NEGLISJERES. I forskningsverdenen klages det over journalistenes hang til bare å søke overskrifter. Manglende tid og vilje til å gå i dybden fører til at leserne desinformeres om hva forskerne egentlig holder på med.

Drikkevaner og livsførsel.

For billedkunstnerne er situasjonen verre. Medienes interesse for deres profesjon begrenser seg ofte til omtale av deres drikkevaner og livsførsel, ispedd kledelige hentydninger til Inspirasjonen og Det Frie Kunstnerlivet. Billekunstnere blir gjenstand for medienes oppriktige interesse bare når de er deltagere i konflikter eller tjener uvanlig mye penger. Viljen til å gå inn i hva den skapende prosessen egentlig inneholder, er nærmest fraværende.Seriøse anmeldelser av samtidskunst er sjeldne i dagspressen, nærmest fraværende i etermediene. Dermed blir spørsmål rundt innholdet i kunsten ikke formidlet til publikum. Hva er for eksempel meningen med å male et maleri i år 2007?

Banale stereotypier.

Det påfallende er at en tilsvarende neglisjering fra medienes side ikke gjelder andre kunstarter. I en tilfeldig valgt uke i 2007 inneholdt de tre største avisene i landet 25 anmeldelser av film og scenekunst, 18 anmeldelser av litteratur og 59 anmeldelser av musikk. I samme periode fantes det bare seks anmeldelser av billedkunst.Hvem har ansvar for denne situasjonen? Er det tids,- prestasjons- og pengepresset i mediebransjen? Er det publikum som ikke gidder å sette seg inn i et innhold? Eller er det kunstnerne selv, som i stedet for å bringe ut informasjon om hva de holder på med, velger å tekkes banale stereotypier av kunstnerskapet?Den franske sosiologen Pierre Bourdieu skrev: TV har redusert seg selv og sitt publikum til "de som ikke har noe annet valg". Når journalister velger å vinkle et kunstnerintervju vekk fra innholdet og over til det overfladiske, er det antagelig et uttrykk for deres egen, redaktørenes og medieeiernes frykt for at de ikke har et publikum som ønsker å bli informert. Derfor velger man underinformasjon.

Manglende inngang.

I den utstrekning publikum velger vekk informasjon, er det antagelig fordi de er uvant med den, og at de behøver en inngangsport som er kjent for dem. En slik inngangsport mangler i mediene i dag. Vi mangler formidlere av samtidskunsten som tar publikum i hånden og fører det med engasjement og pedagogisk evne inn i et komplekst landskap, slik Gunnar Danbolt gjør med kunsthistorien i NRK P2.Om vi billedkunstnerne er lite flinke til å informere, er det kanskje delvis vårt eget ansvar. Billedkunstnernes stemme er merkelig fraværende i den offentlige samtalen, og det virker som kulturklimaet har klart å forvise oss til taushet inne i atelierene våre. Men det er også et spørsmål om manglende formidling.

En sammenligning.

Om vi sammenligner med de andre kunstscenene, ser vi at for eksempel filmkunsten nyter stor oppmerksomhet i mediene. Film og scenekunst har en viktig plass i aviser og etermedier. Musikerne og deres formidlingsapparater innenfor de enkelte genre har god tilgang til mediene og til offentligheten. Forfatterne kan glede seg over et tradisjons- og kapitalsterkt forlagssystem til å markedsføre sin kunst, og forfatterne blir ofte fyldig presentert med stor vekt på innholdet i kunstverkene deres.

Helt annen posisjon.

Billedkunsten er i en helt annen posisjon. Det fins ingen gallerier eller utstillingsinstitusjoner med midler til å løfte frem et kunstnerskap slik et forlag kan gjøre. Kunstscenen befolkes av et stort antall museer, gallerier, og kunstforeninger som delvis drives på frivillig basis. De har en ting til felles: En stor mangel på kapital til å profesjonalisere formidlingen av kunst. Radioen forbigår mulighetene til dybdeintervjuer med mennesker som ofte har mye å fortelle om det visuelle språket og om skaperprosessen. TV- kanalene neglisjerer jevnt over billedkunstens store potensial på skjermen.Mange vil kanskje likevel tro at god billedkunst over tid automatisk vil få den oppmerksomhet den fortjener. I mediesamfunnet er dette dessverre ikke tilfelle. De fagpersonene som skulle sikret dette finnes ikke, eller de har i alle fall ingen lønn å finansiere et slikt formidlingsarbeid med.Betegnende er den situasjonen kritikere av billedkunst er i. Denne yrkesgruppen har få faste stillinger i offentlige og private institusjoner. De har ingen nesten ingen stipendordninger, og deres virksomhet er stort sett basert på ustabil frilansvirksomhet.

Utnytte situasjonen.

I en situasjon der mange kunstnere tvinges til å være sine egne markedsførere, blir tilgangen til mediene avgjørende. Vet man hva som etterspørres der, kan det gjennomslaget som oppnås være avgjørende for karrieren. Når disse mekanismene blir synlige i det offentlige rom, blir mange aktører fristet til å delta på spillets premisser. Siden mediene er altetende og etterspør "en god sak", kan enhver dyktig strateg utnytte situasjonen og "få seg et navn".

Aulies mediestrategi.

En god illustrasjon av tilstanden finner vi i Marianne Aulies flere trinns mediestrategi. Mediene har grepet hennes sørgelige historie med et begjær som en skulle trodd tilhørte andre livsområder. Hun er "en god sak" fordi hun fremstilles som a) pen, b) kunstner, c) et offer for kunstdommere og overgripere.Betegnende er at tross sine mange medieopptredener har hun ikke greid å formidle hva innholdet i hennes arbeider består i. Betegnende er også at journalistene heller ikke har etterspurt noe slikt.

Steens kongestatue.

En annen illustrasjon på mangelen på interesse for kunstverkets innhold finner vi i mediedekningen av Knut Steens arbeid med kongestatuen. Denne saken fanget ikke journalistenes interesse før i det øyeblikk det oppsto en konflikt om plasseringen av skulpturen. Siste sekvens er som kjent konkurransen mellom en ordfører og en stenrik gründer om å få monumentet til sitt hjerteprosjekt. Og gjennom hele forløpet av denne saken har journalistene ikke greid å formidle faglig informasjon om hvordan dette kunstuttrykket passer eller ikke passer inn i de påtenkte omgivelsene. Det ulykkelige for journalistenes del er at de handler mot bedre vitende. Det ulykkelige for publikums del er at de sitter tilbake med et vrengebilde av hva kunstnerisk arbeid egentlig handler om.

Alltid merkevarebygging.

Noen vil si at merkevarebygging er noe kunstnere har utnyttet til alle tider. Det er antagelig riktig. Men når det faglige trenges fullstendig til side i den offentlige samtalen, skjer noe tragisk: Kunstneren er blitt redusert fra å være en fagperson til å bli en posør. Og publikum reduseres fra dem som skulle informeres, til dem som bedras.Vi drømmer i bilder. Vi minnes i bilder. Og vi lengter i bilder. Det indre billedspråkets emosjonelle energi og gjennomlyste selvklarhet overrasker og forvirrer oss. Det tilhører en annen virkelighet enn det våkne intellektets rasjonelle alfabet. Likevel vet vi at det er et fundament i vår tilværelse, og at uten våre indre bilder ville vi antagelig gå til grunne. Billedkunstens språk er beslektet med de indre bildenes språk. Det kan også overraske og forvirre oss. Det er vårt eneste middel til å utsi slike ting som ikke kan utsies på noen annen måte.Og det er like fundamentalt i vår tilværelse.