IRRELEVANT SAMTIDSFILOSOFI. Den amerikanske filosofen Richard Rorty mente at store deler av samtidsfilosofien hadde gjort seg selv intellektuelt og politisk irrelevant, at den var fanget opp i sine egne sære metaforer, og uten evne til å komme samfunnets behov og interesser i tale. Han kritiserte den intellektuelle venstresiden for å stirre seg blind på store teorier om identitet, tilhørighet og kulturell fremmedgjøring, og derved glemme poenget med politikk; å arbeide for et samfunn med en rettferdig fordeling av ressurser, og mot konsentrasjon av økonomisk møte.

Naiv og hyklersk.

Han kritiserte den amerikanske høyresiden, det vil si stort sett hele det etablerte politiske og økonomiske maktapparat i USA, for å være både naiv og hyklersk på samme tid, selvgod, utbyttersk (både nasjonalt og internasjonalt) og farlig.Han oppfordret til en ny patriotisme, til nasjonal stolthet, samtidig som han forfektet utopien om en verdensregjering som garanterte alle individer på kloden de samme friheter og den samme beskyttelse mot overgrep, ydmykelse og økonomisk utbytting. Han idealiserte det liberale borgerlige samfunn for oppfinnelsen av den private livssfære og de muligheter til selvrealisering som derved oppstår, samtidig som han så gjenopprettelsen av solidaritet og felles ansvar for hverandres velferd, i globalt perspektiv, som vår største politiske utfordring.

En markant stemme.

Da Richard Rorty døde i Palo Alto i California fredag i forrige uke, 75 år gammel, mistet USA en av sine mest markante stemmer, en kritiker av autoritære holdninger og strukturer i vitenskap, filosofi, og samfunn, en filosof hvis intellektuelle og sosiale engasjement skaffet ham fiender i alle etablerte leirer, men også entusiastiske lesere verden over i mengder som er få akademikere forunt.

Utilgjengelige essay.

Rortys akademiske karrière begynte i det stille. Han ble ansatt ved Princeton University tidlig på sekstitallet, hvor han, i likhet med de fleste begavede unge filosofer i USA på den tiden, skrev utilgjengelige essay om forholdet mellom hjernen og men-
tale tilstander og mellom ord og deres referanser, og om hvordan det kan ha seg at et tenkende subjekt kan skaffe seg objektiv kunnskap om den virkelighet dets sanseinntrykk stadig rapporterer om.

Viktige problemer.

I ettertid er det likevel mulig å se hos Rorty en karakteristisk tendens. For han tok ikke disse problemene i fullt alvor, i hvert fall ikke i det samme alvor som de unge menn (stort sett) som skulle løse disse problemene.For Rorty ble det presserende spørsmål stadig klarere: Hvordan er nettopp disse problemene blitt viktige for oss? Det må finnes en forklaring på hvorfor filosofien er blitt som den er blitt, og den forklaringen må være historisk.

Samfunnsdannende prosjekt.

Dette spørsmålet hadde sin helt konkrete bakgrunn for Rorty. Amerikansk filosofi hadde i løpet av få tiår vendt ryggen til John Dewey og Deweys holdning til filosofien som et samfunnsdannende, praktisk orientert prosjekt.På femti- og sekstitallet lå arven etter Deweys pragmatisme i dvale, mens den profesjonelle filosofien trakk seg til-
bake fra direkte sosialt engasjement og bred samfunnsinteresse til spesialiserte problemstillinger, behandlet i profe-
sjonaliserte, innoverskuende forskermiljøer.

Kraftige reaksjoner.

Rortys filosofiske diagnose kom i 1979, med "Philoso-phy and the Mirror of Nature". I boken, som vakte kraftige reaksjoner blant filosofer, trekker Rorty opp store historiske linjer for å vise at de spørsmål om kunnskap, mening og sannhet som var sentrale for særlig den angloamerikanske samtidsfilosofien, hadde sine røtter i foreldede, ubrukelige metaforer; sjelen som virkelighetens speil. Problemet med denne metaforikken er ikke at den er gal eller misvisende, men at den, i siste instans, har autoritære konsekvenser. Den fører med seg et syn på filosofien som alle meningers overdommer, den disiplin som skal legitimere våre kunnskapsaspirasjoner og våre praktiske prosjekter.Tanken på en slik superdisiplin, som skal skille den intellektuelle klinten fra hveten, og sørge for å få ryddet unna alt det feilaktige og ubegrunnede, slik at bare det rene og sanne og velbegrunnede står tilbake, er ikke primært en filosofisk misforståelse, men et hinder for politisk og moralsk fremgang.

Solidaritet med andre.

Intellektuell fremgang, for Rorty, det dannelsesprosjekt han kalte sekularisering, består i å fri seg fra behovet for en slik overdommer. Menneskehetens store samtale medfører ingen forpliktelser utover solidaritet med andre mennesker.En filosof, som Rorty uttrykker det
i "Philosophy and Social Hope" fra 1999, er "en som tegner nye kulturkart - en som foreslår nye og lovende perspektiver på forholdet mellom forskjellige store områder av menneskelig virk-
somhet". En filosof er en som fore-
slår, ikke en som dømmer eller legitimerer.

En romantisk holdning.

Denne holdningen kaller Rorty romantisk: Å arbeide frem nye perspektiver, å åpne for nye meninger og holdninger, for flere perspektiver - dette er filosofiens bidrag til demokrati og sivilisasjon.Rorty forlot Princeton, den analytiske filosofis høyborg, i 1982, og hadde etter det aldri noen stilling i filosofi. Han hadde et tverrfaglig professorat ved University of Virginia frem til 1998, og avsluttet sin karrière som professor i sammenlignende litteratur ved Stanford. I løpet av disse årene utga han en rekke artikler og bøker, om filosofi, politisk teori, om litteratur, om utdannelse.

Bevare troen på verdier.

Hvordan kan vi øke vår toleranse, skape større rom og mulighet for individer til å skape seg selv, samtidig som vi utvikler og utvider vår sosiale og økonomiske solidaritet, vår evne til å bry oss om andres skjebne?Hvordan kan jeg bevare troen på de verdier nettopp jeg lever med, som gir retning til mitt liv, samtidig som jeg lever med erkjennelsen av at mine verdier ikke er mindre tilfeldige produkter av historie og utvikling enn konkurrerende verdier?

Tvilen var budskapet.

På disse spørsmålene ga Rorty aldri annet enn tvilende, forbeholdne svar. I dette lå et budskap. I et profesjonalisert begrepsapparat ligger det enn selvsikkerhet, som lett slår over i dogmatisme.Rorty brukte filosofiens vokabular
mot filosofiens dogmatiske selvforstå-
else. Han skrev, ofte i provoserende form, men samtidig i en nøktern og til
tider tørrvittig tone, for å undergrave vår umiddelbare tillit til egne begre-
per, og derved øke vår åpenhet for
andre perspektiver, andre måter å se ting på.

Forble en outsider.

Med dette nådde han et stort publikum, men uten at han selv kunne bli skoledannende. Rorty forble en intellektuell outsider.I et språk som stammer fra den analytiske filosofien sender Richard Rorty - som Nietzsche og Kierkegaard - alltid leseren tilbake til seg selv.