SELVMORD. Etterlatte etter selvmord opplever store traumer. Traumene er vanligvis større og vanskeligere å bearbeide enn det som er tilfelle ved annen brå død, først og fremst fordi det som her har ført til døden er satt i bevegelse av den avdøde selv.Dette gjør dødsfallet ekstremt vanskelig å bearbeide. I tillegg til sorgen, tapet og fortvilelsen, som ved alle brå dødsfall, etterlater selvmordet som oftest også mye uavklart og uavsluttet.

Et hav av tung skyld.

I sentrum for dette uavklarte/uavsluttede står vanligvis spørsmålet om "hvorfor?". Dette stilles om og om igjen, men får sjelden et tydelig svar, fordi den som kunne gi svaret er borte for alltid. Likevel gnager og gnager spørsmålet, om og om igjen, nesten i det uendelige.I begynnelsen ofte om hva den etterlatte kunne ha gjort for å forhindre selvmordet. Etter hvert, nærmest umerkelig, endrer spørsmålsstillingen seg til å handle om hva den etterlatte skulle ha gjort? Ved denne omdreiningen føres den etterlatte langt ut på et stormfullt hav av tung skyld. Alle har det selvsagt ikke på samme måte, med samme intensitet og varighet, men det er godt forskningsmessig belegg for at svært mange etterlatte etter selvmord sliter med sterk skyld, skam og håpløshet, og med svært komplisert sorg.På toppen av dette kommer også ofte mye annet i kjølvannet av et selvmord, som nedsatt arbeidsevne, svekket helse, spenninger i sosiale relasjoner, ødelagt privatøkonomi, mv. Det kan i sum bli en svært tung bør å bære frem!

Mistet to i selvmord.

Naturlig nok får en del etterlatte behov for psykiatrisk og annen helsehjelp. Noen oppsøker det private behandlingsapparatet, noen får hjelp poliklinisk, mens andre igjen trenger innleggelse på sykehus.Selv hører jeg til den siste gruppen.Jeg gikk fullstendig ned etter å ha mistet mine to nærmeste, min kone og mitt eneste barn, i selvmord i løpet av et år. Det førte meg blant annet i kontakt med en avdeling for akuttpsykiatri, hvor jeg har opplevd gode, men også de dårligste sidene ved norsk sykehuspsykiatri. Det siste i form av et regelrett terapeutisk overgrep.

Ustrukturerte samtaler.

Høsten i fjor hadde jeg i en periode på i underkant av tre uker en av avdelingens seksjonsoverleger som behandler. Behandlingen besto, i tillegg til medisiner, av en del samtaler. Disse samtalene var av varierende varighet og hyppighet, men felles for dem var at de var helt ustrukturerte og at det ikke ble tatt notater.Det er mye jeg kunne ha sagt om disse samtalene, men jeg nøyer meg med at jeg i samtalene la til grunn at seksjonsoverlegen og jeg var i en felles terapeutisk situasjon. Her skulle det vise seg at jeg tok fullstendig feil!

Et dødsfall til.

Et nytt brått dødsfall blant mine nærmeste i januar i år traff meg hardt. Min private behandler, som jeg har gått hos i noen tid, rettet en telefonisk forespørsel til seksjonsoverlegen på avdeling for akuttpsykiatri om en avgrenset behandlingsinnsats. Forespørselen ble kontant avvist med at det ikke forelå "indikasjon" for denne behandlingen.Vi fulgte opp med en skriftlig forespørsel som førte til et nytt telefonisk avslag. Etter et par purringer for å få avslaget skriftlig, avdelingen synes å ha et nokså løsaktig forhold til forvaltningsloven, kom det omsider et brev etter nærmere to måneder. Brevet, som var stilet til min behandler og åpenbart ikke var ment for mine øyne, inneholdt rett og slett en bombe i form av et karakterdrap. Her skriver seksjonsoverlegen at under "pågående terapi fikk undertegnede en del motoverføringer som indikerer akse 2 kvaliteter og indikerer narsissistisk personlighetsforstyrrelse."Han skriver videre: "Undertegnede fant det ikke hensiktsmessig å gå videre med MMPI eller SCID 2, da pasienten ble vurdert til ikke å være tjent med å bli konfrontert med en slik diagnose, undertegnede har tidligere opplevd at narsissistiske pasienter har suicidert pga. krenkelse."Ikke bare stempler seksjonsoverlegen meg med en utrolig belastende diagnose, men han har også hindret meg innsyn i diagnosen, alt under påskudd av at det er til mitt eget beste! Josef K, hovedpersonen i Kafkas roman "Prosessen", ville umiddelbart kjent igjen tenkningen.

Et vanvittig press.

Under oppholdet var jeg under et vanvittig press. Jeg driver et lite firma hvor jeg hefter privat for gjelden, som ofte er tilfelle for gründere. Da jeg i en periode fikk store vansker med å arbeide, sto jeg overfor helt reelle muligheter for å miste både jobben, firmaet og boligen, på toppen av tapet av mine nærmeste.Der de fleste trolig ville ha sett reaksjoner på store traumer og komplisert sorg i en uhyre vanskelig livssituasjon, har jeg hatt en behandler som først og fremst har sett spill og narraktighet.

Definisjonens makt.

Seksjonsoverlegen belegger altså diagnosen med at han under "pågående terapi fikk en del motoverføringer". Motoverføring betegner vanligvis psykologiske forhold hos legen som hindrer det terapeutiske arbeidet. I så fall er det seksjonsoverlegen selv som har ødelagt terapien.Likevel har han definisjonsmakt til å sykeliggjøre meg på det groveste.Men sitatet er neppe uttrykk for selverkjennelse. Han har trolig ment "overføringer", en "forsnakkelse" gamle Freud ville gledet seg storlig over. Språkbruken er forskjellig, men seksjonsoverlegen har ikke mer faglig grunnlag i denne saken enn mobberen i skolegården har som ikke liker trynet på en medelev.Men i skolen arbeides det tross alt aktivt med mobbeproblemet. Er det fritt frem innenfor psykiatrien?

Vurderte annerledes.

Diagnosen er også brukt til å nekte meg en spesifikk behandling. Etter avslaget søkte vi derfor et annet sykehus i Oslo om samme behandling. Dette sykehuset vurderte meg og situasjonen fullstendig annerledes enn der jeg hadde vært, og tilbød raskt behandling, som hadde den forventede gunstige effekten.Men i den "motoverføringståken" som seksjonsoverlegen synes å arbeide i, er det neppe grunn til å tro at slike fakta trumfer over fiksjonen.

Blir sykeliggjort.

Når behandlere med dårlig kompetanse om selvmordsetterlattes traumer og sorg møter de etterlatte innenfor psykiatrien, er det all grunn til å tro at det skjer mye sykeliggjøring. Og vi snakker da om sykeliggjøring av noe som for den kompetente vil fortone seg som nokså normalt, ut fra omstendighetene.Noe lignende tror jeg også ligger bak det jeg har vært utsatt for. Men i mitt tilfelle har terapeuten, ved i tillegg å skjule sine hensikter og vurderinger, også krenket mine rettigheter og ødelagt alle muligheter for korreksjon.

Pasienter betaler regningen.

Hvis det på toppen av individuell svak kompetanse heller ikke finnes et tilstrekkelig kritisk faglig fellesskap rundt vurderingene til den enkelte terapeut, blir resultatet en institusjon helt uten aktive korreksjonsmekanismer.Og det er pasientene som betaler regningen for det. Kompetansen må derfor økes! Ikke bare for å kunne gi god hjelp, men også for å hindre regelrette krenkelser, og i ytterste konsekvens, overgrep.Hva gjelder min egen sak, har jeg skrevet til institusjonen jeg først var på og bedt dem slette den famøse diagnosen. Men fordi de ikke svarer, har jeg måttet henvende meg til Helsetilsynet og bedt om deres hjelp.Der står saken i skrivende stund.