INGEN KONTROLL. Mens faglig publisering av forskningsresultater bare skjer etter streng faglig vurdering, fins det ingen systematisk kvalitetskontroll for forskningsstoff til et bredere publikum. Markedet svømmes over av forskningsstoff som er revet ut av sin sammenheng og blandes med reklame for institusjoner og ulike interessegrupper.

Forskning som reklame.

Staten stimulerer utdannings- og forskningsinstitusjonene til større konkurranse seg imellom og med utenlandske institusjoner. I kampen om forskningsmidlene og om studentene, blir forskningsstoff trukket inn i reklamekampanjer.Det gjelder både i ordinær reklame, i mange av institusjonsbladene og når ledelsen står frem og viser hva de står for. I velregisserte pressekampanjer konkurrerer smilende og vellykkede forskere og informasjonsdirektører om medienes oppmerksomhet.

Lager kjendiser.

Med litt hell kan man lage kjendiser over natten. Noen er det allerede, og da ser det ut til at navnet selger mer enn selve forskningsstoffet. I slike reportasjer må en alltid vise smilende personer.Hvorfor det er så viktig? Er ikke stoffet i seg selv spennende og morsomt nok, og vil ikke slike heltereportasjer avlede fra selve vitenskapen?

"Sensasjoner" som glemmes.

Institutter og avdelinger prøver å være best i klassen og få økt oppmerksomhet utad, for da får de også mer midler og blir prioritert. Forskergrupper står frem med sensasjonelle funn som er glemt en uke etter.Pressemeldinger i samband med doktorgrader prøver å fremstille resultatene så viktige og "fancy" som mulig for å fange publikum. Humanitære organisasjoner og private institusjoner bruker forskningsstoff som argument for innsamling av midler og for å få fete oppdrag.

Rene skryteblader.

Moderne reklame er tatt i bruk for alt det er verdt for å vekke oppmerksomhet både innad og utad. Og mange informasjonsblader fra universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter har utviklet seg til rene skryteblader. Reservasjoner og ubehagelige motargumenter siles ifra, og forskningsresultatenes betydning strekkes så langt det er mulig uten å bli direkte beskyldt for løgn. Et hovedargument for å drive slik formidling er å bevise at "forskning nytter". Det kan vise seg å bli farlig.For det første kan det gi et altfor lettvint inntrykk av vitenskapelig arbeid: Det er bare å trykke på noen knapper og starte opp noen store, fine forskningsmaskiner, og kombinert med litt genialitet så kommer resultatene ut. Slik er det bare ikke i praksis.

Kortsiktige gevinster.

Det andre er å undervurdere den lange veien fra grunnforskning inntil det kommer praktiske resultater, slik at kortsiktige gevinster prioriteres fremfor langsiktig kunnskapsutvikling. Begge deler er like farlige hvis vi virkelig vil hevde oss, for kravene til kvalitet og metode øker dramatisk i den internasjonale forskningen.Måten forskningsformidlingen er organisert på spiller også en rolle. På flere forskningsinstitusjoner er det lagt et felles informasjons- og markedsansvar til informasjonstjenesten. Da risikerer man en sammenblanding av reklame for institusjonen og formidling av forskningsstoff. Det kan være nyttig for markedsføringen, men livsfarlig for forskningsstoffet.

Svekker tilliten.

Faren er at forskningsresultater brukes på en helt annen måte enn det de står for, noe som igjen svekker tilliten til forskningen. Opptil 40 år gamle etablerte sannheter blir presentert som nye funn, mens andre ganger er sensasjoner om viktige nye oppdagelser åpenbart basert på misforståelser. Uryddige forhold og sammenblanding i organiseringen åpner også for økt innflytelse fra private og offentlige pressgrupper.Verst er det innenfor helsebransjen. Nyheter fra udokumentert, alternativ medisin og ren overtro presenteres side om side med forskningsnyheter, som om de var likeverdige. Også på helsefaglige institusjoner og innen legemiddelbransjen skjer det overtramp.

Med skadelige effekter.

Mens for eksempel apotekene var ment å spille en større rolle med å gi nøktern helseinformasjon, presenterer apotekkjedene fargerike informasjonsblader der legemidler med dokumentert effekt presenteres sammen med produkter med tvilsom og kanskje også med skadelige effekter. Et godt eksempel er markedsføringen av forkjølelsesmiddelet Solhatt, som åpenbart ble en stor kassasuksess, men ingen helsesuksess.Mediene må ta sin del av skylden for denne utviklingen. Lett selgelig forskningsstoff tas begjærlig imot og bringes videre for alt det er verdt. Ofte trekkes konklusjonene langt videre enn selv de mest PR-kåte forskerne våget å gjøre. Resultatet kan bli at folk flest slutter å tro på forskningsstoffet og heller tar det som en god vits. Det kan ofte være fornuftig.

Også skjedd noe bra.

Disse påstandene kan kanskje virke urettferdige for alle dem som arbeider seriøst med forskningsformidling. For det har virkelig skjedd mye positivt på denne fronten i de senere årene. Forskningsstoff kommer frem på en helt annen måte enn tidligere, og institusjonene er blitt betydelig mer profesjonelle på dette området.I tillegg har flere institusjoner bygget opp meget seriøse og gode blader, slik som Apollon fra Universitetet i Oslo. Gjennom programposter som "Verdt å vite" i radio og "Schrødingers katt" i fjernsyn har NRK nådd frem til store deler av befolkningen med seriøst og spennende forskningsstoff. Og Norges forskningsråd har gjort en stor innsats med å bygge opp nettstedet forskning.no

Sant eller bare tull?

Når totalbildet likevel er at seriøs, halvseriøs og useriøs formidling blandes om hverandre, vet ingen hvordan de skal forholde seg når det kommer forskningsnyheter: Er det sant eller bare tull?Noen av de mest oppsiktsvekkende nyhetene kan godt være sanne og veldokumenterte, men blir likevel ikke trodd på fordi det har tidligere vært presentert så mye som en ikke kunne stole på. Hvordan skal forskningen da kunne bringe samfunnet videre?

Mer systematisk kontroll.

Varemerket for vitenskap er sannhet - så langt som en er i stand til. Men da må en også vite at det som blir presentert, er pålitelig, så den ikke kommer i vanry. Tiden er i høyeste grad moden for at representanter for mediene og forskningsinstitusjonene setter seg sammen og prøver å lage en mer systematisk kvalitetskontroll av forskningsstoff.Flere av mediene har dyktige medarbeidere som driver kritisk journalistikk og som vet å luke ut de verste overtrampene fra forskningsinstitusjonene. Det er imidlertid ikke riktig at ansvaret skal legges på enkeltpersoner og la systemet svikte. På samme måten er mange forskere kritiske og nøkterne med hva de bringer ut, men de kan lett overskygges av dem som blir tatt av begeistringens rus.Både forskere, journalister og mediefolk ellers er godt kompetente til å drive fagkritikk hvis bare forholdene legges til rette.

Avhengig av forskning.

Samfunnet blir mer og mer avhengig av forskning for videre utvikling. Det danner en viktig basis for politiske beslutninger, utvikling av nytt næringsliv, styrking av norsk konkurranseevne og utvikling av helsevesenet. Da må nye forskningsresultater være allment tilgjengelige på en vederheftig måte.Er det riktig å la snevre institusjonsinteresser og markedsøkonomiske mekanismer svekke dette grunnlaget?