BISTANDSKRIG? Den norske bistandsdebatten har i det siste havnet på et blindspor, preget av en polarisering mellom ensidig kritikk og forsvar. Morgenbladet 15. juni taler om "Bistandskrigen". Opinionen kan bli fremmedgjort av mindre.Det er lett å glemme hvor historisk nyskapende utviklingshjelpen var da den ble lansert etter annen verdenskrig, båret oppe av en ny bevissthet om gjensidig global avhengighet. I skandinaviske land fremstod den som en utvidelse av velferdsstatens ideer til hele verdenssamfunnet, og den skapte et bredt og til dels begeistret engasjement.

Økning i bistanden.

Gjennom ulike faser er bistandsoverføringene de siste femti årene blitt en fast del av internasjonal økonomi og internasjonal politikk. Utviklingshjelpen er blitt kritisert fra høyre og venstre, og problemene er utførlig belyst i forskningen.Men til tross for dilemmaer og mot-
forestillinger er det i dag en økende bevissthet om at det trengs langt større overføringer til de fattigste landene. Oppgaven er å finne former som er mindre avhengighetsskapende.I Storbritannia, Tyskland og USA - og på G8-møtene - er man spesielt opptatt av nye hjelpeprogrammer til Afrika. Bevisstheten om fattigdomsproblemet er brakt inn i populærkulturen gjennom Bob Geldof, Bono og Oprah Winfrey. Fremstående økonomer, fra finansmannen George Soros til nobelprisvinneren Joseph Stiglitz, som er opptatt av både anstendigheten og stabiliteten i verdensøkonomien, argumenterer for en kraftig økning i bistandsoverføringene gjennom nye internasjonale fondsordninger som kan sikre mer effektivitet og kontroll.

Vellykkede bidrag.

Mot denne bakgrunnen kan bidragene fra blant andre Øyvind Østerud og Terje Tvedt fortone seg som hyperkritikk. Det er riktig at "Norsk utviklingshjelps historie" fra 2003 ikke finner noen enkel sammenheng mellom u-hjelp og økonomisk vekst. Det forteller at bistand ikke er noen tilstrekkeligårsak til utvikling, indre forhold er avgjørende. Det finnes tallrike feilslåtte prosjekter.Men dette trebindsverket viser samtidig at bistanden har gitt vellykkede bidrag til utviklingen i en rekke land, særlig innen infrastruktur, utdanning og helse. Og uten denne valutatilførselen ville de fattigste statene knapt kunne fungere og betjene sine utenlandslån, hele det internasjonale finanssystemet ville bli berørt. De aller siste årene viser at det er en god utviklig også i Norges hovedsamarbeidsland.

Urimelig påstand.

Det er derfor en urimelig påstand å hevde at bistandshistorien viser at u-hjelp ikke nytter. Og hva er de alternative forslagene? Reduksjon, stans, omlegging? Debatten har i forbausende liten grad dreid seg om hva som virkelig foregår i mottagerlandene og i det internasjonale bistandssystemet.Det samme gjelder kritikken av internasjonalt fredsarbeid og fredsstyrker under FN. Det hevdes at stater ikke kan bygges utenfra. Men historisk sett er det store flertallet av de moderne statene i Latin-Amerika, Afrika, og Asia grunnlagt under europeisk kolonistyre, og det internasjonale samfunnet kan ikke fraskrive seg alt ansvar.Internasjonal fredsmegling og fredsstyrker har bidratt til å bremse borgerkrig og hindre statsoppløsning, slik det skjedde første gang i Kongo i 1960 og det nå skjer i flere afrikanske land. I visse situasjoner må Norge kunne ha noe ekstra å bidra med.

Noe som skurrer.

Presidenten for Den afrikanske union uttalte på Nobelinstituttet i Oslo i fjor at bevegelsen for suverene nasjonalstater i Afrika har slått feil og at løsningen må ligge i regionalt samarbeid og internasjonal bistand. Begrepet "humanitær intervensjon" er blitt en del av internasjonal rett.Da er det noe som skurrer når Terje Tvedt - under tildelingen av en pris fra Fritt Ord - sier at menneskerettighetene (inkludert ytringsfriheten?) har begrenset global gyldighet, og at det er ganske urealistisk å finne felles mål for "utvikling".

Skryter av seg selv.

En av grunnene til kritikken fra disse forskerne og til polariseringen av debatten er de urimelige pretensjonene og det selvskrytet som har preget norsk bistandspolitikk- og administrasjon. I utgangspunktet var u-hjelpen tenkt som et internasjonalt løft under ledelse av internasjonale organer med FN i spissen. Da Norsk Utviklingshjelp ble grunnlagt i 1962, var forslaget at nitti prosent av pengene skulle gå gjennom internasjonale kanaler.Men det som skjedde, var at u-hjelpen i alle land ble stadig mer nasjonalisert og brukt som instrument for den nasjonale utenrikspolitikken. Det har i utpreget grad skjedd i Norge. Hvorfor?

Egelands merkevarebygging.

Den nye pengestrømmen gjennom NORAD og Utenriksdepartementet, nær halvparten av de totale bistandsmidlene, må ha vært ganske overveldende for et departement som tidligere levde på ytterst magre budsjetter. Jan Egeland som statssekretær utformet allerede på slutten av 1980-tallet doktrinen om "potente småstater og impotente stormakter" og anbefalte at u-hjelp og fredsmegling ble brukt til internasjonal merkevarebygging for Norge."Humanitær stormakt", "foregangsland", "pådriver", "spydspiss", "førersete", "lederrolle" - alt dette er begreper som siden har preger språkbruken, forbausende nok med ganske ukritisk dekning i mediene hver gang Norge vil gjøre seg gjeldende på den internasjonale scenen.

Nasjonalisme i bunn.

Generell nasjonalisme har ligget i bunn, men spesielt for Norge må det være at u-hjelpen også har kunnet tjene som kompensasjoni mange sammenhenger:For en politisk venstreside som har vært frustrert over militær opprustning, for et utenriksdepartement som har manglet representasjon og stemmerett i Europa, og for en hel nasjon som lever høyt på en oljepris som knekker økonomien i de fattigste land. Selvbildet kan i sin tur trekke utenrikspolitikken etter seg.

Utfordrende oppstylteri.

Alt dette oppstylteriet virker utfordrende for forskningsmiljøer som er preget av den "realistiske" skolen i samfunnsvitenskapene. På den andre siden må det inflaterte selvbildet være én av grunnene til at kritikken fra forskerne er blitt tatt så unådig opp, ikke minst innen de tallrike hjelpeorganisasjonene som nå tar hånd om en stor del av bistandsmidlene. Den biske kronikken av generalsekretæren i Kirkens Nødhjelp i Aftenposten 5. juni, rettet mot "høyt gasjerte, statsansatte akademikere", illustrerer dette. Utviklingsministeren kaller mye av bistandsforskningen for "irrelevant" og sier at mange av forskerne befinner seg "i isolasjon".

Åpne dilemmaer.

Hva kan så bidra til å motvirke denne polariseringen? Det aller meste av utviklingsforskningen, enten den er finansiert av Utenriksdepartementet eller universitetene, befinner seg på en skala mellom de to ytterposisjonene, og den burde komme mer til syne i debatten.Både nødhjelp, langsiktig utviklingshjelp og fredsarbeid er fullt av dilemmaer. Forskernes oppgave er å bringe dem frem i lyset, mens bistandspolitikerne gjerne vil tone dem ned. Polariseringen ville minke dersom dilemmaene ble diskutert på en åpen og konkret måte, med vekt på hva man kan lære av erfaring, både av det som har gått bra og dårlig.Det ville også gjøre debatten mer relevant for den bredere opinionen.