HVEM ER DE LIBERALE? I dag vil alle være "liberale", mens knapt noen ønsker å bli identifisert med liberalismen. Det er imidlertid ikke innlysende at man kan skille mellom de to. Hvem er egentlig "liberale" i dagens politikk?

Venstres indignasjon.

I Venstre blir mange indignert hvis andre partier kaller seg liberale. Den refleksen jobber nok på høygir i øyeblikket, når så mange hevder å være akkurat det. Selv SV snakker nå om en "liberal sosialisme". Venstres indignasjon kom klart til uttrykk i et innlegg fra Lars Sponheim i Aftenposten (1. mars) etter at Kristin Clemet hadde brukt "liberal" som en betegnelse som kan samle mange mennesker fra Venstre til Frp. Sponheim skriver: "Den politiske liberalismen er radikal, reformorientert og sosialt engasjert og er ikke noen høyreideologi. Den er plassert i det politiske sentrum - mellom sosialisme og konservatisme." Han legger til at det bare er ett politisk parti i Norge som tilhører den liberale tradisjonen, og det er Venstre.

Historieløs.

Det er ikke godt å si om Sponheim her er historieløs, uttaler seg mot bedre vitende eller bare er taktisk. Den liberale tradisjonen er adskillig eldre enn partiet Venstre, og den rommer et så stort mangfold av oppfatninger at det er en tilsnikelse å gjøre hevd på eiendomsretten til "det liberale". Venstres sosialliberalisme representerer bare én av flere retninger i den liberale tradisjonen. Det er riktignok en sentral retning, men mange av tradisjonens fremste tenkere tilhører andre retninger. Slik sett er det fristende å si at det finnes like mange liberalismer som liberalister. Det er like fullt mulig å trekke frem noen oppfatninger som står sentralt hos de fleste av tradisjonens viktigste tenkere, som John Locke, Wilhelm von Humboldt, John Stuart Mill og Friedrich Hayek.

Ukrenkelig frihet.

Helt grunnleggende er det at alle mennesker tilkjennes en grunnleggende og ukrenkelig frihet, og at statens sentrale oppgave er å verne om denne. Derfor er den typiske liberalisten en innbitt motstander av alle former for paternalisme, der den enkelte borger skal beskyttes mot seg selv. Vanligvis ønsker liberalister også en mest mulig verdinøytral stat som ikke skal ha noen veldig spesifikk oppfatning av hva som fører til et lykkelig liv, da dette må være opp til den enkelte. Den individuelle friheten gis i utgangspunktet forrang fremfor alle andre verdier, slik at enhver som ønsker å begrense denne friheten, vil ha begrunnelsesbyrden. Et parti som ikke innrømmer slike tanker en sentral rolle i sin ideologi, kan vanskelig beskrives som liberalt.

Skjellsord.

Samtidig som det i Norge er blitt populært å være "liberal", er det slående hvor upopulært det er å være "liberalist". I Morgenbladet sist uke var Høyres leder Erna Solberg eksplisitt: "Jeg er ikke liberalist." "Liberalisme" ser ut til å ha blitt et skjellsord i den politiske debatten, for ikke å snakke om den presumptivt enda verre varianten "nyliberalisme". Hva består egentlig skillet mellom "liberal" og "liberalist" i? Det er ikke innlysende. Umiddelbart skulle man ut fra ordene selv tro at "liberal" betegner en bestemt holdning og praksis, mens liberalisme er den ideologien som begrunner holdningen og praksisen. I så fall dreier skillet seg bare om logiske nivåer, og det impliserer da ingen politiske forskjeller. Det vil da følge at enhver som er liberal implisitt eller eksplisitt bekjenner seg til en liberalistisk ideologi, mens enhver som mener å være liberalist også bør være liberal i sine handlinger og holdninger. Imidlertid er det åpenbart at dagens diskusjon om det liberale og liberalismen forutsetter et eller annet slags politisk skille mellom de to, siden "liberal" er blitt et honnørord og "liberalist" det motsatte.

Om hverandre.

Ser vi på partienes prinsipprogrammer, er det bare Venstre og Fremskrittspartiet som uten forbehold omtaler sin ideologi som "liberalisme". For Venstres del er det her en klar utvikling i forhold til programmet ved forrige stortingsvalg, der partiet konsekvent brukte betegnelsene "liberal" og "sosialliberal", mens man unngikk begrepet "liberalisme". I Venstres nye prinsipprogram brukes betegnelsene "liberal", "sosialliberal" og "liberalisme" om hverandre, og det er et nokså gjennomført liberalistisk program. Høyres prinsipprogram fra 2000 sier mye om menneskets frihet, men styrer unna begrepet "liberalisme". Partiet pleier imidlertid ofte å beskrive seg selv som "liberalkonservativt".

En selvmotsigelse.

De tre partiene som oppfatter seg selv som "liberale" eller "liberalistiske", er da Venstre, Høyre og Frp. I tillegg kommer kanskje SV med "liberal sosialisme". Da er spørsmålet om disse partiene virkelig er liberale i sin praktiske politikk. SV kommer utvilsomt dårligst ut her, men så er vel uttrykket "liberal sosialisme" en selvmotsigelse, litt som ansjos i vaniljesaus. (For øvrig kan det nevnes at uttrykket ikke akkurat er noen nyskapning, da Rune Slagstad begynte å omtale seg selv som "liberal sosialist" for flere tiår siden.) Det er uhyre uklart hvordan et parti som i det vesentlige er for mer statlig styring og eierskap, og vanligvis er skeptiske til mer valgfrihet, skal kunne være liberalt.

Det liberale prosjekt.

Frp er mildt sagt inkonsekvent i sin liberalisme, der de definitivt er illiberale i innvandringsspørsmål og for så vidt også i deler av næringspolitikken, som med forslaget om opprettelsen av et statlig fond for oppkjøp av norsk næringsliv. Høyre og Venstre ser ikke ut til å ha hatt nevneverdige betenkeligheter med å gå inn for røykelov, kvotering i private bedrifters styrer, nye etterforskningsmetoder etc., og det er vel heller ikke videre liberalt. Og felles for alle norske partier er at de i grunnen konkurrerer mest om å tilby velgerne flere statlige løsninger og bevilgninger. Slik sett kan man si at det liberale ikke har så altfor gode kår i norsk politikk, til tross for alle omfavnelsene av begrepet. Tendensen til å omfavne alskens paternalistiske bestemmelser er ytterligere et eksempel på hvor svakt det liberale prosjektet står i norsk politikk for tiden.

Meningsløs.

Enkelte vil kanskje si at jeg her anlegger et for snevert begrep om det liberale, men hvis begrepet forstås så bredt at så å si alle politiske partier kan hevde å være liberale, er det i realiteten tømt for mening. Eller det kan også bety at alle partier i øyeblikket har klumpet seg så tett sammen i et udifferensiert sentrum at det ikke er begrepet "liberal", men snarere partipolitikken som er blitt mer eller mindre meningsløs.