GODE NORDMENN. Norge i rødt, hvitt og blått! Snødekte landskaper og lekende barn i alle farger gir drømmer om et Vinter-OL som vil forene nasjonen. Samtidig frykter Hallgrim Berg og mange andre de fremmede, spesielt muslimene. Tenk om de ikke alle blir som gode nordmenn?

Flertallet har kontakt.

Aftenposten kunne forleden melde at fire av ti Oslo-folk overhodet ikke har kontakt med ikke-vestlige innvandrere. Javel, så har altså flertallet kontakt med innvandrere. Og ifølge undersøkelsen har hele åtte av ti etniske nordmenn under 30 år jevnlig kontakt med folk fra andre verdensdeler. Jo mere vi er sammen, jo gladere blir vi.Men hvor mye er egentlig voksne Oslo-folk sammen? Hvor mange pleier vennskapelig omgang med sine naboer, uansett nasjonalitet? De sosiale relasjonene endrer seg ikke så lett i voksen alder. Det spiller ikke så stor rolle for dem som vokser opp i Oslo og har slekt og venner her.

Frykten for det fremmede.

For innflyttere, spesielt innvandrere uten nettverk, kan imidlertid følelsen av å stå utenfor fellesskapet lett blir påtrengende. Det blir ikke enklere om frykten for det fremmede skal dyrkes. Manglende kontakt kan sementere fordommer. De fleste innvandrere hverken snyter på skatten eller er voldtektsforbrytere.

Ønsket norske naboer.

En undersøkelse for noen år siden viste at mange innvandrere foretrakk en norsk nabo fremfor en innvandrernabo. Hvorfor skulle det være rart? Innvandrere representerer en rekke ulike nasjonaliteter, religioner, kulturer og mennesker! Det eneste vi har felles, er at vi har flyttet til Norge. Vi ønsker å delta i det norske samfunnet som likeverdige individer.Så hvorfor blir jeg boende i dette landet? Hvorfor flytter jeg ikke bare tilbake til "der jeg kommer fra"? Kongo vil for alltid ha en stor plass i mitt hjerte, men de som anbefaler meg å vende tilbake, kan jo selv forsøke å etablere seg i et krigsherjet land.Jeg er faktisk norsk statsborger, har barn som er født i Norge og har mange venner her, også innfødte nordmenn. Jeg er takknemlig for mye, som et liv uten krig, uten redsel for at mine barn skal bli revet bort, og den ytringsfrihet som gjør at jeg kan skrive innlegg som dette.

Hva skal jeg gjøre?

Men bør jeg dermed bøye hodet i takknemlighet, gi blaffen i at arbeidsmarkedet er vanskelig for mange innvandrere, gi blaffen i at jeg som alenemor sliter med min økonomi, gi blaffen i at ellers pene nordmenn blir ubehagelige mot meg og andre innvandrerkvinner i fylla? Tja, vi elsker dette landet. For en tid siden fikk jeg endelig en ny jobb. En vaskejobb på hotell. En vikarjobb som bare sysselsatte meg et par helger. Gjennom NAV ble jeg så sendt på jobbintervju til en resepsjonsjobb. Arbeidsgiver var overstrømmende positiv og jeg "ville bli kontaktet".

Jeg er ikke syk . . .

Jeg hørte ikke mer. Andre forsøk førte heller ikke frem, og regningene hopet seg opp. Så tilhører jeg da også, ifølge Statistisk sentralbyrå, den største gruppen arbeidsledige, innvandrere fra Afrika. En venninne anbefalte meg sosialkontoret. - Men jeg er ikke syk, jeg er arbeidsfør og vil jobbe! svarte jeg.Til slutt tok jeg likevel den tunge veien til NAV sosial. Der ventet skjemaveldet og krav til dokumentasjon og detaljinformasjon. Det føltes virkelig nedverdigende å være sosialklient - en av dem som er utenfor det gode selskap.Det tok meg tre dager å ordne alle papirer og avtaler for barna, og så skulle hele livet utleveres til en fremmed. Under samtalen fikk jeg klar beskjed om at det kun var midlertidig hjelp å få, og at jeg måtte finne meg en jobb. - Jeg prøver, sa jeg.

Vil videre.

Behandlingen tar ca. to uker, regningene vokser. Det er da jeg tar en viktig beslutning. Jeg orker ikke lenger å være på kontinuerlig let etter nye vaske- og ryddejobber eller annet "negerarbeid", som noen kaller det. Jeg må videre i livet, ta utdannelsen jeg har drømt om: Å bli hudpleier! Jeg kontakter en hudpleieutdanning og tilbys en av to ledige plasser.Den koster ca. 100 000 kroner som kan finansieres delvis ved et lån som skolen tilbyr; utdannelsen er under godkjennelse av Statens lånekasse for utdanning. Det kreves et depositum på ti tusen.

Skaff deg vaskejobb!

Ny kontakt med NAV. Men nei, ingen hjelp å hente til hverken depositum eller utdannelse: - Skaff deg en vaskejobb! Alle jobber skal søkes, var tilbakemeldingen. Men takk i alle fall for husleiestøtte for en liten periode og to tusen til livsopphold for meg selv og tre barn.I svaret sto det "Søker er enslig forsørger for tre barn, hun har ifølge kontoutskrift inntekter over norm i månedene før jul, søker har hatt inntekter fra opptredener som artist og trygdekontoret."

Tom lommebok.

Ja, jeg hadde noen beskjedne inntekter og ditto utgifter før jul, men min inntektshistorie viser klart at det heller var unntaket som bekrefter regelen om nesten konstant tom lommebok. Ved hjelp av venner har jeg for eksempel nettopp sluppet en DVD med blant annet mine ni videoer, men så langt er de, som mine CD-utgivelser, et underskuddsforetak. Reklamebudsjettet er da også lik null. Det er godt mulig at saksbehandlerne hos NAV følger reglene. Men reglene synes i liten grad å legge til rette for hjelp til selvhjelp. Jeg konstaterer i alle fall at jeg som bruker av NAV ikke får hjelp til en utdannelse som dramatisk kan øke mine arbeids- og inntektsmuligheter.Hvis jeg derimot fortsatt leter etter vaske-vikarjobber, er det hjelp å få. Nå har jeg likevel ved støtte fra venner begynt på skolen, og gjennom skolen har jeg fått en helgejobb på konditori.

De mindre ressurssterke.

Det er imidlertid ikke poenget. For når jeg, som tross alt har bein i nesen og kan snakke for meg, møter veggen hos det offentlige støtteapparat, hvordan opplever da mindre ressurssterke innvandrere møtet med NAV og det norske samfunnet? Må våre muligheter til arbeid og utdannelse bero på om vi har venner som kan hjelpe?Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen: Du har erkjent paradokset i at vi i en tid med mangel på arbeidskraft likevel opplever at mange som både kan og vil jobbe ikke får sjansen i arbeids-
livet.

Mer individuell hjelp.

Har dere politikere gjort hva dere kan for at NAV skal kunne tilby den rette medisinen for å fremme integrering og muligheter i arbeidslivet? Kanskje NAV burde få en større verktøykasse, som det så pent heter. Kanskje NAV burde gis mulighet til å tilpasse hjelpen mer individuelt? Kanskje tiden er inne til å sette pris på de små forskjellene?Eller er det bare jeg som har misforstått: Alt er så bra som det kan være, så nå får jeg slutte å klage?