20 000 DREPT PÅ E´N DAG. For snart 91 år siden ved Somme startet britene sin største offensiv under den første verdenskrig. Den første dagen ble 20 000 briter drept. Alle var frivillige. De hadde meldt seg til tjeneste oppildnet av britisk patriotisme og sinne over Tysklands brudd på belgisk nøytralitet.Offensiven ved Somme førte til en stillingskrig i mange måneder, uten at noen av partene klarte å erobre en meter, men med flere hundre tusen falne.Det sies at Winston Churchill var svært nølende til å sette i gang invasjonen i Frankrike 30 år senere på grunn av erfaringene ved Somme.

Markedets problemløsning.

Første halvdel av det 20. århundre er ikke bare historien om at nasjonalisme og patriotisme fikk utfolde seg fritt. Det er også historien om at politiske dogmer og ideologier ble satt over alle rasjonelle økonomiske teorier. Jeg tenker ikke bare på nazismen og kommunismen, men også på den økonomiske liberalismen; ideologien som gikk ut på at politikerne overhodet ikke skulle blande seg inn i økonomien. Markedet ville løse alle problemer til slutt.Alt dette førte Europa inn i et kaos med to blodige verdenskriger som resultat. Til slutt hadde de allierte ikke noen annen mulighet enn å lande sine styrker i Normandie D-dagen i 1944, til tross for at de visste at dette var det samme som å sende tusenvis av unge mennesker inn i den sikre død allerede den første halvtimen. Man visste hvilke grusomheter som ventet soldatene på vei mot Berlin.

Eneste utvei.

Så langt ned i avgrunnen hadde nasjonalismen drevet Europa at dette ble den eneste utvei.Det er viktig å ha dette perspektivet med seg når EU nå feirer undertegningen av traktaten om det europeiske økonomiske fellesskap - Romatraktaten. EEC representerte en forlengelse av Det europeiske kull- og stålfellesskapet. Samarbeidet skulle nå gjelde alle industrivarer og etter hvert også landbruksvarer.

Bygge ned grensene.

Nasjonalismen skulle knekkes ved ikke bare å veve sammen kull- og stålindustrien som hadde vært redskaper for krigsgalskapen. Nå skulle landegrensene også bygges ned ved hjelp av å fjerne tollsatser, øke handelen og integrere industrien over grensene.Jeg vil uten videre kalle dette det mest vellykkede fredsprosjekt i historien. Romatraktaten dannet opptakten til en ny tid der målet for politikken ble velstand for alle, i stedet for at den skulle oppfylle nasjonalistiske ambisjoner eller dikteres av politiske dogmer.

Bør få Nobels fredspris.

For meg er det uforståelig at dette fredsprosjektet ennå ikke er blitt beæret med Nobels fredspris. Det kan kanskje skyldes den spesielle rolle som EU-spørsmålet har spilt her hjemme.Jeg vil som kontrast, la en internasjonal stemme representere det jeg tror er oppfatningen ute i verden: Den kjente spaltisten Roger Cohen skriver følgende: "Samlingen av 500 millioner europeere i 27 land er en seier for forsoning over hevnen, for rasjonalitet over emosjonene, for handel over tanks, for byråkrati over blod. Ingen større gave er blitt skjenket til et kontinent som mistet ti- talls millioner av mennesker mellom 1914 og 1945."

Annan så til Europa.

Det er ikke så merkelig at Kofi Annan i sin store millenniumstale oppfordret andre regioner som er preget av stengte grenser, kriger og konflikt til å gjøre det samme som Europa.Problemet her i Norge er at man har latt norske motiver for å stå utenfor EU, som har vært reelle nok, farge synet på EUs historiske rolle. EU er i brede kretser blitt demonisert fordi det har passet inn i vår egen nasjonale interesse av å stå utenfor.

Samlet om EU.

Innstillingen om Europa-politikken som Stortinget debatterte nylig, viser heldigvis at Stortinget endelig har klart å samle seg om et videre perspektiv. Partiene har ikke lagt til side sine standpunkter til norsk medlemskap eller sine kritiske vurderinger av EU - heldigvis fordi det er mye å kritisere - men alle står nå samlet om EUs betydning for stabilitet og fred i Europa.Her hjemme er det blitt argumentert med at EU representerer stormaktsambisjoner og markedsliberalisme. Det vises blant annet til de fire friheter i Romatraktaten og formuleringen i traktaten om at målet er en stadig tettere union. Men det er jo de fire friheter - fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og mennesker - som skaper kontrasten til forhistorien.

Økonomisk fremgang.

Det overordnede skulle være å skape økonomisk fremgang, ikke på bekostning av hverandre eller til fordel for en bestemt ideologi, men i samarbeid med hverandre og til fordel for alle. Den nye innsikten var at fred ikke er noe man proklamerer. Det er noe man skaper nedenfra i de små og praktiske detaljer som kan veve et nett av kontakter og samarbeid over landegrensene som til slutt frigjør oss fra historiens blodige motsetninger.

"Myk" makt.

Det er dette nett av kontakter - som med årene er blitt til en union - vi nå ser agere på en lang rekke politikkområder, fra klimapolitikk til fredsbygging på Balkan og diplomati i Iran. Alt dette er basert på folkerett og FN.Det har fått betegnelsen myk makt i motsetning til den harde makt som USA har benyttet seg av de siste årene. Denne myke makt kan utøves takket være at medlemslandene har slått seg sammen i en union. Grunnlaget for unionen er de fire friheter og det indre marked.

Europa er for svakt.

Men fortsatt er unionen for svak. Hvis vi ser på verden i dag, er jo ikke problemet det som mange her i Norge advarte mot i 1994, nemlig at Europa ville bli for sterkt og få en felles utenriks- og forsvarspolitikk. Problemet er at Europa fortsatt er for svakt, for lite koordinert og derfor har for lite makt.Eller sagt på en annen måte: Det hadde vært bedre for USA og for verden om Europa hadde hatt makt til å stille seg ved siden av USA. Ikke for å skape en motvekt til USA i en bipolar verden. Men ved at Europa var sterkt nok til å gjenskape en euroatlantisk allianse der USA så seg tjent med å utøve et kollektivt lederskap i verden.

Diktaturene overvunnet.

Uten de fire friheter og uten at det indre marked hadde utviklet seg til en union, ville vi alle vært dårligere ute. Hvordan kunne man da ha overvunnet diktaturene i Spania, Portugal og Hellas så raskt? Dette hadde ikke vært mulig uten de store regionalfondene som det store markedet har finansiert og som fellesskapet gjorde politisk mulig.Nå skjer det samme i Øst-Europa. Utvidelsen er ikke sluttført. Ved å inkludere statene på Balkan som bare for ti år siden var involvert i den verste volden og etniske rensingen siden 2. verdenskrig, vil Europa bli enda tryggere og sterkere. Tyrkisk medlemskap vil sette Europa i enda bedre stand til å være brobygger mellom Vesten og Orienten, mellom kristendommen og islam.Også vi har grunn til å feire Romatraktaten og dannelsen av EEC for 50 år siden. Også vi har interesse av at samarbeidet utvides og fordypes. Det er viktig å ta vare på vår kritiske sans overfor EU-systemet. Men nettopp fordi også vi nyter godt av samarbeidet, bør kritisk analyse av EU ha som mål å forbedre og dermed sikre denne nydannelsen i internasjonal politikk - ikke demonisere den for å rive den ned.