Hva dannelse er i dag

ULIKE IDEALER. Komponist Helge Iberg har ikke mye til overs for allmenndannelsens vulgærversjon. Tidligere utdanningsminister Gudmund Hernes sier at vi må lese de riktige bøkene. Ulike i sitt syn på dannelse er de, men felles for dem begge er at de gir oss hvert sitt dannelsesideal. Helge Ibergs kronikk "Hip'okrater og merkevarer", som sto i Aftenposten 28. mars, innleder med følgende spørsmål: Hva er dannelse? Dessverre ender kronikken opp med et normgivende dannelsesbegrep. Må det være slik? Kan vi, for én gangs skyld, snakke om dannelse uten å låse oss fast enten til det ene eller andre?

De "store" kunstverkene.

Iberg tar utgangspunkt i en episode fra TV-programmet "Store Studio", som ble sendt 12. mars. Vanligvis ser jeg ikke på "Store Studio", men da det tidligere hadde blitt annonsert at dannelse skulle være tema, ble jeg interessert.Jeg håpet at det nå ville komme en interessant person som endelig kunne fortelle "folket" hva dannelse kan være, men så ble det sagt at tidligere utdanningsminister Gudmund Hernes skulle være gjest.Jeg uttrykte spontant til min samboer: - Han? Nei, ikke han! Umiddelbart visste jeg hva som ville komme. Vi ville få den samme gamle leksen, nemlig den formanende leksjonen i hva som er viktig og riktig å tilegne seg. Aller helst skal det være de kanoniserte eller "store" kunstverkene, som for eksempel Ibsens "Peer Gynt", Munchs "Skrik" etc.

Debatten om kanon.

Hernes skapte i stor grad sin egen kanon i den forrige læreplanen for grunnskolen (L97). Denne kvalitetsreformen var svært tydelig på hva slags innhold elevene skulle studere, kanskje ikke så rart siden den ble skrevet i kjølvannet av kanondebatten, som påbegynte i USA på slutten av 1980-tallet. I denne debatten ble det hevdet at skolen måtte være nøye med å fastsette et innhold, som skal være en veiviser til kultivering eller allmenndannelse. Imidlertid vil det alltid medføre bestemte problemer når man velger å fokusere på hva slags innhold læreren skal undervise i. For eksempel: Det er én bestemt gruppe, en "indre krets" eller slike autoriteter som Hernes, som skal velge innhold, ja, bestemme hva den enkelte elev skal lære om. I lys av L97, fikk vi dessuten en besk ettersmak av at den nasjonale identiteten skulle bevares.

Må vi lese Ibsen?

Hvis vi går til "Kunnskapsløftet", som jeg i en tidligere kronikk i Aftenposten kritiserte fordi den mer eller mindre feier dannelsen under teppet, ser vi at denne læreplanen for grunnskolen har et langt mindre omfang når det gjelder innhold og et mye åpnere forhold til innholdet enn sin forgjenger - L97.I norskfaget (som er det eneste faget som eksplisitt åpner for dannelse) er det for eksempel opp til den enkelte lærer å undervise om de "fire store" (Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie) eller simpelthen la det være. Dette har ført til et ramaskrik blant norsklærere og andre.

Katastrofalt uten Ibsen.

Hvordan bør norsklæreren forholde seg til dette i lys av dannelse? Noe i denne retningen: Elevene vil helt sikkert kunne bli gagns mennesker uten Ibsen, men det vil være katastrofalt for dannelsen sin del om lærerne valgte bort Ibsens tekster til fordel for tekster som ikke vil gjøre elevene stemt til å tenke videre. Imidlertid bør ikke det være noe problem, for det finnes mange andre tekster, både "store" og "små", som kan vise nye veier for tanken. Og så bør vi kanskje tenke gjennom dette: Ibsen er ikke blitt kanonisert uten grunn. Flere av tekstene hans er dypt reflekterende, og de har alltid noe nytt å lære oss. Derfor bør i det minste noen av oss stadig vende tilbake til Ibsen.

Jazz eller rock?

Hvorfor velge mellom jazz og rock? Iberg har ikke mye til overs for allmenndannelsens vulgærversjon, dvs. å kunne sin Shakespeare. Dessuten sier han som jazzkomponist indirekte ja til jazz mens han nærmest skriker: - Nei til rock! Nei sier han også til mye annet, deriblant smakløshet og trash.Jeg vil derimot gi et annet bilde på dannelse enn dette, og spør: Må vi velge mellom "store" verker og "mindre" verker, jazz og rock, "smakfullt" og "smakløst"? Nei. Vi må gis frihet til å bevege oss mellom ulike genrer og "kunstverker".

Ibsen og Behn.

For eksempel må det være frihet til å lese tekster av både Ibsen og Ari Behn, lytte på både jazzmusikeren Dag Arnesen og rockegruppen 120 Days og se både Munchs malerier og Kjartan Slettemarks trashart eller søppelkunst.Hvorfor bør disse grensene være åpne? Fordi det som kanskje er tåpelig, naivt og "smakløst", kan ha en dannende effekt. Wittgenstein (filosofen som leste både kanoniserte Dostojevskij og krimfortellinger) sa en gang at den amerikanske filmen, i motsetning til den engelske, var både naiv og tåpelig, men nettopp denne fjolletheten kan være lærerik.

Ansvar for frihet.

Dannelse er også et personlig frigjøringsprosjekt, sier Iberg. Det ser vi ved å gå tilbake til den prototypiske dannelsesromanen - Goethes "Wilhelm Meisters læreår" (1795-96). I denne boken skriver Goethe om personen Wilhelm Meister, som er opptatt av nettopp personlig frigjøring. På sin vandring møter han mennesker, leser tekster og studerer kunstverker - slik at han blir omdannet. Samtidig kritiseres Wilhelm fordi han bare er opptatt av sin egen frihet. Wilhelm fremstår som en narsissist som kun ser inn i sitt indre mens han er blind for alt annet utenom ham selv. Slik vinner han heller ikke frihet. Det gjør han først idet han tar ansvar for en annen, sitt guttebarn, som han i lang tid ikke visste at han hadde.Goethe former altså et dannelsesbegrep som sier at det ikke er tilstrekkelig kun å ha ansvar for sin egen frihet. Man må også ta ansvar for sine medmenneskers frihet.

Bærer galt av sted.

Det innebærer, akkurat som Iberg er inne på, å vise følelser og engasjement - eller bedre: Å si fra når noe bærer galt av sted. For eksempel minne om at vi ikke simpelthen må tilpasse oss den rådende samstemmigheten eller at ironi, som forherliges i vårt postmoderne samfunn, kan skape distanse mellom mennesker.Her har Iberg noen gode poenger, men han overser at ironi også kan være "dannende" idet den evner å forstyrre - og kanskje løse opp - fastlåste tankemønstre. Når er man "dannet"? Man kan si at den som tar ansvar for andres frihet, for eksempel ved å gi sin stemme til offentligheten, er "dannet".

Den prøvende samtalen.

Så mener jeg at den som besitter svaret på forhånd er "udannet". En "dannet" person gjør ikke det - nei, han eller hun går inn i samtaler, gjerne med et synspunkt eller argument, men bare for å sette det på prøve.Et "dannet" menneske er alltid klar for å endre mening. Hun/han har aldri noen faste holdepunkter, følgesvenner eller husguder, det være seg Shakespeare, rock eller Ibergs og Hernes' Sannheter.Men kanskje må jeg forandre noen av disse synspunktene.