En ny Russlands-politikk

STOPP PENGESTRØMMEN. Tiden er moden for en endring i norsk Russlands-politikk. Pengegaver er ikke lenger et relevant virkemiddel overfor våre naboer i øst. Dagens Russland bør behandles som en hvilken som helst annen stat av våre utenriksmyndigheter.

TRE MILLIARDER. Siden starten av Barentssamarbeidet i 1993 har Norge bidratt med omkring tre milliarder kroner til ulike samarbeidsprosjekter i Russland. Den største utgiftsposten i dette komplekset har vært handlingsplanen for atomsaker i Nordvest-Russland, som alene har lagt beslag på omkring en milliard kroner.

En helt annen økonomi.

Et bilde av Russland som et land med brukket rygg ligger til grunn for mye av denne satsingen. I 1994 var dette bildet i stor grad korrekt. Tilstanden i russisk økonomi er i dag en helt annen enn den var i 1994, eller for den saks skyld på det siste lavmålet høsten 1998.Det er primært stabilt høye olje- og gasspriser som har gitt det russiske samfunnet et robust økonomisk fundament. Andre faktorer, som et sterkt sentrum med et klart politisk prosjekt, har også bidratt.

Initiativ følges av penger.

Endringene i de russiske forutsetningene er i liten grad reflektert i den norske strategien overfor Russland. Norske bidrag til ulike samarbeidsprosjekter er fremdeles betydelige, og mange norske aktører synes fremdeles å mene at initiativer overfor Russland skal ledsages av penger.Et raskt sveip over de mange prosjektene som har funnet sted i regi av Barentssamarbeidet forteller oss at risikoen for å mislykkes er høy. Riktignok har aksepten for mislykkede prosjekter vært stor, idet man har sett på kontaktflatene på tvers av grensene i regionen som positive i seg selv. Spørsmålet er om disse kontaktflatene etterhvert kan opprettholdes uten at de smøres med norske kroner.

Støtte virket mot sin hensikt.

Som nevnt er det samarbeidet innenfor atomsikkerhet som har fått mest oppmerksomhet og som har kostet mest. Også her kan graden av suksess diskuteres. Den norske støtten til økt sikkerhet ved atomkraftverket på Kolahalvøya har vært uttrykkelig betinget av at de russiske eierne skulle ta sikte på å fase ut reaktorene.Da den eldste reaktoren ved kraftverket nådde sin prosjekterte levealder - 30 år - i 2003, ble den gitt lisens for forlenget drift frem til 2008. En hovedbegrunnelse var at blant annet norske bidrag til økt sikkerhet gjorde den skikket til videre kraftproduksjon.

Sørge for seg selv.

På den ene siden ser man her at den norske assistansen kan ha hatt motsatt effekt av det man ønsket: Forlenget levetid av atomreaktoren. På den andre siden kan man argumentere for at de norske investeringene har bidratt til en sikkerhetsstandard ved Kola atomkraftverk som ellers ikke ville ha eksistert.Spørsmålet i dagens situasjon er om man bør kunne vente at Russland selv sørger for tilfredsstillende sikkerhet ved sine atomkraftverk.

Betaler, men begrenset innsyn.

En annen sentral del av atomhandlingsplanen har vært samarbeidet mellom Russland, USA og Norge - etterhvert også Storbritannia - om sikring av forsvarsrelaterte kilder til atomforurensing (AMEC). USA og Norge nedtonet i fjor høst sin deltagelse i samarbeidet, men Norge er fremdeles en viktig bidragsyter. Mye av arbeidet har vært preget av begrenset innsyn for de vestlige finansieringskildene, all den tid det her dreier seg om russiske militære installasjoner.Likevel har man altså oppfattet det som verdifullt å videreføre arbeidet, også fordi kontakten mellom den russiske nordflåten og norske aktører har blitt oppfattet som viktig.

Mektig stormakt er ambisjonen.

Samtidig som dette arbeidet pågår, får vi vite at Russland øker sitt forsvarsbudsjett med hele 23 prosent fra i fjor, og har ambisjoner om å fremstå som en mektig stormakt som ikke lar seg pille på nesen, slik forsvarsminister Ivanov nylig ga uttrykk for. Er det hensiktsmessig for Norge å opprettholde pengeoverføringer til et land som ser seg i stand til å være til de grader offensivt i utbyggingen sine væpnede styrker? Ingjerd Kroken, en sentral medarbeider på den norske siden av AMEC, ble nektet innreise til Russland nylig, uvisst av hvilken grunn. Den uklare russiske håndteringen av denne saken er påfallende. Lite eller ingenting tyder på at Russland her ønsker å blidgjøre norske bidragsytere.

Ingen vesentlige resulater ennå.

Den langvarige norske innsatsen for å begrense forurensingen fra nikkelproduksjonen i grensebyen Nikel har foreløpig ikke gitt substansielle resultater. Man kan snart sammenligne nikkelsaken med de endeløse forhandlingene om Gråsonen i Barentshavet.Det er nå omkring 17 år siden Syse-regjeringen satte 300 millioner kroner til side for å gjennomføre en omstrukturering av driften ved verket. Ulike hindre, de fleste av dem russiske, har stått i veien for igangsettelse av prosjektet. Det hevdes nå at arbeidet er i gang.

Støtter milliardbedrift.

Dette skjer til tross for at forutsetningene for prosjektet har endret seg radikalt. Nikkelverket er nå en del av det privatiserte konsernet Norilsk Nickel som i 2005 kunne vise til et overskudd på omkring 15 milliarder kroner. Penger finnes, og altså ikke bare i den russiske statskassen.Slik sett er det lite som tyder på at det er økonomien som står i veien for at nikkelverket rekonstrueres. Derfor, og fordi Norge i dette tilfellet har en god sak i og med at utslippene også påvirker norsk territorium, kan man tenke seg at et rent politisk press ville vært mer effektivt.

Skeptiske partnere.

Mange russiske aktører synes å ville nedtone vestlig engasjement i interne russiske anliggender. Bismaken av bistand i norske samarbeidsprosjekter er for mange tung å svelge. Noen russiske aktører har dessuten hevdet at det primære siktemålet med det vestlige engasjementet er å få tilgang til sensitiv russisk informasjon. Dette gjelder særlig innenfor de militære samarbeidsområdene.Også i sivile prosjekter er skepsisen til vestlig hjelp utbredt. Det avtegner seg et klart bilde av at flere og flere russere opplever vestlig assistanse som nedverdigende og unødvendig, til tross for at norske aktører insisterer på å definere sitt engasjement i Russland som samarbeid og ikke bistand.

Evne til endring.

Behovet for å assistere det raserte postsovjetiske området var i en periode påtrengende, og norske myndighetenes mange og raske tiltak for å få til dette har vært nødvendige og vitner om en tidvis imponerende handlekraft. På kort tid etablerte man en lang rekke samarbeidsarenaer som vil ha stor verdi i mange år fremover. Nå er det igjen tid for norske myndigheter til å vise evne til endring i takt med de nye forutsetningene.Samarbeidet med Russland de siste 15-20 år har gitt deler av det norske byråkratiet stor innsikt i russiske samfunnsforhold. Denne ekspertisen kan og bør brukes for å styrke samarbeidsflatene med det nye Russland, på nye premisser.

Klarer seg på egen hånd.

Det nye Russland vil ikke og bør ikke oppfattes som et land med brukket rygg. Visst finnes det interne problemer i helsevesen og omsorgssektoren forøvrig, og miljøproblemene er i høyeste grad aktuelle fremdeles.Det er nå tid for at norske myndigheter tar innover seg at Russland selv ønsker, og ikke minst må ventes å ha, evne til å håndtere disse problemene på egen hånd.

Velkommen til Aftenpostens debatter!

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Siste fra seksjon

Mest lest meninger

Feighetens hus

Det politiske Norge vil tvinge fredsprisvinner Dalai Lama til å gå bakveien når han skal gjeste Stortinget. Det er så ynkelig at det kan bli farlig.

«Avinor gir bort passasjerenes penger»

En stat i staten. Avinor er på tynn, tynn is når det ettergir litt av passasjeravgiften – og gir pengene til flyselskapene.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer