UHELDIG POLARISERING. I onsdagens kronikk retter Per Bjørnar Grande tungt skyts mot den norske kriminallitteraturen. Flere av Grandes poenger kan sikkert ha mye for seg.Men han bidrar til en uheldig polarisering mellom krimgenren og "den egentlige" litteraturen.

Lesningens drivere.

Hva får oss til å lese skjønnlitteratur? Det kan primært skyldes to mekanismer: Handlingsdriv og språkdriv. Bøker som leses først og fremst på grunn av fortellingens utvikling, er handlingsdrevne. Dan Browns "Da Vinci-koden" er et typisk eksempel.Tekster som derimot leses på grunn av formuleringsmessige kvaliteter, er språkdrevne. Flere av Dag Solstads utgivelser ville kunne falle innunder en slik betegnelse.

Ikke høy og lav.

Skillet mellom handlingsdrevne og språkdrevne bøker er ikke det samme som såkalt høy og lav litteratur. Det har heller ingenting med litterær kvalitet å gjøre. Handling og språk er bare to grunnleggende måter å skape leserinteresse på.Også tre andre former for litterær fremdrift kunne nevnes: Skrekk, erotikk og humor. I grøsserlitteraturen er det vemmelsen som driver leseren fremover, i erotisk litteratur er det pirrende, og i humorlitteraturen har komikken denne funksjonen.Forholdet mellom handlingsdriv og språkdriv er likevel det viktigste i denne sammenheng.

Fremdrift gjennom historien.

Krimlitteraturen er på ingen måte alene om å være handlingsdrevet. Kiosk- og serie-romanforfattere skriver bøker som gis fremdrift gjennom historien, ikke formuleringene. Det samme gjelder de fleste mestselgende titlene i bokklubb og bokhandel.Gode forfattere som Anne B. Ragde, Anne Karin Elstad, Levi Henriksen og Margaret Skjelbred skriver romaner der leserinteressen primært synes å være handlingsdrevet. Det betyr selvsagt ikke at de ikke også språklig sett er av kunstnerisk interesse.

En kunstig motsetning.

Mitt lille anliggende er nemlig følgende: Det er ikke slik at romaner enten er språkdrevne eller handlingsdrevne. Som oftest vil en roman inneholde både passasjer der vi leser videre på grunn av tekstens språklige kvaliteter, og passasjer der det er spenningens kvaliteter som trekker oss utover i teksten.På sitt beste er skjønnlitteraturen en kombinasjon av språklig og handlingsmessig fremdrift.Jeg har aldri forstått hvorfor så mange synes å anta at den ene mekanismen utelukker den andre. Hvorfor skal et intrikat og besettende handlingsforløp umuliggjøre et ypperlig litterært språk med pregnante formuleringer og dypsindige iakttagelser?

Formuleringene som løfter.

Det som kjennetegner verdens fremste verker, er jo at de nettopp klarer å forene skrivekunstens språklige og de handlingsmessige muligheter. Shakespeares Hamlet er en kriminalhistorie så god som noen. Ibsen er uovertruffen i å la språk og spenning gå opp i en høyere enhet.Også Hamsun er på sitt mest vellykkede når han evner å la formuleringene løfte fortellingen, og vice versa, som i "Pan" og "Victoria".

Arven fra realismen.

Kriminallitteraturen er den genren som i størst grad ivaretar arven fra Aristoteles' litteraturforståelse. Også han var opptatt av hvordan skrivekunsten kan anskueliggjøre kompleksiteten i menneskets vesen og livsbetingelser.Men for ham gikk veien dit primært gjennom fortellingens handlingsstruktur, ikke dens språklige gehalt. Måten en historie er bygget opp på, dens spenningsutvikling, utgjør dens kunstneriske mulighetsbetingelser.

De språklige aspektene.

Slik har det vært i store deler av den etterfølgende litteraturen. "Don Quijote" er handlingsdrevet, slik bøkene til Balzac, Hugo, Dickens, Thackeray, Twain, Tolstoj, Zola etc. er det. Først i begynnelsen av 1900-tallet får de språklige aspektene ved romankunsten lesemessig prioritet. Kriminallitteraturens fremvekst og popularitet kan til en viss grad forstås som et resultat av innovervendingen i det 20. århundrets skjønnlitteratur. Dagens krim synes å ha overtatt funksjonen til den realistiske og naturalistiske litteraturen på 1800-tallet.

Handlingens kunst.

Det er ingen liten kunst å skape god handling. Den spennende fortellingens estetiske utfordringer blir ofte undervurdert. For eksempel har toneangivende stemmer i Den norske Forfatterforening hatt en tendens til å polarisere forholdet mellom språkdrevet og handlingsdrevet skjønnlitteratur - til fordel for førstnevnte. Jeg kan ikke se at det er særlig fruktbart.Som redaktør for det litterære tidsskriftet Vinduet mottar jeg årlig to- tre hundre tekstbidrag. Det som synes å volde størst vanskeligheter hos vordende forfattere, er ikke å formulere seg i et litterært språk, men å konstruere en interessant handling.Hvis det virkelig stemmer at det skrives så mye dårlig krim, er det neppe genrens feil.

Språkdriv og handlingsdriv.

Selv skulle jeg gjerne sett flere norske forfattere som strakte seg mot å forene Dag Solstads språkdriv med Dan Browns handlingsdriv. Prinsipielt skulle det ikke være noen umulighet. En nobelpriskandidat som Cormac McCarthy er et eksempel til etterfølgelse.Når Per Bjørnar Grande hevder at "en flokk seriøse forfattere har gitt opp sine seriøse pretensjoner og begynt flørten med krimgenren" fordi "man tjener bedre på å skrive krim", så skyldes det neppe annet enn at han - i likhet med så mange litteraturvitere - egentlig aldri har forstått hverken hvordan eller hvorfor romaner skrives.

Den språkdrevne Proust.

Som en motvekt til kriminallitteraturens konformitet trekker Grande frem Marcel Proust, en forfatter jeg selv har hatt en viss befatning med. Kontrasten er ikke ueffen: "På sporet av den tapte tid" er et eklatant eksempel på språkdrevet litteratur.På slutten av hver Proust-setning ligger det en sannhet og venter på leseren, men selv om disse sannhetene gir andre gleder enn de forrykende handlingsavsløringenes gleder, er de ikke nødvendigvis mer verdifulle. Dessuten er selv "På sporet av den tapte tid" tidvis kriminelt spennende.Men dessverre først et stykke ut i bind elleve.