PAKISTANER OG MUSLIM. For nøyaktig fire måneder sto kronikken min "Kjærlighet på liv og død" på trykk i Aftenposten. Jeg er en skjult homofil muslim med pakistansk bakgrunn, født og oppvokst i Norge. I kronikken problematiserte jeg friksjonen mellom legningen min på den ene siden, og forholdet til min familie, samt forventningene som er knyttet til min person som pakistaner og muslim, på den andre siden.

Leve ut legningen.

Spørsmålet jeg stilte var i hvilken grad jeg er i stand til å leve ut legningen min, om jeg i det hele tatt kan eller bør, sett i lys av den generelle oppfatningen av homofili i både islam og pakistansk kultur.Ordene mine vakte stor oppsikt, og bare noen timer etter at kronikken sto på trykk, satt jeg med et brev mellom hendene, undertegnet barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem. Videre reiste Høyres André Oktay Dahl en interpellasjon i Stortinget for å høre hva Regjeringen vil gjøre for å bedre homofile muslimers livssituasjon i Norge.

Omfattende engasjement.

På min oppfordring ble også politikere med pakistansk bakgrunn, henholdsvis Khalid Mahmood (Ap) Afshan Rafiq (H), Saera Khan (Ap), Akhtar Chaudhry (SV) spurt hva de ville gjøre for alle som er i samme situasjon som meg. Også sosialantropolog Unni Wikan og stipendiat Thomas Michael Walle satte preg på debatten med kronikker.Med et så omfattende engasjement er det på sin plass å oppsummere hvor vi har kommet siden morgenen 14. desember 2006, da kronikken sto på trykk, og jeg ilte til Aftenpostens lokaler for å hente brevet fra likestillingsministeren.

Famler i blinde.

Karita Bekkemellem ville møte meg, fordi hun selv famler i blinde når det gjelder å komme opp med tiltak. Jeg nølte lenge med å svare, på grunn av redselen for å bli identifisert. Nå har jeg imidlertid svart på brevet. Hvor en eventuell dialog fører hen, gjenstår å se. Desto viktigere er det at likestillingsministeren tydeligere markerer, og deretter aktivt går inn for, at denne debatten lever, slik statsrådposten hennes krever. Til tross for at hun stolt kaller seg "homominister", har ikke dette gjenspeilet seg i politikken, i alle fall ikke til fordel for muslimske homofile. Jeg håper det endres nå. Politikerne med muslimsk og pakistansk bakgrunn har holdt seg helt passive i denne debatten.Under en ganske så misvisende tittel, "Full støtte til homofil muslim" (Aftenposten, 15. desember 2006,) hevder Khalid Mahmood og Afshan Rafiq at de skal kjempe for at homofile muslimer blir akseptert. Mahmood vil gå i spissen og ta eventuelle belastninger ved en slik debatt.

"Slaktes" uansett.

Jeg velger å tro at Mahmood ønsker å snakke om temaet, men tviler på at han noensinne tar initiativ til å gjøre det. Slik advokat Abid Q. Raja har påpekt tidligere, innbyr denne debatten til "slakt", uansett hvilket standpunkt man fremmer:Ytrer man aksept for homofili, er man som muslim selv sårbar for å bli slaktet av andre muslimer.Er man derimot imot homofili, blir man mest sannsynlig slaktet av storsamfunnet og offentligheten. Men til tross for at politikerne med innvandrerbakgrunn ved slike debatter havner mellom barken og veden, ble jeg allikevel overrasket og forferdet over arrogansen og kunnskapsløsheten de utviste. Først og fremst ble jeg bedt om å åpne skapdørene og bevege meg ut.

Kutte kontakten.

For å oppdage hva? At jeg vil bli frosset ut, at jeg blir et levende bevis på mislykkethet, blasfemi og kvalme, eller at jeg vil bli nødt til å kutte kontakten med familien min, som også vil oppleve å få norsk-pakistanernes moralske pekefinger dyttet opp i ansiktet: "Fy så skammelig, dere har oppdratt sønnen deres til å bli en homse?". (La det ikke være noe tvil om at den generelle oppfatningen blant muslimer er at homofili er miljøbestemt, og ikke medfødt). Nettopp på grunn av denne oppfordringen om å stå frem, vel vitende om konsekvensene det skaper for meg, og deres eget ønske om å opptre korrekt i både den "norske" og den "muslimske" leiren, skinner det kraftig gjennom hvor lite villige disse politikerne selv er til å skape en debatt om homofili og islam, og hvor mye enklere det er for dem å skyve meg opp på et podium til spott og spe for alle.

Bitter bismak.

Akhtar Chaudhry påpeker at han i Oslo bystyre var med på å stemme frem en 40-tiltaks handlingsplan mot diskriminering av lesbiske, homofile og bifile. Men Chaudhry vet vel så godt som meg at en slik plan har null betydning for en som meg. Nettopp derfor har løftene om at "vi skal ta denne debatten" en heller bitter bismak. Verst i retorikken var Afshan Rafiq som demoniserte meg (vet du ikke at i islam er homofili strengt forbudt?), og hyllet seg selv (jeg vil kjempe for at du kan være sammen den du elsker). Jeg vet ikke hva som er mest trist: At Rafiq tror dette handler om retten til å være sammen med den man elsker, eller at hun, fullt klar over den verdensregjerende konservative feiltolkningen og påfølgende misbruken av islams budskap, som i stor grad har diskriminert kvinner, begår samme urett mot meg som blir begått mot henne. Et argument i samme retning, som er enda mer kompromissløst, kommer fra Abid Q. Raja. Han hevder at hvis muslimer kan drikke alkohol og ha sex før ekteskap, ja, da må også homofile kunne godtas. Det Raja ikke tar høyde for, er det alle homofile hevder, at legningen deres er medfødt. En parallell til alkohol er derfor misvisende og ufullstendig, fordi det å drikke er et valg hvert enkelt menneske tar. Saera Khan bagatelliserer det religiøse aspektet ved denne debatten (Aftenposten 1. februar i år).

Ikke vanskeligere enn andre.

Ifølge Khan og medforfatter Håkon Haugli i Aps homonettverk er det ikke belegg for å hevde at homofile muslimer har det vanskeligere enn homofile innvandrere med annen religiøs bakgrunn, for eksempel buddhister eller hinduer. Neivel, så har en hindu homofil det like vanskelig som meg. Kanskje har også flere norske homofile har det langt mer vanskeligere enn meg, men det gjør ikke arbeidet med å opplyse og bekjempe fordommer og uvitenhet mindre viktig, snarere tvert imot. Og selv om Khan og Haugli ikke vil gjøre dette til en religiøs debatt, er det ikke til å stikke under stol at homofili i "populær"-islam er fundamentalt ikke-akseptabelt, og derfor ikke-eksisterende og ikke-diskutabelt.

Hengt for homofili.

Debattantene har kanskje også glemt at to menn i Iran i 2005 ble hengt til døde for homofili. Derfor er det absolutt på sin plass å diskutere homofili i lys av islam. Men debatten må også bevege seg mot kulturelle og sosiale holdninger i storsamfunnet, på et generelt grunnlag:Å etablere seg i den religiøse kjernen selv her til lands, og deretter åpenlyst diskriminere homofile, er fortsatt mulig, det har Oslo-biskop Kvarme nylig bevist.

Veien er lang.

Hvor går vi herfra? Det er vanskelig å konkretisere hvilken retning denne debatten bør ta. Det er begrenset hvor mye jeg kan gjøre anonymt og alene, og resonnementene overfor tyder på at heterofile muslimer heller ikke er villige til å bidra nevneverdig.Veien er dessverre lang, og utgangspunktet er det samme som den norske homokampen, noe som isåfall gjør dette til en overgangsproblemstilling som vil forandre seg med årene.

Et kontaktforum.

Men til den tid kommer, slik jeg skrev i desember, skal ingen homofile muslimer behøve å føle seg alene. Jeg kan ikke stå frem for offentligheten, men å opprette et kontaktforum for muslimske homofile hvor vi kan dele erfaringer og være en gjensidig støtte for hverandre, er et livsnødvendig tiltak jeg er villig til å forsøke å etablere. Kontakt meg gjerne på no-longer-a-unicorn@hotmail.com hvis du er homofil og muslim, men også hvis du har andre henvendelser. Jeg vil avslutte med noen kloke ord jeg lærte i barndommen: "Ikke sett deg ned og stur. Veien blir til mens du går," pleide morfar å si.
Forfatteren har bedt om å få være
anonym.