TO MYTER. To seiglivede myter preger diskusjonene om vår sivilisasjons skjebne.En er apokalyptisk, basert på ideer om et gradvis forfall mot ragnarokk.Den andre, optimistiske fortellingen har tro på sivilisasjoners evne til å skape motstoffer mot de negative virkningene av sin egen vekst. Brundtland-rapporten, med sin foreskrevne kur "bærekraftig utvikling", faller utvilsomt inn under den siste kategorien.

To faktorer.

Rapporten har vært revolusjonerende i dobbel forstand:1) Den har lansert et begrep som sydde sammen to tilsynelatende uforenlige ideer - utvikling og miljø - og overbeviste verden om at den ene var avhengig av den andre.2) Den rettet sin appell mot hele menneskeligheten og argumenterte for en global plan som skulle takle både miljøkrise og sosial urettferdighet.

Teknokratisk språk.

Dette har vært en utenomjordisk oppgave. Menneskeheten har få respekterte talsmenn, intet universelt lederskap, ingen lønningsliste, og ingen armé - og dens viktigste forum, De Forente Nasjoner, er sjelden forent.Selve ideen om bærekraftig utvikling - uansett hvor banebrytende den var - er uttrykt i et teknokratisk språk og mangler dermed "sex appeal" og mobiliseringsevne.

Ikke enerådende.

Verden er heller ikke den samme som da Brundtland-rapporten ble skrevet i 1987. Den kalde krigen er over, og mange av skillelinjene i den gamle verden gjelder ikke lenger. Nye, ikke-statlige organisasjoner har en stadig økende innflytelse på lovgivning og reguleringer - men også på mer lysskye avtaler. Nye, raske former for kommunikasjon har gjort både utdanning, propaganda - og terrorisme - raskere og mer effektive enn noensinne. Energikrisen skaper både savn og forretningsmuligheter. Migrasjoner skaper spennende krysskulturelle identiteter, men forsterker også nasjonalfølelsene. Det velstående Vesten er ikke lenger den enerådende, rasjonelle forvalteren av verdensordenen: I dag må den regne med en kraft som den lenge har forsøkt å avfeie eller undertrykke - kraften av identitet, kultur og religion. Det er nettopp denne kulturelle dimensjonen som er fraværende i Brundtland-rapporten, som en internasjonal gruppe av forskere har tatt som utgangspunkt for sin visjon.Gruppen kaller seg selv for "Oslo-revisjonistene" og her er dens hovedtese: Den største hindring for en bærekraftig utvikling ligger i noe som sjelden blir vektlagt: Kraften i fortellinger.

De forhutlede massene.

De mest fascinerende, mobiliserende fortellingene som har appellert til menneskenes fantasi helt fra tidenes morgen har faktisk bidratt til ødeleggelse av vår planet. I århundrer har vi vært forført av historiene om overveldende godhet, ondskap, nysgjerrighet, rikdom og kjærlighet:Fra Adam og Eva, gjennom dr. Faust og kong Midas til "Dynastiet" og "Dallas" og dagens realityshow som alle forteller oss hvordan vi skal bli rike, berømte og ulykkelige. Sulten etter en kapitalistisk livsstil er altfor ofte blitt avfeiet av vestlige observatører som en vulgær trang til Disneyland og billige pølser. Hva en glemmer, er at det finnes en universell lengsel etter et Eldorado som er blitt nektet de forhutlede massene på jorden, fra Kina til Etiopia. Vi trenger en fengslende fortelling om bærekraft som kan fange oppmerksomheten til både rike og fattige. Når alt kommer til alt, er det gjennom fortellinger at vi blir aktive deltagere i vår kultur, og det er gjennom fortellinger at vi oppnår en identitet og tolker hva som skjer rundt oss, hva som har hendt, hva som vil hende. Vårt forskningsteam har diskutert intenst hvilken historie som bør fremmes. Og uansett hvor kritiske vi er til den norske "moralske akrobatikken" på verdensscenen, er vi alle blitt enige om at fortellingen som best sammenfatter alle elementene i en mulig ny bærekraftig visjon, kommer fra Norge.

En elskelig latsabb.

Fortellingen handler om hvordan en kan bli rik, lykkelig og populær uten å skade naturen eller miste sin menneskelighet på veien. Det er, selvfølgelig, eventyret om Askeladden. Hovedpersonen er en elskelig latsabb som sitter ved peisen hele dagen, mens han pirker og roter i asken.Der ute på garden - for dette er tross alt Norge FO (FO=Før Oljen) - bor en bondekonge som plages av ondsinnede naturfenomener, og som lover bort sin datter som belønning til den karen som kan løse hans problemer.

Løser oppdraget.

Askeladdens eldre brødre drar ut for å løse oppdraget ved hjelp av vanlige metoder - dvs. gjennom hensynsløs konkurranse og en firkantet problemløsning. Etter at de har mislykkes, entrer Askeladden scenen og vinner halve kongeriket og prinsessen med gjennom et unikt, økologisk handlingssett.Det er fem kilder til hans suksess:
1) Han sparer på energien og gjennomfører oppgaven uten å prøve for hardt.
2) Han behandler naturen som en partner og lytter alltid til dens råd.
3) Han stoler på innovasjon og investerer i ukonvensjonelle snarveier.
4) Han har medfølelse og hjelper alltid de fattige og trengende.
5) Han stoler på sitt eget hell.

Vi trenger Askeladden.

Er Askeladden en mulig "mytisk stamfar" for en bærekraftig verden, en helt som trenger å føres inn i skolebøker, reklame og TV-programmer?Absolutt. Vi trenger Askeladden. Vi trenger både hans nøysomhet og hans kreative holdning - evnen til å gi blaffen i alle konvensjonelle løsninger og gå for de mest kreative grep.Vi bør lære av hans innsikt i naturens egne behov og begrensninger, og hans medfølelse med de svake. Vi trenger ham også fordi det er så lett å finne hans forskjellige utgaver i kinesiske, afrikanske eller indiske bondehelter.

Myten legemliggjort.

Det er enda en grunn til for hvorfor Askeladdens eventyr bør være vår inspirasjon: Den viser at den rette fortellingen kan gjøre underverker.Hvis vi tenker etter hvordan Norge i begynnelsen av det tyvende århundre fortsatt var et av de fattigste landene i verden, er Norge anno 2007 et slående eksempel på hvordan Askeladd-myten er blitt legemliggjort: Et "Nordens Kuwait", som har bevart mye av sin opprinnelige natur.

Verdens beste land.

Et forholdsvis jevnbyrdig samfunn hvor kongefamilien spesialiserer seg på å gifte seg folkelig. Et land som for fjerde gang på rad er blitt kåret til "det beste landet å leve i". Et hjem for "grønne" tenkere som Arne Næss og Gro Harlem Brundtland. En internasjonal fredsmegler av rang.For å bevege oss vekk fra den uutholdelige norske suksesshistorien: Moderne versjoner av Askeladden og hans kreative bærekraftighet finnes overalt rundt oss.

Drømme om det umulige.

Fortellingene skrives av dem som ikke har vært redde for å drømme om det tilsynelatende umulige: Enten det er Muhammad Yunus som sprer budskapet om mikrokreditt og gi makt til kvinner i Bangladesh, eller Wangari Maathai som vil gjenreise både menneskelig verdighet og naturmiljøet i Afrika. Dette er bare to av mange eksempler på miljøfantasi, de maktløses makt og dyp humanisme som vi trenger i dag. Kanskje det er her, i verdiladede, mobiliserende fortellinger om kreativ tilpasning, at Brundtlandrapporten, del 2, bør begynne.