STOPP OG SJEKK. Det rettes stadig beskyldninger mot politiet om at de utsetter etniske minoriteter, særlig unge menn, for utilbørlig stopp og sjekk.Et forskningsprosjekt, finansiert av Politidirektoratet og utført ved NOVA, kan belyse hvorfor forholdet mellom menn med synlig minoritetsbakgrunn og politiet kan være problematisk. Jeg har vært på feltarbeid med politiets Ordenstjeneste og intervjuet 20 polititjenestemenn og -kvinner, samt 17 menn og en kvinne med minoritetsbakgrunn i alderen 17- 37, om deres erfaringer med politiet.

Ofte stoppet.

Minoritetsinformantene fortalte om hyppige stopperfaringer. Stopp medfører ofte sjekk ved at de må vise legitimasjon og får ransaket lommer. Dette var erfaringer noen av informantene hadde fra de var 13 og ble ransaket på skoleveien. Minoritetsinformantene hadde også mange erfaringer fra å bli stoppet som kjørende. For enkelte var dette så vanlig at de alltid er forberedt på å bli stoppet og har førerkort og vognkort klart i bilen.Enkelte av disse opplevde det som svært stemplende og ydmykende å bli stoppet av politiet, enten de går, sykler eller kjører. En 29 år gammel legestudent fortalte for eksempel: "Jeg liker ikke måten jeg oppfører meg på overfor dem (politiet), som en slave på plantasjen snakker til sin herre." Felles for disse informantene var opplevelsen av å bli stoppet på grunn av synlig minoritetsbakgrunn.

Eskalerende situasjoner.

Når personer føler de stoppes uten saklig grunn, øker faren for eskaleringer. I datamaterialet var det flere historier om stoppsituasjoner som hadde eskalert. Dette kunne vært unngått hvis politiet hadde gitt en god forklaring på hvorfor personene ble stoppet, og dernest bedt om unnskyldning. I ett tilfelle opptrådte de særlig arrogant og fremprovoserte ytterligere eskalering ved bruk av invektiver, som ble besvart på samme måte.Eskaleringer kan ende i glattcelle og typisk med at de som stoppes ilegges et forelegg, til tross for at de kanskje ikke gjorde noe annet enn å ferdes på gaten. Vitner øker eskaleringsfaren, fordi de øker politiets behov for å opprettholde respekt. Alkohol med i bildet øker politiets beredskap, publikums "mot" og faren for eskaleringer.Typisk velger politiet i møter med publikum enten å gå ut høyt, og autoritært, eller lavt og meglende. Forsvarerne av den første strategien sier de må markere med én gang hvem som bestemmer, og ikke gi spillerom for opposisjon. Forsvarere av den andre strategien sier derimot at hvis de går ut for høyt, har de ingenting å gå på og veien til håndjern og glattcelle blir kortere.

Hvorfor stopper politiet folk?

At politiet stopper folk kun på grunnlag av hudfarge, støttes likevel ikke av politifeltarbeidet. For å forstå hva som skjer i stoppsituasjoner må man se på Ordenstjenestens logikk. Det som gjerne defineres som "det egentlige politiarbeidet", det å "fange en kjeltring" har betydning for hvorfor folk kontrolleres. Politiet er, når de patruljerer, ute etter tegn på at noe ikke stemmer. Slike tegn kan være knyttet til tid, sted, person (uregelmessighet ved) bil, adferd eller en kombinasjon av disse. Shabby bil klokken 4 om morgenen i et industriområde vil være et opplagt kontrollmål, uavhengig av sjåføren. Utseende er ikke det eneste tegnet politiet går etter, men er ett tegn av flere, som i kombinasjon kan signalisere noe mistenkelig.Visse bilmerker får et dårlig rykte, og stoppes derfor ofte. De kan være lette å stjele eller brukes ofte av kjente kriminelle. En mistenkelig bil vil sammen med fører som kan tenkes å knyttes til kriminalitet være et mål, for eksempel fordi føreren tas for å tilhøre kjente gjenger.

Mann i BMW: Gjengmedlem.

Det at politiet må handle raskt i vurderinger av om noen skal stoppes, medfører at de lener seg på stereotype oppfatninger. Det at en pakistanskutseende mann i BMW er et sannsynlig gjengmedlem, er en slik stereotypi og trolig årsak til at studenten som ble sitert over stadig stoppes. En divisjonsleder så likevel dette som noe studenten måtte akseptere, for når "noen (A- og B-gjengen) skaper presedens for at de (norsk-pakistanere) er kriminelle må noen gå med i dragsuget".

Kaller politiet rasister.

Mens stoppene bidrar til at noen disiplineres til ydmykhet, kan andre reagere annerledes. De kaller politiet rasister når de stoppes. Samtidig som det uttrykker motstand er det også et uttrykk for at politi og etniske minoriteter møter hverandre med en gjensidig skepsis, og gjensidige stereotypier: "Alle politifolk er rasister", som enkelte av minoritetsinformantene uttrykker det. Gjennom sin motstand bidrar de til en slitasje hos politiet og en annen stereotypi mange politifolk har av etniske minoriteter, nemlig at de alltid kverulerer og ikke aksepterer å bli tilsnakket.Slik utvikles det en ond sirkel med gjensidig mistillit. Politiet vil, på grunnlag av beskrivelser gitt på paroler og på sambandet, være på utkikk etter "kriminelle". Når beskrivelser ofte er vage, som når politiet skal se etter en "utlending", vil de ofte stoppe mange flere enn dem de ser etter. Politiet vil også ofte stoppe kjenninger.De som er kjenninger av politiet, fordi de faktisk har begått gjentatte kriminelle handlinger, eller fordi politiet gjennom sin stoppraksis har gjort dem til kjenninger, vil dermed stadig bli stoppet. Imidlertid vil andre også stoppes, fordi politiet tar feil. En rekke undersøkelser viser at mennesker har vansker med å skille personer fra hverandre, som har annerledes fysiske trekk enn de selv.

Alle virker like.

Eksempler er politibetjenten som spurte kollegaen, med henvisning til en vietnamesiskutseende mann patruljen passerte: "Er det en kjenning?" Og fikk til svar: "Jeg vet ikke. De ser like ut for meg." En betjent sa: "Alle gjengmedlemmer er like." Liten erfaring med synlige, etniske minoriteter øker faren for feiltagelser og medfører at flere stoppes unødvendig.Det er et paradoks da, at de betjentene som har opparbeidet seg erfaring i ordenstjeneste, går over i andre stillinger og erstattes av ferske betjenter, som kan ha liten erfaring med etniske minoriteter fra før.

Tiltak og råd.

Politiets praksis er forståelig, tidvis uunngåelig, men konsekvensene er problematiske. Datamaterialet tyder på at hvis politiet skal ha en god dialog med publikum, uavhengig av etnisitet, er den lave strategien i møte med publikum å anbefale. Alle vet at politiet har makt. De er ikke tjent med å understreke den ved arroganse.Det innebærer at politiet ikke bør si at en stopp er en "rutinekontroll". For politiet er det rutine. Det bør det ikke bli for publikum. Politiet bør alltid vurdere nøye om en stopp strengt tatt er nødvendig. Det er mulig politiet og samfunnet vil være mer tjent med at noen småskurker slipper unna enn med et dårlig forhold til publikum.En rekke tiltak er iverksatt for å bedre forholdet mellom politiet og etniske minoriteter, for eksempel dialog- og kontaktfora, rekrutterings- og mangfoldsprosjekt, og opplæring i mangfoldsproblematikk.Det er viktig at tiltak ikke blir en hvilepute, men at de når ut til betjentene i operativ ordenstjeneste som møter publikum.