at man kan finne sammen i et borgerlig prosjekt. Regjeringen som sitter har ikke vært venstreradikal, men den er sosialistisk.Dens viktigste politiske mantra er å styrke "fellesskapet", og i sosialdemokratisk tradisjon betyr det staten og offentlig sektor. Denne statsfetisjismen kolliderer med viktige deler av borgerlig tradisjon og får en rekke politiske utslag som opposisjonen samlet er imot.

Fellesskap og offentlig sektor.

Regjeringen prioriterer kortsiktig utgiftsvekst fremfor investeringer i fremtiden, som kutt i forskning og høyere utdanning. Regjeringen har tilsynelatende allergi mot private løsninger, og nedprioriterer frivillig arbeid. Regjeringen øker skatter og avgifter for vanlige folk, selv i en tid med rekordinntekter på statsbudsjettet.Alt i alt sentraliserer denne regjeringen mer makt i politikken, i stedet for å spre den til enkeltmennesker, familier og lokalsamfunn. En borgerlig kritikk må rettes mot at regjeringen setter likhetstegn mellom fellesskap og offentlig sektor.

Snu samfunnets pyramide.

I en slik kritikk vil betoningen variere, men det går en felles linje mellom standpunktene: De offentlige A4-ordningene styrkes på bekostning av enkeltmennesker og frivillige fellesskap. Og her er vi ved en avgjørende kjerne, en spire, for et borgerlig politisk prosjekt:Gradvis å snu samfunnets pyramide og gi mer frihet og ansvar til institusjoner og enkeltmennesker utenfor politikken.

Deler borgerlig utgangspunkt.

Det finnes nok ideologisk og politisk fellesgods mellom de fire partiene til at de burde finne sammen i regjering. Partiene deler et borgerlig utgangspunkt i synet på det enkelte menneske som utgangspunkt for politikken, og dermed en politikk som vil flytte mer makt og innflytelse fra det politiske apparatet til enkeltmennesker, familier og bedrifter.Men regjeringssamarbeid kan ikke simpelthen vedtas. Det må vokse frem. Høyre har sendt en klar samarbeidsinvitasjon. Nå er det opp til Fremskrittspartiet å svare. De må legge frem klare ambisjoner for hva de vil i regjering, i det minste antyde på hvilke områder kompromisser er tenkelige eller utenkelige.

Frp må velge.

Den eneste regjering som noen gang kommer til å føre en ren Frp-politikk består av bare ett parti, og det er Frp. Partiet kan ikke ri to hester samtidig frem mot 2009: De kan ikke gå til valg på en politikk som gjør samarbeid umulig, samtidig som de inviterer andre med i regjeringskontorene. Hvis vi skal bygge et reelt alternativ til de rød-grønne, er det umulig å velge mellom både-og.Det er enten-eller.
Kronikken er en forkortet utgave av en artikkel i Samtiden 1/2007.