TRUES PÅ LIVET. I den lille landsbyen Kanupur i Vest-Bengal tør ingen lenger spille musikk høyt. Bussjåfører i Bajaur i nordlige Pakistan trues på livet hvis de avspiller musikk i bussene sine. Musikk er "u-islamsk", hevder ekstreme religiøse ledere og militsgrupper. Rundt om i verden utsettes musikere for sensur og forfølgelse, ofte i Guds navn. Den internasjonale organisasjonen Freemuse (Freedom of Musical Expression) erklærer 3. mars - i dag - som "Music Freedom Day", og oppfordrer radio- og TV-kanaler, musikkmagasiner og musikkarbeidere verden over til å fokusere på musikksensur og retten til å uttrykke seg gjennom musikk.

Ulike typer sensur.

Freemuse, som har hovedkontor i Danmark, leverer jevnlig rapporter om musikksensur rundt om i verden. Sensuren antar mange former - fra fengsling, enkelte steder også tortur og drap, til svartelisting av musikk og boikott. I enkelte land forfølges musikere for sine politiske eller religiøse holdninger som er i strid med landets regime. Andre steder undertrykkes musikere fordi de representerer en kulturell minoritet, slik tilfelle er med for eksempel kurdiske utøvere i Tyrkia. Mer subtilt er det som gjerne kalles "corporate" sensur eller en markedsøkonomisk begrunnet sensur, der utøvere forhindres i å nå sitt publikum fordi for eksempel plateselskaper, radiostasjoner eller store butikkjeder mener utøveren ikke har bred nok appell eller kan virke støtende for et bredere publikum.

Talibans musikkforbud.

Det strengeste eksempelet på musikksensur i nyere tid finner vi nok under Taliban-regimet i Afghanistan fra 1996 til 2001. Her var all musikk forbudt, det vil si all instrumentalmusikk og all vokalmusikk som ikke var i tråd med Talibans uhyre konservative teologi. Ikke bare utøvelse av musikk, men også lytting til musikk og besittelse av musikkinstrumenter så vel som musikkassetter var straffbart. Fortsatt blir musikere truet på livet av konservative muslimske grupperinger i Afghanistan. Det samme er tilfelle i nordlige deler av Pakistan. Musikere blir truet på livet, og musikkforretninger sprengt i luften av militante muslimske grupperinger.

Men Koranen forbyr ikke.

Det er ikke noe forbud mot musikk i Koranen, og i enkelte muslimske tradisjoner som sufismen, har musikk en svært sentral plass i gudstilbedelsen. Mer ortodokse tradisjoner skiller mellom akseptert musikk (halal), som spenner fra bønnerop og Koran-resitasjon til bryllupssanger, diskutable musikkformer som arabisk klassisk musikk eller folkemusikk, og forbudte musikkformer (haram) med antatt sensuell appell. Tilsvarende skiller vil man finne i ulike kristne tradisjoner. Når de mest hardnakkede konservative muslimske teologer kan forby all musikk utover Koran-resitasjon og bønner, finner de støtte i enkelte tidlige Koran-fortolkninger, som ser musikalsk aktivitet som en parallell til "løst snakk" som omtales i Sure 31:6 (Loqman). Ifølge disse teologene er musikk i beste fall en unyttig handling - det hadde vært bedre med bønn eller produktivt arbeid. I verste fall kan musikk føre sjelen på villspor.

Islamfrykt i Vesten.

I USA og Europa har konservative kristne gått i bresjen for sensur og boikott av genre som heavy metal og rap, slik mange prester fordømte jazzen i begynnelsen av forrige århundre. I kjølvannet av terroraksjonen 11. september 2001 og den etterfølgende kampen mot terror, er mange demokratiske rettigheter blitt tøyd, noe også musikere har fått merke.Mest kjent er kanskje tilfellet med country-gruppen Dixie Chicks, som under en konsert sa de skammet seg over å komme fra samme delstat som George W. Bush. Da en ultrakonservativ gruppe publiserte utsagnet på sitt nettsted, brøt det ut ulike boikottaksjoner. Mange radiostasjoner nektet å spille musikken deres, og CD-er og kassetter med dem ble knust eller kastet i søppelet.

Mistenkeliggjort og overvåket.

En stadig mer tydelig islamfrykt i USA så vel som Europa fører til at muslimske musikere og kunstnere blir mistenkeliggjort, overvåket og får begrensede muligheter til å utøve sitt yrke. Et rykende ferskt eksempel finner vi i vårt naboland Danmark, der Dansk Folkeparti i januar tok til orde for en total boikott av den muslimske hip-hop-gruppen Outlandish. De hadde spilt på en muslimsk konferanse i Canada, der også ekstreme islamister hadde deltatt. Outlandish gjorde seg forøvrig bemerket før jul, da de skulle opptre sammen med Herborg Kråkevik - og med henvisning til sin tro ba henne dekke til skuldrene.

Tensing har vansker.

Heller ikke i Norge er vi ukjent med musikksensur. Også her finnes konservative kristne miljøer og teologer som bekjemper visse musikkformer. Enkelte steder har selv tensingkor problemer med å få synge i sin egen kirke. Fra min egen oppvekst i et kristent ungdomsmiljø husker jeg at det kristne ungdomsmagasinet Ny Horisont hadde en diskusjon om bassgitar kunne tillates i kirken. Som jazzmusiker og prest har ulike kirkelige miljøer gitt meg gode kår, selv om jeg har støtt på visse pussigheter underveis. For eksempel da jeg spilte med Big Chief Jazzband i kirken i Alta, og konserten måtte annonseres med "Eivind Solberg med venner" fordi menighetsrådet ikke tillot jazz i kirken.

Klarinetten på hylla.

Også nordpå, denne gang som prestevikar, ble jeg også bedt om å legge fra meg klarinetten da jeg skulle akkompagnere salmesangen på et gamlehjem. Det var ikke et "kristelig instrument". I rettferdighetens navn skal det også nevnes at jeg har hørt mer radikale teologer og politisk engasjerte uttale seg om musikk som unyttig på en måte som er skremmende lik de ultrakonservative mullaher. Det er også grunn til å sette spørsmålstegn ved Human-Etisk Forbunds praksis med å ikke ville arrangere begravelse der pårørende ønsket sanger av Bjørn Eidsvåg og Leonard Cohen, slik NRKs programpost "Mellom himmel og jord" rapporterte nylig.

Finnes det legitim sensur?

Bare i svært avgrensede tilfeller kan sensur være et legitimt virkemiddel, slik som når musikken oppfordrer til vold mot eller på særlig aggressivt vis hetser enkeltmennesker og utsatte minoritetsgrupper, det vil si der musikken kan sies å falle inn under det som blir kalt for "hate speech". Og man bør selvfølgelig kunne diskutere om enkelte musikkinnslag passer inn i konkrete sammenhenger uten å bli anklaget for sensurforsøk.

"Djevelens verk".

Men når religiøse ledere, om det så er mullaher eller menighetsråd, stempler hele musikkgenre som ugudelige og djevelens verk og setter grenser for utøvere av disse musikkformene, er det en helt uakseptabel begrensning av ytringsfriheten. Som prest og utøvende musiker mener jeg at fundamentalisme og totalitære virkemidler sjelden bygger på sann gudshengivenhet - men på frykt, maktbegjær og ønske om å låse Guds ord fast innenfor en begrenset menneskelig forståelseshorisont.