VISER ANSIKT. Så kom de vandrende, 45 unge menn, inn i Lillehammer. En disiplinert, lang rekke. Alvorlige ansikter. Hadde gått fra Trondheim. Trengte mat og sted å sove.Omtrent over natten hadde Nansenskolen åpnet dørene, Lillehammer kommune bevilget penger, en lokal komité var dannet. Må jo være gjestfrie, tenkte vi. De er jo pilegrimer.Men så er de også avviste asylsøkere fra Afghanistan. De er illegale i Norge. De fleste har levd i skjul i lang tid. Nå har de valgt å vise sitt ansikt. 16. juni er de utenfor Stortinget i Oslo.

En tredje vei?

To løsninger er klare:"Arrester dem og send dem ut", sier en stortingspolitiker. De har fått avslag 2-3 ganger. De fyller ikke kriteriene vårt demokrati har bestemt. Vi kan jo ikke ta imot alle som vil komme til Norge. Det høres riktig ut. "Vi må da ha plass til disse i rike Norge," sier andre som har møtt dem langs ruten. Vi trenger arbeidsføre mennesker. De trenger et sted på kloden hvor de føler det er trygt å leve og arbeide. Det høres riktig ut. Men disse løsningene utelukker hverandre. Finnes det en tredje vei?I år vil Norge bruke over tusen millioner kroner i Afghanistan. Noe over halvparten går til militæret. Det er den største kampstyrken vi har utenfor Norge. Men også i sivil bistand er Afghanistan på vei til å bli det landet som mottar mest norsk hjelp.

Lokalspråklig kompetanse.

Hvor mange av de nordmenn som reiser til Afghanistan behersker i hvert fall ett av språkene som snakkes der? Det store flertall stiller antagelig under nivået til en afghansk barneskoleelev når det gjelder lokalspråklig kompetanse.Hvor mange har en god grunnleggende kunnskap om dette landet, dets historie og kultur? Jeg trenger neppe å bruke mine ti fingre for å telle antall norske akademikere som har god kunnskap om Afghanistan.

Lever skjult.

Dette er kunnskap som finnes hos de 45 afghanske vandrerne og de mange andre som holder seg skjult. Kunne de bli brukt for fred og utvikling i Afghanistan? Jo nettopp, sier de som vil tvangssende dem hjem:De må jo reise og være en ressurs for sitt hjemland. Når jeg stiller dette spørsmålet til talsmannen for de vandrende, svarer han:Jo, vi vil hjem. Men vi må vite at vi er trygge, vi flyktet derfra med fare for eget liv.Og hvorfor kan vi ikke få en utdanning mens vi er her som kan kvalifisere oss? Vi får ikke gå på skole, vi får ikke arbeide, vi tør ikke gå til lege, vi tenker folk ikke liker oss, vi lever i en skyggetilværelse. Vi har brukt fra tre til seks år av våre liv på å være skyggemennesker i Norge.

Det er noe som er galt.

Dette er ubehagelig å høre på. Det var enda mer ubehagelig da de sultestreiket utenfor domkirken i Oslo i fjor. Hva skal en velferdsstat gjøre med så desperate, psykisk normale mennesker? Myndighetene vaklet. En dag brukte de politi for å legge dem i håndjern og bære dem vekk.Noen dager etter fikk de en utsettelse og løfte om ny behandling. Siden juni i fjor er et par hundre afghanere sendt tilbake. Dem vet vi ikke noe om. Dem slipper vi å se i våre massemedier. Det er også ubehagelig å tenke på. Eller mer korrekt oppsummert: Det er noe som er galt.

Endring i utlendingsloven?

Dette handler jo om asylpolitikk. Et område denne forfatteren har begrenset kunnskap om. Men det forundrer meg at Norge snart er eneste land - blant dem vi liker å sammenligne oss med - som ikke har en regel for å tillate opphold til dem som har vært i landet noen år.Enten det er USA, Frankrike eller Sverige har de regler for at folk som har vært i landet årevis uten at det har vært mulig å returnere dem, får rettigheter til opphold og arbeid. Norge har ingen slik regel. Får vi en endring i den varslede utlendingsloven?Men dette handler også om freds- og utviklingspolitikk.

Reise tilbake på besøk.

På Lillehammer og Nansenskolen møtte disse afghanske vandrerne noen andre afghanere. De hadde i noen år tilhørt et nettverk av afghanske flyktninger dannet etter initiativ fra Norsk Fredssenter. De hadde deltatt på flere kurs om fredsarbeid og demokratibygging. Disse afghanerne hadde i motsetning til vandrerne fått oppholdstillatelse i Norge.De ankom i en tid med mildere asylpolitikk. Dette hadde gitt dem trygghet slik at de kunne delta på et eksperiment med å reise tilbake til Afghanistan på besøk. Norsk Fredssenter har en enkel visjon: I stedet for å se på flyktningene som et problem, så ser de på dem som en aktør som kan delta i å skape fred og utvikling i sitt hjemland.Dette skaper forvirring i byråkratiet. Flyktninger kan da ikke reise tilbake til landet de har flyktet fra? Men byråkratiet gjorde et unntak. De afghanske flyktningene kom tilbake med inspirasjon om å utdanne seg videre i håp om en gang å kunne bruke utdanningen i hjemlandet. Kontakt ble opprettet med afghanere i Afghanistan som så kom på besøk til Norge.

Smittes av "tunnelsyn".

De fleste byråkratier smittes etter hvert av en sykdom som heter "båstenkning" eller "tunnelsyn". Pengebruk og perspektiver kan få et schizofrent preg. Vi bruker ca. en million kroner på et årsverk for en nordmann i tjeneste i Afghanistan.Samtidig bruker vi millioner av kroner på å holde afghanere ikke-aktive i årevis i norske asylmottak. Mange av disse trenger kanskje bare noen korte kurs for å kunne være til nytte i sitt eget land. Det er antagelig også det de fleste vil.

Trenger trygghet.

Men de trenger trygghet. Trygghet i Afghanistan er komplisert. Det handler om hvem du er, hvor du er, og ikke minst hvem du har som venner og kolleger. Og det handler om mulighet for å ha et trygt oppholdssted utenfor Afghanistan å vende tilbake til.Å arbeide for demokrati og utvikling øker ikke nødvendigvis tryggheten i krigsherrenes rike. Men det er oppgaven til de nordmenn vi sender til Afghanistan i disse dager. For de norske er trygghet prioritet nummer én. Kan ikke da tryggheten sikres også for afghanere som blir kolleger i arbeidet for demokrati og utvikling?

Åpnet seg litt.

Etter et døgn med samtaler på Nansenskolen vandret afghanerne videre. Deres alvorlige litt lukkede ansikter hadde åpnet seg med mer smil, mer varme. Det gjorde det vondere å si farvel. Den 16. juni er de utenfor Stortinget.