KAN FÅ INNSYN. Norske journalister kan, om de vil, få innsyn i miljøeffektene ved all privat og offentlig virksomhet. Gjør de det? Nesten aldri.Innsyn i Rune Rudbergs sexliv, derimot, det er saker. Hans "hete sex med hemmelig kjæreste" var hovedoppslag i landets største avis for to uker siden, fulgt opp med kommentarer fra PR-ekspert ("- Sex-bildet er bra for Rune") og VGs sjefredaktør Bernt Olufsen ("- Det må i så fall være hvis all PR er god PR"). Avisen hadde fem journalister i arbeid med denne saken noen dager i februar.

Et utmerket redskap.

Det er omtrent like mange som de siste tre årene har brukt miljøinformasjonsloven til å grave opp gode miljøsaker. Loven pålegger private og offentlige virksomheter å svare på miljøspørsmål, og er et utmerket journalistisk redskap: Hvilke norske importører selger møbler laget av tropisk regnskog? Hvor mye øker støyen når den militære flyplassen på Rygge åpner for sivil trafikk? Finnes det hormonforstyrrende kjemikalier i bleier og barnesminke?

Andre har spurt.

Disse spørsmålene har loven tvunget frem svar på, men det er ikke journalister som har spurt. Forbrukermyndigheter, miljøorganisasjoner og privatpersoner bruker miljøinformasjonsloven mer aktivt enn den yrkesgruppen som får betalt for å stille kritiske spørsmål.Med et par hederlige unntak, har journalister nøyd seg med å omtale lovens virkeområde og - paradoksalt nok - intervjuet eksperter som mener den ikke benyttes nok. Men bruke den selv, i undersøkende miljøjournalistikk? Det har knapt skjedd.

Fem glemte saker.

En jury ledet av journalistikkprofessor Guri Hjeltnes, har på oppdrag av fagbladet Journalisten satt opp en liste med fem saker mediene glemte - eller "forhold av betydning for norsk offentlighet, men som befolkningen i liten grad er blitt informert om av mediene".Og selv om klimaproblemene har fått mye oppmerksomhet, mener juryen at mediene glemmer miljøet de praktisk talt står midt oppe i. Hvor mye gift er det i trykksverten til Aftenposten?

Miljøinformasjonsloven.

Øverst på juryens liste står miljøinformasjonsloven. Siden den trådte i kraft 1. januar 2004, er loven omtalt 28 ganger i ti av landets største papiraviser. De samme avisene - Adresseavisen, Aftenposten, Bergens Tidende, Dagbladet, Dagens Næringsliv, Dagsavisen, Fædrelandsvennen, Klassekampen, Nordlys og VG - har i samme periode skrevet 3832 artikler om John Carew. Men så er det da også 540 medlemmer i Norske Sportsjournalisters Forbund. Det som en gang het Foreningen Norske Miljøjournalister avgikk en stille død for fem-seks år siden. Hvor mange journalister i allmenne medier har miljøsaker som sitt hovedansvar? To? Fem? Kanskje ti? Det er uansett mange ganger flere som skriver om kjendiser - om hvor Britney Spears var forrige helg, om hun hadde hår på hodet eller truse under skjørtet. Ikke engang de som skriver slikt, påstår at dette er viktige saker. Og der stopper debatten om vesentlighetskriteriet i norsk journalistikk.Alle sier seg enige i at kjendissladder er uvesentlig, så går de tilbake til jobb og fortsetter som før.

Delelinjen mot Grønland.

Men utenriksreporterne, da? De får vel med seg det vesentlige? Som oftest gjør de det, men bare en håndfull av dem registrerte at Utenriksdepartementet i fjor inngikk avtaler som gjorde Norge større. Et område på 150 000 kvadratkilometer ble regulert med en ny delelinje mot Grønland, mens Norge ble tilkjent 55 000 kvadratkilometer av det såkalte Smutt-havet i en enighet med Island, Færøyene og Danmark. Avtalene gir Norge større råderett over ressurser i havet og på havbunnen.Det gikk de fleste medier - inkludert noen av de ti nevnte avisene - hus forbi.

Et par journalister.

- Skal jeg oppsummere hva jeg har gjort som utenriksminister, kommer dette høyt opp, sier utenriksminister Jonas Gahr Støre til fagbladet Journalisten. Han har registrert "et par journalister som har gjort dette til sitt spesialområde".Hvilket gjør de nye delelinjene til enda en sak mediene glemte. Det samme mener juryen om Leger Uten Grensers liste over de ti mest underrapporterte humanitære krisene i 2006. De fikk litt oppmerksomhet i forbindelse med fjorårets TV-aksjon, men er siden overdøvet av bombesmell og storpolitikk igjen.

Forfølgelse og diskriminering.

Enda lenger inn i medieskyggen ligger ifølge juryen problemene som kristne mennesker opplever med forfølgelse og diskriminering i muslimske land. Hvorfor er det bare Vårt Land og andre kristne publikasjoner som skriver om dette?Den kristne befolkningen i Midtøsten blir mindre for hvert år som går. Mange velger å emigrere, fremfor å bli værende i religiøs undertrykkelse. "For truede minoriteter er offentlig omtale og oppmerksomhet i mange tilfeller den beste beskyttelse de kan få", skriver juryen i sin begrunnelse for hvorfor også dette er en sak mediene glemte.Men redaktører skyr tolkninger av sitt samfunnsoppdrag som innbefatter omsorg for utvalgte truede minoriteter. Ingen skal fortelle dem hva eller hvem som fortjener oppmerksomhet. Mot slike forsøk på å "styre mediene" står redaktørene samlet. Som en konsekvens av dette, nøler de også med å kritisere hverandres redaksjonelle beslutninger.

Uten debatt . . .

Derfor kan sexbilder av Rune Rudberg og sykdommen til en programleder på TV 2 være hovedoppslag i VG to påfølgende dager, uten at det vekker offentlig debatt. "Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle", heter det i Vær Varsom-plakaten.

Kobling tekst/reklame.

Medieforsker Ivar Andenæs la høsten 2005 frem en rapport om redaksjonelle temabilag i nordnorske aviser. Andenæs fant utstrakt kobling mellom tekst og reklame: De som annonserte i bilagene, fikk positiv redaksjonell omtale som takk. Noen steder ble sogar journalister utlånt til markedsavdelingen for å skrive pent om annonsørene. Alt sammen i klar strid med pressens etiske regelverk for tekstreklame.Man skulle kanskje tro at ramsalt forskerkritikk av den etiske standarden i en nordnorsk næring fikk bred omtale i lokalavisene? Ikke denne gangen, nei.

Hvem betaler journalistikken?

Akkurat nå pågår en debatt om tekstreklame i presseorganisasjonene. Hovedspørsmålet er i hvor stor grad man skal akseptere at journalister får gratis reiser av firmaer som vil ha god omtale. Dette er heller ikke noe mediene mener er vesentlig nok til å fortelle sitt publikum om. Men det mener juryen for "Saken mediene glemte". Den har valgt "Hvem betaler for journalistikken?" som det femte "forhold av betydning for norsk offentlighet" som underdekkes av norske medier. Så får vi se om de informerer om det.