KRITIKKVERDIGE FORHOLD. To av landets største kommuner er i ferd med å innføre hver sin anonyme varslingskanal som ansatte skal kunne bruke til å melde fra om kritikkverdige forhold.Snart kan medarbeidere i Oslo kommune og Trondheim kommune ytre seg om hva som helst, om hvem som helst av sine kolleger, uten å fortelle hvem avsenderen er.

Farlig for karrie`ren.

Tanken bak en slik ordning er at det skal bli vesentlig mindre farlig å varsle. Terskelen for å si fra om betenkeligheter skal senkes, noe som kan bidra til å forebygge misligheter og overtramp i kommunene. I dag betraktes det som en karrie`remessig risiko å komme med innvendinger og kritikk.Vi har sett hvordan det går med varslere. De utsettes ofte for utfrysing og mobbing, og har vanskeligheter med å få ny jobb etterpå. Mottrekket er altså å gi alle mulighet til å ytre seg, uten å avsløre hvem de er.

For lav terskel.

Den utilsiktede konsekvensen av en slik ordning kan bli at det dannes en tystekultur. Anonymiteten kan bidra til at terskelen for å snakke ut blir for lav. Nå trenger ikke den enkelte å legge noe som helst bånd på seg, siden det likevel ikke er noen som får vite hvem han eller hun er.Muligheten for å sverte en uskyldig kollega blir også betydelig. Du kan sette frem en falsk beskyldning, som kanskje blir avslørt som grunnløs gjennom en granskning. Målet om å reise tvil om kollegaens hederlighet blir likevel nådd.

Brukt som brikker.

Dette er ikke bare en tenkt mulighet. Jeg kjenner til et tilfelle hvor et ekteskapelig sidesprang ble hevnet ved at den forsmådde parten anonymt fremsatte noen grove og uriktige påstander om en person. Forholdet ble behørig gransket og mistanken sådd, slik at hevneren fikk det som han ville.I Oslo kommune ble avsløringene rundt Undervisningsbygg høsten 2006 startskuddet for at en anonym varslingskanal ble satt på dagsordenen. Byrådsleder Erling Lae uttalte til Aftenposten 28. desember:"Vi gjør dette for å øke tilliten til at vi kan og vil ta tak i korrupsjon. Meningen er selvsagt også å forebygge og avsløre nye misligheter. I lys av alle sakene som har dukket opp det siste året, er vi nødt til å ta i bruk de virkemidlene vi har. Dette dreier seg om store beløp og kommunens tillit blant folk flest."

En fallitterklæring.

Får borgerne i Oslo større grunn til å ha tillit til kommunen når alle medarbeidere nå får mulighet til å varsle anonymt om hverandre? Jeg tviler. Innføringen av en slik ordning kan like gjerne tolkes som en fallitterklæring på vegne av egen organisasjon. Det Lae indirekte sier er: I Oslo kommune er vi ikke i stand til å ta opp vanskeligheter ansikt til ansikt med hverandre. I stedet trenger vi å kommunisere gjennom en kanal hvor den enkelte har mulighet til å holde identiteten sin hemmelig.Personlig har jeg mindre tillit til en organisasjon som ser seg nødt til å ty til et slikt tiltak, enn til en som tilrettelegger for åpen kritikk.Enhver organisasjon har en ytringskultur, det vil si et sett av normer, verdier og virkelighetsoppfatninger som setter rammer for hvordan individene kommuniserer med hverandre. Noen steder er folk flinke til å snakke direkte og ærlig med hverandre, og til å yte konstruktiv motstand. I andre organisasjoner er kommunikasjonen preget av nervøsitet og forsiktighet.

Flere historier.

Jeg snakket om denne tematikken i en norsk bedrift for en tid siden. Der sto en toppleder frem og forkynte at det som kjennetegnet denne arbeidsplassen var brutal ærlighet. "Hos oss snakker vi rett ut til hverandre", sa han. I en pause kom noen av medarbeiderne hans bort til meg og fortalte en annen historie."Den mannen er fryktelig nærtagende," hevdet de, og kom med flere eksempler på at lederen var blitt såret og sint selv for ganske milde innvendinger mot ideene hans. Oppfatningene om ytringskulturen kan med andre ord være forskjellige innen én og samme organisasjon.

Tre egenskaper.

Det er mulig å sette seg noen mål og jobbe systematisk med å utvikle en bestemt ytringskultur. Tre viktige egenskaper som bør fremdyrkes for å forebygge kriser er: 1) blikk for svakheter og ting som kan forbedres, 2) mot til å si fra om hva du har sett og 3) språk til å sette ord på dine observasjoner.Når det innføres en anonym varslingskanal, forsvinner behovet for 2) fullstendig. Det er ikke lenger nødvendig å være modig for å melde fra om noe.

Feighet og moralsk latskap.

Jeg oppfatter dette som en oppfordring til feighet og moralsk latskap. I omgang mellom mennesker er det bare naturlig at det er vrient, risikabelt og ubehagelig å ta opp et kritikkverdig forhold med noen. Det er fristende å utsette det, eller rette blikket en annen vei og late som ingenting.En modig person tør stå ansikt til ansikt med et annet menneske og si fra at han har lagt merke til noe som ikke er så bra. Den anonyme snarveien yter heller ikke rettferdighet til den som utsettes for kritikken. Hvordan skal vedkommende kunne forsvare seg mot påstander fremsatt av noen som ikke tør vise ansiktet sitt?

Klare begrensninger.

En innvending som kan reises mot denne tenkemåten er at den ikke tar tilstrekkelig hensyn til realitetene. Tenk om en anonym kanal hadde vært tilgjengelig for individer som visste om mislighetene ved Nedre Romerike vannverk, ved Undervisningsbygg i Oslo og i eiendomsforvaltningen i Bærum kommune. Da kunne folk ha meldt fra, og myndighetene tatt affære mye tidligere.Dermed kunne omfanget av krisene vært betraktelig mindre. I alle disse tilfellene har mange visst om hva som har foregått, men ingen har sagt fra. Burde de ikke hatt mulighet for å gjøre det, uten å risikere egen karrière? Bør vi ikke innse at menneskelig mot har sine klare begrensninger?

Tøff påkjenning.

Slik går det an å vurdere situasjonen, og jeg vil igjen si at det er en fallitterklæring som det er vanskelig å svelge. Jeg håper det er noe mer enn naiv og blåøyd mennesketro som utgjør alternativet til å innføre et system som gjør motet overflødig. Det er rimelig å vente at folk skal være i stand til å fremføre kritikk om forholdene på egen arbeidsplass uten å være anonyme.At det kan være en tøff personlig påkjenning, er det ingen tvil om. Trolig blir den tøffere desto lenger en venter. Utfordringen, både for individer og organisasjoner, er å bidra til at innvendingene kommer på bordet før problemene har fått lov til å yngle og gro til noe stort og uhåndterlig. Et sted å starte kan være ved å premiere alminnelig, freidig hverdagsmot, tilfeller hvor en medarbeider tar seg den frihet å påpeke en urimelighet.

Moralsk eksperiment.

Hvordan vil det gå når 43 000 ansatte i Oslo kommune og 10 000 ansatte i Trondheim kommune får tilgang til en anonym varslingskanal? Fra mitt ståsted ser dette ut som et gedigent moralsk eksperiment som initiativtagerne ikke helt ser rekkevidden av. De plasserer et nytt element inn i ytringskulturen sin, og synes å forvente at alt annet blir ved det samme.Det gjør det neppe. Muligheten til å sette frem anonyme påstander om kolleger vil trolig påvirke den daglige omgangen mellom medarbeiderne.Får vi en kommunal tystekultur? Det gjenstår å se.