Når det fremmede truer

OPPRØRTE LOKALE. Sydney 11. desember 2005: Over 5000 mennesker er samlet på stranden for å ta den tilbake fra "ungdommer med Midtøsten-utseende", for å si det med medienes og politiets beskrivelse. De skal ha truet og overfalt lokalbefolkningen. Klistremerker på bilenes bakruter taler sitt tydelige språk: "Australia: Hvis dere ikke er fornøyd, dra tilbake!" Det kommer til voldsomheter, som sprer seg til mer enn syv forsteder langs strandlinjen. Brutale gjengjeldelsesaksjoner neste dag ender med at politiet bygger barrikader for å isolere urostifterne.Norge 2005: Fremskrittspartiet offentliggjør en nettside og en trykt brosjyre om innvandring. På forsiden er det bilde av en hettekledd ungdom som sikter på leseren med en pistol - ledsaget av teksten "Gjerningsmannen er av utenlandsk opprinnelse!" En stor offentlig debatt kommer i gang.To land med en verden imellom seg har samme budskap: Det hjemlige er truet av det fremmede.

Hva er "hjemme"?

Men hva vil "hjemme" si? I 1688 fant den sveitsiske medisinerstudenten Johannes Hofer på ordet "nostalgi" - av de greske ordene nostos(hjemkomst) og algos(smerte) - for å beskrive tilstanden av hjemlengsel blant sveitsiske tropper i krigen. Folketoner eller mat som minnet dem om hjemme, ga fysiske reaksjoner.Deres følelse av håpløshet og depresjon kunne bli av større omfang og føre til infeksjoner, fysiske plager og identitetskriser.

Truet identitetsfølelse.

Hvorfor er det slik at ikoniske kjennetegn på "hjemme" fremkaller hjemlengsel? Er vår identitetsfølelse bygget på en fornemmelse av sted? Er det slik vi definerer hva som er hjemme - ut fra vår definisjon av jeget? Er det "jeget" som er truet av det fremmede?Ideen om at identitet er knyttet til sted, er ikke ny. En nasjons sanne karakter er rotfestet i landskapet og hvordan landskapet er mytologisert, ifølge historikeren Simon Schama: "Landskaper er kultur foran natur - fantasikonstruksjoner overført på skog, vann og stein".

Stedsbasert egenart.

Assosiasjonen mellom geografisk beskaffenhet og nasjonal eller stedsbasert egenart skriver seg fra år 63/64 f. Kr., den greske geografen Strabos tid, men sannsynligvis enda lenger tilbake.Den har levd videre i forskjellige former siden. Betegnelser som latinsk blod (varmt klima), tysk mangel på humor (innestengthet) eller australsk uregjerlighet (store vidder) er yndet. Odd Børretzen forklarer endatil i sin bok "Hvordan forstå og bruke en nordmann" den norske nasjonalkarakteren som et resultat av vanskelighetene ved å forsere høye fjell, dype fjorder og temperaturer på frysepunktet.

Dyrkelsen av individet.

Vestlig tenkemåte ser imidlertid ut til å ha forlatt den oppfatning at "sted" er avgjørende for å definere mennesker. Kristendommens utvikling og troen på en allmektig Gud banet veien for å legge større vekt på "universet".Forbrukskulturens utvikling matcher dette mønsteret: Eksistensen sett fra individets utgangspunkt i universet åpner for troen på ubegrenset yteevne, konsum, produksjon og så videre. Sted hemmer dyrkelsen av individet.

Tilhørighet til sted.

Likevel kan sted være avgjørende for identitet. Slik Edward S. Casey påpeker i boken The Fate of Place, skjer alle menneskelige handlinger på et sted: Våre fødsler, liv, erfaringer, død - alt er lagt til et sted.Teorier om skapelse og sted befatter seg til enhver tid med temaet og den grunnleggende fryktenfor "det" utenforsted eller univers - det store intet - i bestrebelsen på å skape et solid fundament for å definere menneskenes og menneskekjærlighetens natur.De synes å formidle at vi eksisterer i kraft av tilhørighet til et sted. Vi befinner oss ikke i ingenmannsland.

Gale av isolasjon.

Dyrkelsen av individet er problematisk. For hva er individualitet? Sosiologiprofessor Per Otnes setter spørsmålstegn ved hele ideen i sin bok "Other-Wise. Alterity, Materiality, Mediation":Vi spiller forskjellige sosiale roller i forskjellige miljøer og omgivelser. Vi omstiller oss for å tilfredsstille andres forventninger til oss og våre forventninger til oss selv sammenmed andre. Vi blir gale av å leve i varig isolasjon. Og vi frykter tomheten (det store intet) som en tilstand av galskap - uten referansepunkter i bunnen. Vi haringen virkelig individualitet - vi er produkter av alt rundt oss.

Hvem vi er.

Vi er dem vi er, fordi vi er plassert: Hv or definerer hvem vi er.Så kanskje er ideen om at vi bygger vår identitet på en hjemmefølelse bestemt av tilfeldige grenser, lignende skikker, tro, sosiale strukturer og fysiske trekk, ikke så underlig. Det er kanskje ikke så rart at vi reagerer med mistenksomhet på utlendinger som inntar vårtsted, uten det som forventes av egenskaper, skikker og overbevisninger.De er ikke gjenkjennelige innenfor våre snevre identifikasjonsstrukturer. De passer ikke inn i vår følelse av tilhørighet. I sin annerledeshet er de en trussel mot vår hjemmefølelse - vår jegfølelse.

Utlending på feil sted.

Men hva med dem? Revet vekk fra det stedet de er vant til, kjente normer, skikker og fysiske omgivelser - hva skjer med deresjegfølelse? Utlendingen befinner seg ikke i det store intet, men på feil sted - avskåret fra muligheten til å få bekreftet identitet og tilhørighet og å bli akseptert som en av de andre.Utlendingen står i fare for å utvikle den samme følelsen av håpløshet og depresjon, samme infeksjoner, fysiske plager og uhensiktsmessige adferd som de sveitsiske soldatene.

Slår begge veier.

Hvem og hva vi er, lyder dette resonnementet, henger uavvendelig sammen med hvor og når vi vokste opp. Det er neppe overraskende at fremmede inntrengere utgjør en trussel mot identitet og trygghetsfølelse. Hva vi er tilbøyelige til å overse, er at trusselen slår begge veier: Mot den tilhørige, og den som ikke passer inn. Men i dagens verden ser omfanget av ufrivillige eller villede oppbrudd med hjemmet ut til å fortsette å øke. Omreisende, innvandrere, flyktninger - utlendinger av alle slag vil fortsette å øke i antall.Moderne samfunn har behov for å forebygge identitetssplittelse og oppløsning av samfunn og sted som ender i frykt, strandopptøyer og rasistisk propaganda. Identitetsbygging vil være avhengig av et paradigmeskifte.

Identitet og tilhørighet.

Hvem vet? Dersom vår følelse av identitet og tilhørighet er bestemt av heller snevre referansepunkter, vil vi stå igjen som noen provinsielle skikkelser.Kanskje trenger vi en ekstern trussel til å føre oss sammen. Det har virket før - ved å opprette nasjonalstater eller gå til krig mot terror. Men i verdensskala har vi behov for det uforfalskede, som ikke er konstruert for politiske eller økonomiske gevinster.Global oppvarming kan representere den ytre fienden som samler alle. Ville ikke det være ironisk? Vår største globale trussel som vår viktigste samfunnsstøtte!
Oversatt av Unni Wenche Grønvold