DEM DEBATTEN HANDLER OM. Når man tenker på medienes rolle i debatten om fremmede i Norge, er man ofte opptatt av hva mediene gjør med den norske befolkningen. Det er oppsiktsvekkende lite fokus på hvordan dem som debatten handler om blir påvirket og preget av medienes fremstilling av fremmede.

Norge var så fjernt.

Da jeg var liten, visste jeg svært lite om Norge. Det jeg trodde jeg visste, var at det var seks måneder dag og seks måneder natt her i landet. Jeg visste også om kappløpet mellom Robert F. Scott og Roald Amundsen til Sydpolen, en fortelling om menneskets vilje og mot, gjengitt i våre skolebøker.Jeg trengte ikke å vite mer heller. Norge var så fjernt, og ingen nordmenn bodde i min umiddelbare nærhet.

14 000 i Norge.

30 år senere har jeg et annet forhold til Norge. I likhet med nærmere 14 000 andre med bakgrunn fra Iran, bor jeg i Norge. Faktisk har jeg nå bodd det meste av mitt liv her. Å være fra et sted, og å bo et annet mesteparten av et liv, gjør noe med deg. Du bor på det ene stedet, men din historie knytter deg til det andre.En dobbelthet preger hverdagen på dyptgående måter. Den menneskelige streben etter å finne frem til et "jeg" og en "plass" i den nye verden får en ny dimensjon når man lever i dobbelthet, med ett ben her og ett ben der.

Jeg som iraner.

Denne streben foregår i det samfunnet man lever i, med menneskene som er rundt meg. Hvem jeg er, er en syntese av hvem jeg tror jeg er, og hva de andre tror jeg er og tar meg for. Likeså, hvor jeg er plassert i samfunnet er en syntese av hvor jeg mener at min rettsmessige posisjon er i samfunnet, og hvor de andre faktisk plasserer meg.Derfor vil forestillingene om meg som iraner leve uavhengig av hvem jeg mener jeg er og hvor jeg mener jeg hører hjemme.

Det ukjente og fjerne.

Dominerende forestillinger om Iran i Norge handler for eksempel om atomstrid, religiøs fanatisme, krig og vold. Allikevel vil min eventuelle personlige suksess og fremgang i livet som norsk-iraner bli tilskrevet meg, individet, mens fiaskoene og desintegrasjonen bestandig vil knyttes til Iran og det som legges i det å være iraner.Forestillingene om Iran i Norge og i Vesten handler ikke nødvendigvis om de faktiske forholdene i Iran.

Ukjent og truende.

De handler i like høy grad om dominerende kategoriseringsprinsipper i det norske samfunnet. I norsk bevissthet finnes det ulike assosiasjoner og forestillinger om Iran og andre land. Iran står for det ukjente, fjerne og potensielt truende, mens Frankrike for eksempel står for vin og romantikk, for det kjente, men samtidig fristende og eksotiske.En iraner i Norge vil dermed stadig være bærer av en negativ kapital; en magisk kraft som visualiserer ideen om Iran i den norske underbevisstheten, og dermed gjør nordmenn bevisst om sitt medlemskap i det imaginære norske fellesskapet.

Forestilling om de andre.

Mediene er viktige for å forstå hvordan våre forestillinger om de andre formes. Filmer, nyheter og debattprogrammer gjengir et stykke av en "tillagt" virkelighet. En gjennomgang av medienes representasjoner av virkelighetene om Iran siden den iranske revolusjonen i 1979, illustrerer en reproduksjon av historiske forestillinger hvor bestemte forståelser og definisjoner av Iran og iranere kontinuerlig gjenskapes.Filmen "Ikke uten min datter" er i så henseende en pionér. I filmen holdes en amerikansk kvinne fanget i Teheran av sin iranske mann. Hun blir gjenstand for barbarisk behandling utøvd av fanatiske iranere. Filmen "Aleksander den store" fremstiller stygge, barbariske, arabisktalende persiske soldater i krig mot vakre, greske soldater.

Visualiserer ideologien.

Det samme ser vi nå med filmen "300", der samme reproduksjon av det gode og onde blir gjennomført. "300" anbefaler oss å like spartanerne og å takke dem for motstand mot og beseiring av det onde. "300" visualiserer ideologien om skillet mellom Østen og resten.Disse Hollywood-filmene kan ikke forstås uten å ta den historisk-politiske konteksten i betraktning. De forteller oss om historien, om hva historien handler om, og hvordan man skal tenke på denne historien. De forteller om fortiden, og implisitt foreslår de likhetstrekk til nåtiden hvor persere/iranere utgjør en reell trussel mot fred.

Reproduserte bilder.

Reproduksjon av forestillinger og ideer om Iran begrenser seg ikke til Hollywood. Under Fotball-VM i Tyskland, før kampen mellom Iran og Mexico, sendte TV 2 reportasjer fra Iran og Mexico, en slags "fotballkulturreise" i disse to landene.Mens det i Mexico var pur glede og fest knyttet til fotballen og VM-deltagelsen, handlet den iranske reportasjen om jordskjelvet i Bam, ruinene og kvinner med slør som sitter sørgende ved gravene til sine kjære. De siste ti sekundene av reportasjen løper noen gutter etter en ball mellom ruinene.

Medieverden og virkelig verden.

Men hva er det som er så farlig med de reproduserte bildene om Iran i mediene? Faren er at man får et naturlig forhold til skapte virkeligheter, at verden representert i mediene fremstår som virkelig.Vi blir vant til å tenke på Iran som en trussel.Og denne trusselen visualiseres både gjennom filmen "300", og Ahmadinejad og det denne skikkelsen forbindes med. Hvis Ahmadinejad er skurken, hvem er da helten? Spartanerne og alliansen av frie nasjoner?

Negative forestillinger.

Norskiranernes forhold til mediene tyder på at de leter etter medienes definisjoner av hvem de er, og i hvilken grad disse definisjonene avviker fra egen selvforståelse. De leter etter medienes definisjoner av iranere og iranskhet, og de blir ofte skuffet, skuffet fordi det de ser, hører og leser skiller seg radikalt fra det de selv mener kjennetegner dem.For dem er det som kommer frem i mediene ikke bare vås, men noe som har rot i virkeligheten, dvs. faktiske negative forestillinger om dem.

Ekskludert fra samfunnet.

Norskiranere gir ofte uttrykk for at den offentlige debatten om fremmede, representert blant annet i mediene, gjør at de føler seg enda mer ekskludert fra det norske samfunnet. De er svært misfornøyd med medienes representasjon. De føler seg redusert til noe de ikke kan vedstå seg.Det finnes andre norske forestillinger om Iran, og det finnes andre måter å være iraner på enn det man får servert i mediene. Men de er gjemt, de er glemt, de er ikke spennende, de selger ikke, de passer rett og slett ikke inn i medienes logikk om representasjon. Og den rollen mediene tar, har stor betydning for hvordan norskiranere definerer seg selv og sin posisjon i det norske samfunnet.

Feire mangfoldet.

Regjeringen har erklært 2008 som mangfoldsåret i Norge. Formålet er å skape respekt og aksept for annerledeshet. Man skal feire mangfoldet.Det gjenstår å se om Mangfoldsåret blir en arena for å avsløre de dype marginaliseringsmekanismene som styrer mange samfunnsarenaer, blant annet mediene.